INTERVJUET
Hvem: Guri Hjeltnes, direktør ved Holocaust-senteret
Hva: Avskjeden med Samuel Steinmann
Samuel Steinmann ble begravet tirsdag, og dermed er det siste norske jødiske tidsvitnet fra tyske konsentrasjonsleire gått bort. Hva betyr dette?
– For det første er dette et tap av et flott og varmt menneske alle vi her ute på Holocaust-senteret var så glad i, og det er for Norge et stort tap av et veldig verdifullt tidsvitne. Samuel Steinmann har kunnet fortelle om de norske jødedeportasjonene i 1942-1943, og ikke minst, om de umenneskelige forholdene i Auschwitz-Birkenau. Av de 772 norske jødene som ble deportert vinteren 1942/1943 overlevde bare 34 menn. Samuel Steinmann var den siste overlevende fra Donau-deportasjonen 26. november 1942.
Når bestemte han seg for å bli et tidsvitne?
– Det var vel en modningsprosess, og det tok mange tiår før han var klar for det. For noen år siden hadde vi flere overlevende som kunne fortelle om de norske jødenes skjebne, som Herman Sachnowitz, og siden Julius Paltiel. Etter hvert tror jeg Samuel følte på seg at nå var det hans tur til å fortelle. Hans venner fra leirene oppfordret ham nok også til det. Og når han først tok på seg oppgaven, så tok han den veldig alvorlig.
Hvordan løste han denne oppgaven?
– Det er ganske utrolig for en kraft og et overskudd han hadde til å forvalte denne rollen, etter at alt han hadde vært igjennom under krigen. Han så det nazististiske tillintetgjørelsessystemet på nært hold, han så pinsler, han så syke og døde. Han mistet sin bror, som hadde fått en jernsville på foten, og som ikke kom seg igjen. Da ble han sendt i gasskammeret. Samuel Steinmann hadde sett verdens fornedrelse, og likevel hadde han overskudd til å fortelle om sine rystende opplevelser. Men han pleide å si det i starten: «Nå blir det en dårlig natts søvn. Men da får det heller bli en dårlig natts søvn».
Så han sov dårlig etter å ha fortalt historien sin?
– Ja, og det har jeg hørt flere tidsvitner si. Det er ikke hvilken som helst historie man ripper opp i, så det tok nok på ham også.
Men som sjef for historieforskningen på Holocaust-senteret – hva står igjen etter Samuel Steinmanns virksomhet som tidsvitne?
– Hans historie er veldig godt dokumentert nå. Han er blitt intervjuet mange ganger her i Norge, og han er også med i internasjonale intervjusamlinger. Det ble også lagt en dokumentar om ham, «Trikken til Auschwitz», og hos oss har vi en intervjufilm for besøkende. Jeg pleier å si: «Hos oss kan norske skoleelever sette på seg øreklokker og se og høre Samuel Steinmanns historie hver eneste dag. Som direktør for HL-senteret er jeg ikke redd for at historien om jødenes skjebne i Norge blir borte med Samuel Steinmann. Men han har gjort en uvurderlig innsats for at den jødiske krigshistorien er blitt en del av den nasjonale, norske historien.
Hele det offisielle Norge deltok også i hans begravelse?
– Ja, det tror jeg det jødiske samfunnet i Norge satte veldig stor pris på. Det viser også hvilken gjennomslagskraft den mannen hadde. Han var helt usedvanlig flink med skolebarna som kom til oss. De på sin side ble gjerne litt starstruck når de traff ham, det var liksom noe magisk ved Samuel Steinmann. «Kan jeg få ta på deg»? spurte ei jente ham en gang, og nappet ham litt i armen. «Du kan ta på meg over alt!» spøkte Samuel, og slo ut med armene.
Selv om Steinmann er «godt dokumentert», så skal man kanskje ikke undervurdere betydningen av et «magisk», direkte møte med et tidsvitne? Spesielt i en tid med økt jødehets og holocaustfornektere?
– Nei, slike møter er viktige. Men vi må innse at vi før eller siden er nødt til å fortelle historien uten tidsvitnene. Vi er jo selvsagt alle lei oss her på senteret, for vihadde fortsatt planer for Samuel Steinmann, det skulle bli flere møter med skoleelever. Jeg tror han så på Holocaust-senteret som «sitt» sted.
Du traff ham mange ganger. Hvordan var han som person?
– Full av humor og latter, og med en egen autoritet som gjorde at man lyttet til ham. Han kunne være myndig og bestemt også: «Slik vil jeg ikke ha det!» kunne han si. Men ellers var han bare en blid storsjarmør, den lille mannen med det hvite håret.