Himmel og helvete

Hva tenker du om debatten «Frelst» har skapt?

– Stort sett er budskapet i de tilbakemeldingene jeg har fått fra kjente og ukjente at de kjenner seg igjen. Jeg opplever det nesten som om det er blitt åpnet opp et rom der man kan snakke om denne typen erfaringer, og hva det har gjort med folk. Og det kjennes godt for det var nettopp det jeg også hadde behov for, å lette på lokket, snakke og forstå bedre og rett og slett få puste ut. Det er overveldende og betyr mye for meg å se debatten som foregår ikke minst den som foregår i kristenpressen akkurat nå.

Hvorfor ville du lage denne serien?

– Det har gått veldig lang tid siden jeg slutta i JRA (Jesus Revolution Army), og jeg har brukt mye tid på å bearbeide det som skjedde fordi det påvirket livet mitt i så stor grad som det gjorde. Jeg har hatt et stort behov for å gå tilbake, se hva jeg gjorde og hva som egentlig skjedde meg. I den prosessen har ønsket om å fortelle vokst fram. Vise fram hvordan det var å være med i JRA, som også var en del av det frikirkelige miljøet. Jeg vokste opp i trosbevegelsen som er en gren av det pinsekarismatiske landskapet – et miljø som kanskje har gått litt under radaren i offentligheten.

Fikk du med deg lørdagsportrettet? Peder Kjøs: Unge hadde det mye verre før

Hvem var du før du ble med i Jesus Revolution Army?

– Jeg var ei Jesus-jente da også. Uredd og frimodig. Troen min var viktigst av alt i livet mitt, jeg hadde vokst opp med den. Samtidig var jeg en søkende tenåring, følsom og sårbar og på jakt etter svar på hvem jeg skulle være og hvordan jeg skulle tjene Gud. I JRA fikk jeg muligheten til å leve jesus-livet twentyfour-seven. Det var et miljø der du ikke trengte skamme deg over troen din, det var helt naturlig å vise den fram og være stolt av den. Det var en tydelighet i forhold til tro og oppdrag – noe å leve og dø for.

Hadde du opplevd tidligere at troen var noe du måtte forsvare?

– Ja. Gud var så viktig for meg at jeg følte det som et ansvar å ta troen i forsvar. I tenårene følte meg nok annerledes, og ganske aleine om å ha troen som en så viktig del av livet og måtte derfor stå opp for det jeg trodde på. I JRA trengte jeg ikke det, for der var det hundre prosent stuereint å være en bekjennende kristen.

Vil du si du ble utsatt for en radikaliseringsprosess?

– Helt klart. Den påvirket meg mentalt, emosjonelt og det handlet i stor grad om ensretting – å gå fra å ha mange muligheter til å snevrere det inn til en måte å se og gjøre ting på.

Du var med i JRA i fire år – når begynte du å tvile på at Jesus revolution ikke var det riktige for deg?

– Da jeg innså at det livet jeg levde ikke lenger var noe jeg kunne anbefale andre.

Kan det å bli frelst som kristen sammenlignes med å bli ekstrem politisk?

– Både ja og nei. Det finnes nok noen sammenfallende menneskelige mekanismer. Og så handler det i stor grad også om å være ung på jakt etter mening og identitet. Da appellerer de tydelige budskapene, de store målene, de sakene som tjener en større hensikt tror jeg. Men når det gjelder tro og religion har vi ikke tatt i det temaet så mye, det har vært privat.

Er vi i Norge blitt mer opptatt av religion i møte med andre religioner?

– Ja, jeg tror kanskje det har skapt et behov for å definere hvor man står, og å si noe mer konkret om hva man tror eller ikke tror på. Det pågår en debatt i dag om hva islam og det å være en muslim skal være. Og jeg syns det er like viktig at vi tar opp hva vil det si å være en kristen. For jeg har vokst opp i et miljø som der veldig annerledes enn det vi kjenner fra statskirken.

Er det i tillegg til miljøer som JRA også sider ved selve troen som fikk deg til å gå så langt som du gjorde?

– Den opprinnelige kjærligheten til Gud jeg hadde som liten, var et barns oppriktige hengivelse. Så skjedde det med meg at den ble altoppslukende og usunn og til slutt kontrollerte absolutt alt i livet mitt. Jeg tror det handlet om at den grunnleggende drivkraften i mennesket ble limt sammen med en lære og en praksis eller kultur som ikke var bra for meg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Du har skrevet at den pinsekarismatiske vekkelsen, med voksendåp, tungetale og tro på mirakler er den religiøse bevegelsen som vokser raskest i verden. Samtidig er den norske kirken på vikende grunn. Hvorfor er det sånn?

– To ting. Det er en tydelighet i disse miljøene som appellerer sterkt til unge mennesker. Det var aldri noen diskusjon eller tvil knyttet til budskapet vi trodde på. I en del av de pinsekarismatiske miljøene får du ikke nødvendigvis de enkleste, men ofte entydige svar om livet. I tillegg er det action-kristendom, en Gud som vil ha et personlig forhold til deg, helbrede deg, røre ved følelsene dine, bruke deg til noe stort. Selve misjonsoppdraget genererer også en voldsom arbeidsvilje og handlekraft, fordi man kjemper for denne saken. Og så er man som en stor familie – det er varme og tilhørighet.

Det er nå mange år siden du gikk ut av JRA, har du beholdt troen?

– (Lang stillhet) Det er mye som er borte av det som engang var det viktigste for meg. Av og til tenker jeg at det kanskje er noe der som bare er. Det er spennende å gruble på.