Veronica Akselsen Lillesveen vokste opp som datteren til den kjente predikanten og musikeren Elias Akselsen. Nå fører hun hans musikalske arv videre. FOTO: MIMSY MØLLER

«Mitt folk må bli synlig»

Tater og artist Veronica Akselsen Lillesveen er glad for denne ukens tater-rapport og statsråd-beklagelse. Men ennå har Norge en lang vei å gå før folket hennes har fått den respekten de fortjener, mener hun.

Intervjuet

INTERVJUET

Hvem: Veronica Akselsen Lillesveen, artist og tater

Hva: Aktuell med taterutvalgets rapport

 

Hvordan var det for deg å sitte i Universitetets aula mandag og se taterutvalgets rapport bli lagt fram?

– Mandag var en god dag, og jeg er jo glad for den rapporten, som handler om overgrep som er begått overfor oss tatere i Norge. En del av den handler også om det å synliggjøre oss som folk. Fortsatt er det slik at hvis du spør fem på gata hva en tater er for noe, så vet de ikke helt eller de forveksler oss med romfolk. Det er synd, når vi tenker på at tatere en gruppe som faktisk har minoritetsstatus her i landet. Synliggjøring er noe jeg brenner for, og det er spesielt viktig med tanke på rasisme. Vi mennesker reagerer gjerne med frykt og ondskap på det vi ikke kjenner eller vet hva er. Nårvi får vite mer, blir det en helt annen aksept og toleranse for andre grupper. Vi trenger å få fortalt at vi har vår egen kultur, at vi har et eget språk og at barna våre er tospråklige. Som de sa i Universitetets aula: «Vi har snudd på noen steiner, men ennå er det mange steiner igjen».

Hva slags forventninger har du til den politiske behandlingen av rapporten?

– Jeg håper at politikerne tar rapporten inn i sin politikk og sin hverdag, slik at vi kan få snudd flere steiner og få fram hele sannheten. Og om jeg får være litt krass: Jeg har en oppfordring til Utdanningsdirektoratet. De har en ting å skamme seg over: Skolebøkene. Det er ikke så mange år siden det var en skolereform og det ble trykket opp nye lærebøker, og der sto det knapt en linje om oss tatere. Det at vi stort sett bare eksisterer, det er ikke nok. Og det selv om det da var flere år siden 1998, da vi fikk en formell unnskyldning fra staten, og ble anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge. Likevel valgte altså myndighetene å usynliggjøre oss, når de valgte å trykke opp den samme læreboka. De valgte å se bort fra vårt folks historie. Jeg syns det burde være obligatorisk at norske skolebarn får lære om taterne. Ja, jeg vil at framtidige politikere og helsepersonell, framtidige mødre og fedre, skal kjenne til vår historie.

LES OGSÅ: – De som skulle hjelpe oss, hjalp oss til undergang

Dere fikk en beklagelse fra statsråd Jan Tore Sanner da rapporten ble lagt fram, hva betyr den?

– Det var veldig fine ord som ble sagt i salen, og jeg tror det var en genuin og ekte vilje der til å gjøre ting bedre for oss. Men jobben er ikke ferdig ennå. Det er mye som må fram i dagslyset, og det viktigste, syns jeg, er at mitt folk må bli synlig i skolene. Slik jeg fikk lære om samene på skolen min! Selv har jeg prøvd å bidra ved å reise rundt på norske skoler og framføre forestillingen min «Til ettertanke», som handler om taternes historie. En annen ting jeg brenner for er at de taterne som fikk livet ødelagt av tapt skolegang, får en skikkelig oppreisning fra myndighetene. Dette handler ikke om penger, men om rettferdighet.

Hvordan var din egen skoletid?

– Den var forferdelig, et mareritt. Jeg vokste opp på 90-tallet, og flyttet 17 ganger før jeg fylte 10 år. Vi flyttet mye fordi vi som tatere ble plaget, både av andre elever og av noen lærere. Det var ord, sjikane og maktbruk. Vi ble slått og lugget, måtte slåss på skoleveien, og fikk drapstrusler i posten. Familien min anmeldte det, men ingenting ble gjort. Jeg klandrer ikke barna, for de var nok påvirket av sine foreldre. Ute på bygda var det fortsatt mange fordommer mot tatere, og slik er det nok dessverre også i dag.

LES OGSÅ: Sanner beklager overgrep mot tatere

Du kommer fra en musikalsk familie, og opptrer iblant med hele familien din. Hva har musikken betydd for dere?

– Musikken har vært en trygghet, og noe vi har funnet styrke i. Etter en lang dag har vi alltid kunnet synge sammen, i smerte, glede og sorg. Faren min, Elias Akselsen, reiste rundt som predikant og musiker da jeg vokste opp, og vi barna var med fra vi var store nok til å stå på en scene. Musikken vår er inspirert av hele den lange reisen som taterne har foretatt gjennom tidene, helt fra vi vandret inn i Europa fra India. Du kan særlig høre baltisk påvirkning, men musikken vår er også veldig preget av norsk folkemusikk etter mange århundrer i Norge. Det er feler og det er trekkspill, og vi har skapt vårt eget uttrykk. Musikken er en del av oss, og jeg er stolt av folket mitt. På tross av all motgang eksisterer vi fortsatt, og det er sterke bånd mellom oss. Jeg brenner for framtida til folket mitt, og jeg håper å kunne gjøre en innsats i den prosessen som nå kommer. For den kan bli lang.

KOMMENTAR: Nordmenn bedrev ondskap mot taterne