Den premiereklare filmen «Welcome to Norway» forteller historien om en asylbaron fra helvete, som driver et elendig utstyrt, hastig anlagt mottak på et nedlagt hotell langt oppi huttiheita. Du spiller kona hans, Hanni. Hvordan er hun?
– Å, hun er litt sliten. Et lavenergi-menneske som er mye inne, antakelig langtidssykmeldt. Hanni er gift med en fyr som er en klassisk bløffmaker. Han er veldig sjarmerende, og vil først og fremst tjene penger på asylsøkerne, men han mangler både gjennomføringsevne og kunnskap. Hun drømte nok sikkert om et økologisk gårdsbruk for to, med dyr og masse barn, men det er ikke akkurat det hun har fått. Samtidig har hun ikke særlig kraft og stamina til å gjøre noe med livet selv, og er bare misfornøyd. Hun er nok et bilde på en del folk på venstresida: Hun er empatisk og syns veldig synd i flyktninger og asylsøkere, men samtidig bidrar hun ikke med noe for å løse problemene. Hun går jo ikke inn i mannens asylmottak, hjelper til og blir kjent med folkene der.
Men hun er nøye med å irettesette mannen sin når han kaller asylsøkerne «svartinger»?
– Ja, hun er politisk korrekt og rask til å påpeke ting, men sitter ellers bare og klager. Mannen hennes er kanskje tankeløs og kunnskapsløs, som driver mottaket med lite penger og mye frossen kneipp, men han er i alle fall aktiv og gjør noe. Med varierende hell!
Denne filmen kommer midt i flyktningkrisen, i en tid det blir hasteåpnet mange nye asylmottak over hele landet. Tror du filmens «asylbaron from hell» og kona hans finnes i virkeligheten?
– Det vet jeg ikke! Det fins nok, som i andre yrker, både gode og dårlige mottaksledere. Men det som helt tydelig fins, som man kan lese seg til i pressen, er at mottaksapparatet vårt ikke er, hva skal vi si, helt velfungerende. Filmen spiller nettopp på den humoren som gjerne oppstår i et system som ikke fungerer. Da blir det lett mange komiske situasjoner.
Du har sikkert også lest i avisene om folk i små bygder som ikke vil ha et svært asylmottak som nabo. Forstår du denne frustrasjonen og frykten?
– Jeg skjønner at folk kan være redde. Men det må også sies at det gjerne er ressurssterke folk som greier å flykte fra den grusomme situasjonen de befinner seg i. Jeg tror ikke folk hadde vært så redde om de tenkte mer på at flyktningene også kan være en ressurs for oss. Jeg tror det er viktig at vi blir mer kjent med de asylsøkerne som kommer. Det gjelder meg også! Vi har lett for å tenke på dem som en udefinerbar masse, men det er jo mennesker, dette her, noe vi også prøver å vise i filmen. De har behov, men også masse å bidra med.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Har du noen gang vært på et ekte asylmottak selv?
– Ja, jeg har faktisk vært på et asylmottak, en hel påskeferie. Det var på 90-tallet, da flyktningene kom fra Bosnia. Jeg var sammen med en venninne på det høyfjellshotellet der moren hennes jobbet, og som var blitt gjort om til mottak. Det jeg godt husker derfra, er den frustrerte stemningen som oppstår når ingen vet hva som skjer. Det er det man må prøve å sette seg inn i, at du blir frustrert når du sitter på et mottak og ikke vet hvor lenge du skal være der, eller om du får bli i landet. Du vet ikke om du rekker å lære deg noe, om det er noen vits, og du subber kanskje mest rundt i joggebuksa, for du skal jo ingen steder. Da er det lettere å forstå hvorfor noen asylsøkere blir «utakknemlige» og frustrerte når det er dårlig Wi-Fi. Du skal i det hele tatt være et sterkt menneske for å unngå gnisninger på et sånt sted.
Da er det jo litt av et påfunn, å lage en dramakomedie om «et sånt sted»?
– Jeg tenker at det er veldig bra vi gjør det, i en tid med så mye alvor, polarisering og sinne på begge sider. Det finnes jo enkelte solskinnshistorier, der sinte nettroll har blitt kjent med asylsøkere, og så angrer seg etterpå. Men i en tid med mye sinne er det viktig å få opp humor som alle kan samle seg om. For humor er samlende. Vi må le av oss sjøl og av andre!
Les kommentar: Listhaug er en sann mester i bruk av ord (Anne Holt)