Helg

«Jeg er  feminist»

Arild Rønsen mener jentene kan takke seg selv for at gutta dominerer på de norske festivalscenene.

Hvem: Arild Rønsen, musikkjournalist og blogger
Hvorfor: Fått massiv kjeft etter at han kastet seg inn debatten om kjønnsbalansen i norsk musikkliv

Hvorfor er du «drittlei» debatten om kjønnsbalansen i norsk musikkliv?

- Jeg synes det er fint at temaet diskuteres, men jeg blir drittlei når jenteligaen hevder at det er guttas skyld at ikke flere jenter står på scenen. Det er bare én side som har ansvaret for det, og det er jentene selv.

Kan du utdype?

- Hva skal jeg si? Det er bare de undertrykte som kan løse dette. Jeg kjenner denne bransjen så godt at jeg vet at det er enhver festivalsjefs drøm å få en flott dame på scenen.

Du skrev: «Den festivalarrangøren som får kloa i ei sexy dame med gitar eller en raspete røst har gjort et scoop!»

- Ja, og jeg skjønner at det kan virke provoserende. Men sex appeal er også viktig når mannlige artister bookes. Det er andre ting enn gitarspillet som gjør at Lenny Kravitz funker bra på festival. Det skjønner alle.

Når musikkbransjen er så mannsdominert som den er, hvorfor skal ikke også menn jobbe for å få flere kvinner på scenen?

- Det er ikke slik at menn ikke vil ha kvinner på scenen. Grunnen til at det ikke er 50-50, er at det er altfor få jenter som er flinke. De som er flinke er dritflinke. Men det er for få av dem. Det er for få som øver like mye som gutta.

Har du dokumentasjon på det?

- Jeg skulle gjerne sett at det ble forsket på dette. Men jeg tror jeg er ganske nærme når jeg sier at for hver jente som øver på rock’n’roll er det ti gutter. Da må jentene nesten finne seg i at de ikke har halvparten av festivalscenene. Dette har ingenting med kjønnsdiskriminering å gjøre.

Det virker som du er veldig opptatt av rock’n’roll?

- Nei, det er helt feil. Jeg har brukt uttrykket rock’n’roll som en betegnelse på mange sjangere. Jeg kan godt bruke moderne, rytmisk musikk. Det jeg snakker om er pop og rock.

Følger du med på ny musikk?

- Ja. Jeg har både Wimp og Spotify og ser hvilke album som kommer ut hver uke. Så sammenlignet med andre på min alder er jeg godt oppdatert. For tida hører jeg stort sett bare på Robyn & Röyksopp.

Frida Ånnevik uttalte at det å snakke om kjønn i musikkbransjen er som å gå barbeint i et minefelt. Sier ikke dette utsagnet noe om at man ikke har kommet så langt?

- Debatten er verdt å ta. For det har ikke skjedd mye på 30 år. Jeg synes bare at jentene stakkarsliggjør seg selv når de påstår at de ikke får spillejobb fordi de er damer.

Har du selv noen formening om hvorfor dine utspill nesten alltid provoserer?

- Da jeg var på debattmøtet som Klassekampen arrangerte, oppdaget jeg fort at jeg var den eneste som snakket makta midt imot. Alle der var enige om at vi skal ha 50 prosent jenter på scenene. Hvis du ikke mente det, hadde du egentlig ikke adgang. Det virker som om noen blir provosert bare fordi jeg ikke er enig med dem. Jeg mener bare at jentene må gå guttas vei og øve like mye - da vil det bli 50-50 i framtida.

Det har ikke slått deg at du kan ha gått ut på dato siden så mange mener at du tar feil?

- Nei, jeg tror det er omvendt. Jeg tror det er de kvinneaktivistdamene på 22 år, de som snakker om kvotering, som har gått ut på dato. Ingen vil skjønne noe av snakket om kvotering om ti år. Det er dustete i politikken, og enda mer dustete i musikken. De som er flinkest kommer på scenen. Det er ikke verre enn det.

Så du mener at all kvotering er galt?

- Ja, jeg er imot all kjønnskvotering.

Er du feminist?

- Ja, det vil jeg si. I betydning at kvinner og menn skal ha akkurat like vilkår. Jeg er glad jeg lever i et land der kvinnelige og mannlige lærere tjener det samme.

Apropos provoserende utsagn, for 20 år siden uttalte du dette om kvinnelige musikkjournalister: «Jentene greier å lage en mer seksuell og interessant vri, fordi de har lyst på intervjuobjektene.» Hva synes du om det utsagnet i dag?

- Det er noe av det klokeste jeg har sagt i hele mitt liv. Jeg mener intervjuer kan bli bedre hvis det oppstår en viss spenning. Ja, du skjønner hva jeg mener. Jenter som møter mannlige musikere, og det er som sagt flest gutter som spiller i band, får ofte en helt spesiell kontakt.

Har du opplevd denne spenningen selv?

- Ja.

Med hvem da?

- Det var i Molde. Jeg jobbet med festivalavisa. Nils Petter Molvær hadde med seg en helt fantastisk flott vokalist på scenen. Etter konserten fikk jeg et tre timers intervju med henne. Det sto på trykk i avisen dagen etter. Intervjuet bar veldig preg av at jeg syntes hun var flott. Det ble smått legendarisk og godt mottatt.

Er du opptatt av utseende når du hører på musikk?

- Nei, aldri. Men på festivaler er det annerledes. Alle vet at det betyr noe hvordan man opptrer på scenen.

Mener du selv at du har kredibilitet i det norske musikkmiljøet?

- Ja, det mener jeg. Det er først nå jeg opplever en massiv mur av motstand, at folk ser på meg som en gammel gubbe. Jeg synes ikke det er ubehagelig. På debattmøtet til Klassekampen var det en dame som tok ordet og sa at hun så 20 unge kvinner i lokalet som hadde mer definisjonsmakt enn det jeg har hatt de siste 20 årene. Det er sikkert riktig. Jeg tenkte: «Hva så?» Jeg mener det er publikum som skal ha definisjonsmakten.

jens.marius.saether@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen