Helg

Kvinnesakskvinnen Kadra

I 2001 avslørte Kadra Yusuf (36) at norske jenter ble kjønnslemlestet i foreldrenes hjemland. Denne uka fikk hun LOs likestillingspris for sin klare, uredde stemme.

Hva betyr det å få LOs likestillingspris?

– Da jeg fikk prisen, tenkte jeg «Yes! Endelig er vi enige om at dette er kvinnekamp!». Den kampen jeg har stått i, er ikke kulturdebatt eller minoritetsdebatt. Det er god gammeldags kvinnekamp. Jeg ser prisen som en anerkjennelse for at den kampen jeg og mange andre fra minoritetsmiljøene har kjempet, er en forlengelse av kvinnekampen fra syttitallet.

Som 20-åring avslørte du at jenter i Norge ble utsatt for kjønnslemlestelse. Hvorfor gjorde du det?

– Jeg kom til Norge fra Somalia som sjuåring. I tenårene opplevde jeg at jeg fikk mindre og mindre frihet. Fra jeg var fjorten ble det tydelig at moren min og mange andre i miljøet var enige om at det var på tide å omskjære jenter, noe som også skjedde med flere jeg kjente. I slutten av tenårene rømte jeg hjemmefra. Dokumentaren ga meg muligheten til å fortelle om virkeligheten til jenter i mitt miljø.

Hva skjedde etter at TV 2 i 2001 sendte dokumentaren hvor dette kom fram?

– Det ble et rabalder ut av en annen verden. Jeg ble kalt en sviker, opplevde flere voldsepisoder og måtte bo på hemmelig adresse. De imamene som hadde oppfordret til at jenter skulle omskjæres, fikk masse sympati. Samtidig endret maktbalansen seg, og vi begynte å snakke om disse vanskelige tingene i offentligheten.

Hvordan ser du på utviklingen for jenter i lukkede minoritetsmiljøer, fra du var ung og fram til i dag?

– Jeg er ekstremt stolt av samfunnsdebatten. I ungdomstiden mi var det ett sett med regler i det somaliske miljøet og andre regler i storsamfunnet. I Norge har vi tatt vanskelige debatter og satt søkelys på ting som innskrenker minoritetsungdommers liv. Det at de har sluppet til i debatten, gjør samfunnet åpnere. Det har gjort at mange av disse ungdommene får være en del av det norske på sine egne premisser.

I din tale til LO sa du at debatten i Norge også har noe å si for kvinner i Somalia. Hva mente du med det?

– Innvandrere som kommer til Norge, har med seg holdninger og verdier. Men holdninger og verdier reiser også andre veien. Når unge folk drar på besøk til foreldrenes hjemland, eksporterer vi holdninger. I Somalia snakker man om at kjønnslemlestelse er skadelig, og i Gambia har de allerede forbudt det. Men de samtalene starter ikke i et fattig og regelstyrt samfunn, de starter i de landene der kvinner har frihet og en stemme.

Hva er det viktigste å gjøre for likestillingen i Norge?

– Jeg har lyst til at unge jenter skal litt mer faen. Vi ser på forskjellige statistikker at mange unge jenter sliter i dag med en kultur som stiller for høye krav til dem både hva gjelder utseendet og kroppsidealer.

Så jeg håper flere rette sinnet utover istedenfor innover.

Hva må til for å få flere kvinner til å bli samfunnsdebattanter?

– Kvinner må bli flinkere til å la ting ligge. Det å få kritikk definerer deg ikke som menneske. Det er ikke alt som trenger å bli riktig første gang. Samfunnsdebatten er en arena til å bryne seg på flinke folk, og til å utfordre og utvikle sine egne meninger.

Også må redaksjoner også blir flinkere til å ivareta de som deltar.

Hva lærer du dine tre døtre?

– At de skal snakke høyt og tydelig. Hun eldste bryner seg på meg og samboeren min. At folk er voksne, betyr ikke at de alltid har rett. Vi i Norge har trukket gulloddet, og jeg vil også at de skal lære seg at det innebærer et visst ansvar.

Du kunne ikke tenke deg å engasjere deg i partipolitikken?

– Er du gal? Nei! Jeg har all respekt for politikere, men jeg har alltid måttet finne ut hva som er riktig og feil for meg selv. Tar jeg feil, koster det meg ingenting å legge meg flat og si unnskyld.

Jeg er en systemkritiker, ikke politikertype.

Er livet bra, så langt?

– Da jeg kom hjem etter utdelingen, la jeg fra meg prisstatuetten og blomstene, og så inn til ungene mine. Så satte jeg meg i sofaen sammen med samboeren. Det er dette det handler om. Å få bestemme over sin egen kropp, sine egne tanker, få lov til å jobbe med det man har lyst til, og få lov til å leve sitt eget liv.

Mer fra Dagsavisen