Hvem: Odd Isungset, journalist.
Hvorfor: Han har fulgt Nygaard-saken tett i 25 år.
Morgenen 11. oktober 1993 ble forlagsdirektør i Aschehoug William Nygaard skutt og livstruende skadet utenfor sitt hjem i Holmenkollen i Oslo. 25 år senere – og to dager før foreldelsesfristen gikk ut – annonserte Kripos denne uka at de har tatt ut siktelser mot flere personer i saken. Ble du overrasket?
– Ja. Jeg ble overrasket over at de siktet flere personer og at de var i utlandet.
I 1989 utga Salman Rushdie «Sataniske vers», og fikk en islamsk fatwa – en dødsdom – utstedt mot seg. Trusselen gjaldt også dem som ga ut boka. Politiet skal ikke ha koblet attentatforsøket og boka før fem år etter drapsforsøket. I 1998 ble etterforskningen avsluttet. Politiet har fått kritikk, blant annet fra deg, for det du har kalt «en ekstrem grad av unnfallenhet». Hva gjorde de feil?
– De var så redde for å gjøre samme tabbe som svensk politi hadde gjort i Palme-saken (drapet på Olof Palme i 1986, journ.anm.), og gikk veldig bredt ut. De nærmest definerte bort Rushdie-sporet i lang tid, og tok ikke kontakt med dem som kjente Rushdie-saken eller miljøet. Det ble behandla som en helt ordinær kriminalsak.
Du er blant journalistene som aldri lot denne saken gå. Kripos skriver blant annet «I 2008 ble det fra eksternt hold, først og fremst gjennom journalist Odd Isungsets dokumentarprogram «Blodsporene fra Dagaliveien», fremført kritikk av at etterforskningen var avsluttet uten at alle adekvate etterforskningsskritt var gjennomført.» Hvor viktig har journalistikkens rolle vært for å presse politiet til å gjøre en bedre jobb?
– Jeg er naturligvis glad for alt skrytet jeg får for dette nå, og for at mitt arbeid blir nevnt spesielt. Det er ingen tvil om at hvis ikke jeg hadde gjort dette, så hadde vi ikke vært her vi er i dag. For det er ingen andre som fulgte denne saken. I likhet med politiet, har ikke journalister noe å være stolte av her. Jeg er enormt takknemlig for rommet jeg fikk i TV 2 for å holde i det, og støtten fra Fritt Ord, Tiden forlag, og så NRK.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Handlingen framstår som et «angrep rettet mot det trykte ords frihet», skriver Kripos. Hvordan ser du på ytringsfrihetens kår i dag, sammenlignet med i 1993?
– Det som skjedde i 1993, eller i 1988, da Rushdie ga ut boka, er et tidsskille. Det er et tidsskille der det framgår klart og tydelig at noen mener det er riktig å møte ytringer med vold og utstede dødsdommer mot folk som ikke har gjort annet enn å skrive eller gi ut en bok. Det var vel så mye en politisk handling som en handling utløst av religiøs motivasjon.
Og i dag?
– Vi ser ikke ytringsfrihetens verdi før den faktisk er trua. Dette var en forløper til karikaturstriden, og den var vi heller ikke i stand til å håndtere særlig bra. Jeg velger å tro at etter angrepene mot Charlie Hebdo, er den kollektive bevisstheten sterkere i dag. Det er relativt romslig i vårt land. Men vi skal ikke lenger enn til Danmark før vi ser at aviser har latt seg skremme og at en må ha væpna vakter utenfor avisredaksjonene. En del stemmer og forfattere opplever også et sterkt ubehag her, som for eksempel Amal Aden. Så det er god grunn til å være bekymra.
Er politi mer bevisste trusselen mot ytringsfrihet i dag?
– Ja, det tror jeg. De har et helt annet kunnskapsnivå i dag enn i 1993. Dette var en helt ny tid og vi var ikke forberedt. Forståelsen var ikke der. Mye av dette var fremmed. 3.000 muslimer gikk i demonstrasjonstog mot utgivelsen i Oslo, bokhandlere sto i brann, og det ble knapt nok etterforska. Det ville aldri skjedd i dag.
Du har sagt at Norge mista uskylden den oktoberdagen i 1993?
– Ja. Vi hadde aldri opplevd i etterkrigstiden at noen ble skutt på eller at noen ville drepe en mann som ikke hadde gjort noe annet enn å utgi en bok. Det var et megasjokk.
Hvem tror du skjøt William Nygaard?
– Hehe. Den tanken vil jeg ha for meg sjøl, i alle fall for nå.