Nyheter

Skammet seg over rikdommen

Vi må vente helt til sommeren før vi får lese neste Harry Hole-bok, men denne uka delte Jo Nesbø ut 500.000 kroner i romankarakterens navn.

Hvem: Jo Nesbø

Hvorfor: Forfatteren delte ut Harry Hole-stiftelsens pris til Margareth Hatle, som valgte å gi 500.000 kroner til Redd Barnas skoleprosjekt i Zimbabwe.

Når og hvorfor bestemte du deg for å bruke din kjendisstatus og penger på å fremme veldedige formål?

- For om lag fem år siden fikk jeg en bankutskrift med så mange nuller at jeg forsto at det var på tide å bidra med noe tilbake. Jeg hadde jo ingen planer om å kjøpe meg en yacht eller et fotballag. Jeg lærte meg nylig det engelske uttrykket «embarrassment of riches», som handler om skammen som følger med det å ha fått for mye. Det handler sikkert en del om den følelsen også.

Hvert år deler Harry Hole-stiftelsen ut en pris til en lokal helt som får distribuere midlene videre til en hjelpeorganisasjon som jobber med å øke lese- og skriveferdigheter. Hvorfor valgte du akkurat dette formålet?

- Siden jeg var ung har jeg vært veldig privilegert og reist masse rundt om i verden. Mens jeg var på reise lærte jeg at vi i Norge bor i en lykkelig liten flik av verden, og at jeg selv tilhører den ene prosenten som er mest privilegert. Verden er grunnleggende urettferdig. En gang regnet jeg ut at sannsynligheten for å bli født i den rike delen av Norge krever at du kaster kron og mynt, og får mynt elleve ganger på rad.

- Til tross for alle imperfeksjoner vi har i Norge så har vi også høy levestandard og et rettferdig samfunn. For at resten av verden skal bringes opp på et nivå i nærheten av Norge så må det utvikles moderne og fungerende demokratier. For å skape dette må medlemmene av sam­­funnet kunne orientere seg og da må de kunne lese og skrive. Ikke bare for å stemme på partier ved valg, men også for å kunne skape et bedre land for seg og sine.

Hvert år deler stiftelsen ut prisen «En ålreit fyr/dame». Årets prisvinner Margareth Hatle har jobbet aktivt for å fremme trafikksikkerhet etter at hun mistet sin egen sønn i en trafikkulykke. Hun bestemte at pengene i år skulle gå til Redd Barnas skoleprosjekt i Zimbabwe. På den måten løfter stiftelsen fram både et internasjonalt og et lokalt tiltak. Hvorfor har du valgt å gjøre det på denne måten?

- Samfunnet bygger på at medlemmer er interessert i å bidra i flokken. De færreste av oss bidrar på den store scenen, men heller på langt mindre scener. Margareth er en sånn person som bidrar på den mindre lokale scenen, men som likevel føler sterkt samfunnsansvar. Å miste et barn ville fått mange av oss til å grave oss ned og privatisere sorgen vår. Margareth bruker den istedenfor til å fortelle en personlig og sterk historie som kan brukes i det forebyggende trafikksikkerhetsarbeidet på lokalt plan. Vi i stiftelsen syntes det var såpass ålreit at hun fikk denne prisen.

Er det mange verdige kandidater å ta av og vanskelig å velge hvem som skal vinne hvert år?

- Ja, det er det. Vi er en liten organisasjon og har ikke som mål å kåre den aller mest ålreite dama eller fyren i landet. Premissene for prisen er enkle. Man trenger ikke være en perfekt eller lytefri person. Det ligger jo litt opp i dagen med tanke på at prisen er oppkalt etter Harry Hole. Det holder å ha hatt en moralsk formtopp. Tidligere år har prisen gått til folk på Østlandet, så denne gangen bestemte vi oss for å lete etter kandidater i andre deler av landet. Jeg ringte til redaktøren i lokalavisen min i Molde for å høre om han hadde noen forslag. Han ga oss tre navn og vi ble alle enige om at Margareth Hatle var riktig vinner i år.

Skulle du ønske at flere bemidlede og kjente nordmenn gjorde som deg og satte av penger til veldedighet?

- Jeg savner det litt. Det at enkeltpersoner har så mye penger i den grad man ser nå, er relativt nytt i Norge. Hvis vi går 10 til 15 år tilbake i tid tenkte man ikke på samfunnsansvaret som følger med å tjene alle disse pengene. Da så man mer på retten til å forbruke like mye som man tjente. Jeg har i alle fall en følelse av at med det å tjene usaklig mye penger, så følger det en forpliktelse til å bidra ut over det man betaler over skatteseddelen. Det er noe av poenget med å bruke meg selv og karakteren Harry Hole til å profilere prisen. Jeg kunne jo gitt disse pengene i all hemmelighet. Istedenfor har jeg valgt å gjøre det på en offentlig måte for å sende et signal om at dette burde være en naturlig ting å gjøre når man har tjent såpass mye på at andre leser bøkene dine. Det samme kan man tenke om man har tjent seg rik på at noen kjøper kolonialvarene dine, for eksempel.

inga.semmingsen@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen