Adelheid Firing Hvambsal er generalsekretær i Kirkens Bymisjon, som får inntektene fra årets TV-aksjon.
Vi sitter nå på Sporet, et slags sosialkontor på Oslo S, drevet av Kirkens Bymisjon. Du har selv hatt vakt her – hvem er det dere møter, hva gjør dere?
– Vi er her for alle dem som ikke klarer å komme seg videre herfra. For mange er Oslo S et gjennomfartssted, et knutepunkt – for andre er det sted man søker ly. Vi vil møte dem som ikke har noen steder å gå og som trenger noen å snakke med. Jeg har vært pendler i tolv år, gått inn og ut av denne stasjonen hver morgen og kveld. Etter at jeg begynte i Kirkens Bymisjon for tre år siden, har stedet forandret seg for meg. Nå ser jeg dem som ikke har et sted å sove, som ikke vet hvor de skal gå fordi de er alene, de som gjemmer seg, de som gruer seg for å gå hjem.
På søndag er det TV-aksjon og inntektene går i år til Kirkens Bymisjon. Hva skal dere bruke pengene på?
– Overskriften er at vi skal skape flere møter mellom mennesker og et mer inkluderende samfunn. Det er mange flere enn tidligere som kjenner seg utenfor og som ikke har noen å gå til i livets ulike faser. Derfor vil vi opprette flere lavterskeltilbud og koble ulike generasjoner tettere sammen, for eksempel pensjonister med ungdom som trenger leksehjelp. Vi skal sørge for at det blir flere senger for dem som trenger et sted å sove og at alle får mat. For folk går sultne rundt i norske byer. Pengene skal også brukes på gratis utlån av fritidsutstyr til barn og unge, som gir mulighet til å delta på aktiviteter.
Å bekjempe at barn vokser opp i fattigdom er en hjertesak for deg. Hvordan ser dere at antallet fattige barn øker?
– Vi ser at flere barn får fysiske og psykiske helseutfordringer som følge av at de lever i lavinntektsfamilier. Vi liker å si at Norge har et sikkerhetsnett for alle, men maskene er blitt større for flere grupper, og nå er de blitt så store at mange flere barn lever i fattigdom. I 15 år har man forsøkt å snu utviklingen, men det går fortsatt feil vei. Når familier ikke får økonomien til å gå i hop, betyr det at mange barn ikke har råd til å delta på fritidsaktiviteter, som er et utrolig viktig supplement til skolen og viktig for barnas identitet. Noen familier lever så spartansk at det rent ernæringsmessig ikke er bra for helsa. Det er barn som kaster bursdagsinvitasjoner i søpla fordi de vet at de ikke har fine nok klær til å gå i selskap eller har råd til gaver. Å brette ut sjela om sin psykiske helse har blitt lettere, men å snakke om at man er fattig er fortsatt utrolig skambelagt. Det er mange barn som skammer seg.
Les også: Sier nei til å bruke «svimlende sum penger» på å doble barnetrygden
Hva kan myndighetene gjøre for å snu utviklingen?
– Det trengs først og fremst en mer rettferdig fordeling av samfunnets totale ressurser. Hvis målet er å få flere foreldre i arbeid, må de få mer tid på seg til å rehabilitere arbeidsevnen og bli forsørgere. De trenger mer enn 12 uker, som ofte er kravet fra Nav. Men arbeid er ikke svaret for alle. Barnetrygden må økes. Den har gått ned gjennom mange år. Så må det settes inn flere spesifikke tiltak. I dag vet man hvilke bydeler og gater disse barna bor i. Det er utrolig viktig å differensiere stønadsordningene. Og så må det settes inn tiltak i skolen tidlig, slik at barna klarer å bryte den sirkelen familien har vært i lenge.
På hjemmesidene deres står det at Kirkens Bymisjon har opplevd en «eksplosiv vekst» i de senere år, er det et godt tegn?
– Det hender at folk spør meg om jeg drømmer om at det ikke skal være behov for oss. Da svarer jeg at jeg ikke tror det kommer til å skje. Vi kan drømme om at livet skal være bra for alle hele tida, men en del av det å være menneske er å trenge andre mennesker. Når vi som organisasjon vokser, betyr det at vi når flere som trenger oss. Det betyr også at vi har tillit, både hos enkeltpersoner og offentlige aktører.
Les også: – Større ulikhet gjør oss alle mindre friske og mindre lykkelige
Så velferdsstaten kan aldri løse fattigdomsproblemet?
– Spør man om hva som er DNA-et til Norge og hvorfor vi vinner kåringer over hvilket land det er best å bo i, vil mange svare velferdsstaten. Men jeg tror det alltid vil være behov for ideelle organisasjoner. Den økonomiske krisen i Europa førte til at mange ikke greide å forsørge seg selv og familien. Så kom de hit. Mange har sovet ute og tigget. De har ikke rettmessige krav på det velferdsstaten har å tilby, men vi og andre organisasjoner har tatt et standpunkt: Ingen skal sove på gata i vår by, ingen skal sulte. Det vil alltid være behov for at noen har det perspektivet og som kan påpeke hvilke mennesker og grupper som faller utenfor.
Hvor viktig er den kristne forankringen til Kirkens Bymisjon i dag?
– For oss betyr misjon å handle, ikke å spre en religion. Det er viktig å få fram. Så er det klart at det står i vår formålsparagraf at vi tror at hvert enkelt menneske er skapt av Gud og at hvert menneske er unikt og ikke skal krenkes. Jeg kan stå inne for det. Det betyr ikke at vi krever et trosløfte fra våre ansatte og frivillige. Vår stab skal være like mangfoldig som det samfunnet vi lever i – hos oss er det rom for alle typer livssyn, og det mener jeg er en styrke.
Les også reportasjen om finanskrisen: – Det kunne gått galt for oss også (DA+)
Hva har du lært i dine tre år som leder?
– Jeg har lært at det er veldig store forskjeller i folks livsbetingelser og at forskjellene bare øker.
Hvis du var statsminister og fikk bestemme, hvilke grep ville du tatt?
– En mer rettferdig fordeling av ressursene. Helt konkret ville jeg satt inn flere tiltak for å få den oppvoksende slekt ut av vedvarende fattigdom – vi snakker om at hvert 10. barn i Norge lever under fattigdomsgrensen. Folk tror ikke det de hører når vi snakker om det internasjonalt.