Sigøynerdronningens pris

PROFILEN:

Hvem: Raya 
Bielenberg

Hvorfor: Mottok Fritt Ords Honnør for å ha rettet søkelyset mot romfolkets situasjon og formidlet verdifull innsikt i deres kultur og historie.

Du fikk Fritt Ords Honnør sammen med Jahn Otto Johansen og fotograf Anne-Stine Johnsbråten fordi deres tankevekkende bidrag i form av ord, musikk og fotografi har rettet søkelyset mot romfolkets situasjon. Hva betyr denne prisen for deg?

- Fytti rakkern! Dette betyr utrolig mye. Jeg kjemper mot rasisme, diskriminering, for min kultur og min nasjon. Jeg kjemper for alt. Forstår du? Jeg er veldig takknemlig, det er helt sant. Det er ikke vanlig at sigøynere får utmerkelser. Ikke i Moskva, ikke i Frankrike, ikke i England. Jeg er kanskje den første sigøyneren som får en slik pris. Da jeg fikk beskjeden - ikke snakk. Jeg spurte meg selv om jeg virkelig fortjener dette?

Du har sagt at du skulle ha vært død flere ganger og at sangen og dansen har reddet livet ditt?

- Alle har problemer. Norge har problemer. Familier har problemer. Jeg har problemer. Du har problemer. Men, jenta mi. Når det kommer en sang blir det lettere. Da jeg fikk beskjed om at jeg ville motta denne prisen fra Fritt Ord satt jeg og spilte gitar. Jeg sang og gråt og var takknemlig.

Så det var helt uventet?

- Jeg tenker aldri at jeg skal få noe 
tilbake. Når jeg står på scenen gir jeg publikum alt som er inne i meg. Pengene er ikke i livet, jenta mi. Veldig rike folk er ikke lykkelige, de har det fælt i sjelen sin. Jeg, rumenske sigøynere og hele verdens sigøynere er rike i sjelen. Og det er det som er viktig, at man er rik innvendig.

Du har vært i Norge i 45 år nå. Føler du at vi har kommet lenger i vår behandling av minoriteter?

- Jeg syns det er litt bedre. Så sant, så sant. Og gudskjelov. Det er selvfølgelig fortsatt masse som kan gjøres, men jeg er stolt og takknemlig for det Norge har gjort for oss. Vi har arrangert sigøynerfestivalen i 15 år nå, og opplevd å få stor støtte.

I sommer besøkte du ofte romfolket som hadde slått opp leirene i Oslo. Håpet var å skape en dialog forståelsen blant nordmenn for romfolkets vanskelige skjebne. Hva syns du nordmenn i byene bør gjøre når de rumenske sigøynerne kommer tilbake neste år?

- Bare gi dem litt. Alt de ønsker er litt hjelp. De vil ikke bli her i Norge, de vil bare jobbe i noen måneder for å få penger til skolegang, for å gå til lege eller kanskje bygge hus. Det er det snilleste, mest rettferdige og ordentlige folket. De deler alt med familien og er ikke falske folk. Det er ingen grunn til å være redde for dem. Vær så snill. Er du redd for meg?

Du mener vi nordmenn har noe å lære av sigøynere, spesielt når det kommer til familie og eldreomsorg. Syns du det har bedret seg?

- Hvorfor sender dere alle på gamlehjem. Hver gang det er valg roper alle partiene: Eldreomsorg! Eldreomsorg! Skammer de seg ikke? Da mine barn var små passet jeg på dem, når jeg blir gammel skal de passe på meg. Noen gamle mennesker har ikke familie, så jeg forstår at de må være på hjem. Likevel syns jeg det er skam at eldre som har barn, barnebarn, svigersønner og svigerdøtre er på gamlehjem. Jeg skal leve med min familie til jeg dør.

Vil du fortsette å stå på barrikadene?

- Jeg skal stå på barrikadene til jeg er 100 år. Jeg blir snart 100 år, vet du. Men jeg gjør ikke som rike folk og opererer meg. Bare litt sminke på øynene.

Naturlig vakker?

- Tusen takk! Du også.