Bilde 1 av 4
Helg

Håkon Bleken, snart erobret

Håkon Bleken skal dø. Dørene til både sansene og intellektet har lukket seg én etter én, og den store porten venter han.

Kanskje seks tusen mil på avstand fra oss, der tid og sted ikke hører hjemme, står en dame i et sirkelformet portrom og ønsker han velkommen. Så var det for en grunn, all faenskapen vi skal gjennomgå i livet, tenker han kanskje.

Damen starter med å spørre hvor ferden helst går videre fra dette livet til det neste.

– Hvis jeg får velge fritt? spør Bleken.

– Hva med et liv i politikken? Få din revansj i rådhuset? spør hun.

– Nei, mine fiender er sand på havets bunn, ler Bleken. Han fortsetter:

– Jeg tror jeg vil bli musiker i så fall. En stor komponist. Musikk er en så jævlig fin kunstart. Den evner å demonstrere hvor uttrykksfull den er, uten at man vet noe om hvorfor. Musikken går rett inn, det vi hører blir ikke silt gjennom intellektet slik malerier eller litteraturen blir. Den uttrykker seg direkte. Det er derfor den er så yndet av diktatorer, den har evnen til å massepåvirke følelsene!

En komponist i selskap med Wagner, Mahler, Beethoven, Stravinski, Prokofjev og ikke minst Sjostakovitsj, det hadde vært noe.

– Jeg vet hva du tenker: Bach. Jeg står dessverre i et ganske avdempet forhold til han, og jeg vet at det er min skyld – ikke Bachs, sier Bleken.

Damen holder seg taus, og vi får aldri vite om det var det hun tenkte.

– Bach er selvfølgelig en storhet uten like, det har jeg forstått. Men det er vanskelig for meg å komme i kontakt med han. Dette er et legningsspørsmål, enten så er du en romantiker, eller så er du barokk-orientert.

– Men du er da ingen romantiker? Du avstår helst fra føleriet? sier damen mens hun rynker på pannen.

– Jo, jeg er så visst en romantiker! bjeffer Bleken tilbake, lite imponert over at hun ikke har fulgt godt nok med mens han har malt der nede på jorden.

– Jeg legger stor vekt på følelser, i alle fall som utgangspunkt. Hos Bach ligger det en universell klarhet over tingene, som er vanskelig å få knyttet noen følelser på.

Det finnes altså ingen mellomrom store nok på notearket til å romme Blekens liv.

– Du tolker alltid verket ut ifra det du har. Det betyr at du kan utvikle deg ganske kraftig i møte med kunsten, du modnes. I møte med kunsten gjennomgår du mye jævlige ting, sier han.

– De lykkeligste kunstnere var alltid de dårligste, legger han til.

– Har du i så fall dyrket det ulykkelige? får han spørsmål om.

– Nei, da blir det jo ikke særlig ekte. Man får bare håpe på at man blir ulykkelig! Blekens latter fyller rommet.

Samtalen med de hypotetiske rammene finner i virkeligheten sted over et salongbord i Blekens atelier i Dyrborgveien i Trondheim. På bordflaten mellom oss har alt sin plass; en sort bibel, en sitatbok av Oscar Wilde i miniatyrstørrelse, Swiss-lommekniver, spissede grønne blyanter, et glass med tannpirkere, en sort almanakk som får tilføyet tre nye avtaler kun mens Dagsavisen er der, svenske wienerbrød, et kvadratisk speil uten ramme. På min venstre side henger to ikoniske fotografier av Blekens far på sykehuset, som senere ble til maleriet «Ringen sluttet» (1977). Fotografiene viser en mann som ikke er sitt eget ansvar lenger, forfallen, mild og motstandsløs, sittende fast mellom to parenteser. Bildene av farens inngang til døden markerer en av Blekens mest vellykkede perioder som kunstner. Blekens syn på hendelsene som uunngåelig utspilte seg, som farens sykehusopphold og da kroppen ble lagt på likstrå, har blitt et museum med adgang for alle.

– Du kan ofte se på folk som er harmoniske, at de ikke lager spesielt bra ting. Folk som er ulykkelige derimot, de lager jævlig mye bra.
Foto: Mimsy Møller

I møte med sine 90 år i livet kan han skilte med en av de lengste kunstnerkarriere her til lands. Etter 70 år som maler er han attpåtil igjen i en av sine beste perioder, mener kritikerne. Det markerer Henie Onstad Kunstsenter med utstillingen «Do not go gentle».

– Jeg var på mitt beste da jeg malte faren min på dødsleiet. Det er åpenbart et mesterverk, helt fabelaktig gjort. Jeg er jevnere som kunstner i dag, noe som er helt logisk. Jeg har erfart mer nå enn jeg noensinne har gjort, og hvis du reflekterer over måten du maler på, da kan du ikke unngå å utvikle deg. Francis Bacon reflekterte mye over sine egne bilder, han er et klassisk eksempel på en kunstners dialog mellom sanselighet og refleksjon, begjæret og refleksjonen. De to størrelsene er jævlig viktig for en kunstner begge deler, sier Bleken.

Dialogen mellom de to, begjæret og refleksjonen, utgjør en slags vinneroppskrift i Blekens univers. Å male fram det en begjærer, det sanselige og synlige, kan være hva som helst; kvinner, tilværelser, mat, en hund full av liv og lekne bevegelser. Jeg spør om hans vektlegging av refleksjonen er grunnen til at han ofte beskrives som en intellektuell maler.

– Du må være i stand til å tenke, såpass intellektuell må en kunstner være. Det finnes ingen store, dumme kunstnere. Naive, men aldri dumme, svarer Bleken.

Bleken har mange intellektuelle referanser i kunsten sin, til for eksempel Thomas Mann, Francis Bacon, Dylan Thomas og Karen Blixen. Likevel har de ikke nødvendigvis noe med vinneroppskriften å gjøre. Kanskje konstituerer de heller rommet Bleken tenker i, de er kunstnerne og forfatterne han tenker med. Men den tenkende, reflekterende maleren viser seg tydeligst i de øyeblikkene han klarer å behandle noe ubehandlet på lerretet. Bleken legger det fram usentimentalt, som det mest opplagte i hans verden:

– At jeg er god nå har å gjøre med at jeg er nokså usentimental. Det har opplagt med det å gjøre. Jeg er i stand til å uttrykke det jeg erfarer ubevisst når jeg maler. Og det gjør jeg på en ganske ålreit måte. Det er derfor et maleri er i stand til å utvikle et menneske, fordi maleriet foregriper noe ubevisst i deg. På sitt beste er det faktisk en dialog mellom bildet og maleren. Det er nokså opplagt, synes jeg, sier Bleken.

Han har tidligere kalt det for «formdrift»: en vilje eller lengsel som oppstår i puberteten etter å skape orden i kaos, å gi opplevelser, erfaringer en klar form. Når jeg hører Bleken snakke om form, et ord han bruker nesten like ofte som «jævlig», kommer setningene til den danske forfatteren Naja Marie Aidts senere til meg. I romanen «Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage» skriver hun om sønnen Carls død, og hvordan hun opplever at det er umulig å skrive kunstferdig om rå sorg, fordi det ikke var noen form som passet. Den store sorgen lot seg ikke rydde i, men lå der mørk, kaotisk og ugjennomtrengelig. Slik setter hun likhetstegn mellom form og forsoning. Som leser og betrakter er mine egne store kunstopplevelsene ofte beslektet med at en kunstner, som Håkon Bleken, har gjort det mulig for meg å se det ordløse og formløse, som for eksempel rå sorg, i hvitøyet. Det konfronterer meg. Det må vel være like sjelsvrengende og konfronterende for Bleken og?

– Jeg konfronterer meg selv ikke i det hele tatt når jeg maler. Jeg leter etter ting som har med meg å gjøre. Alt sammen er kaos i begynnelsen. Det er derfor jeg arbeider så mye med kollasj, jeg lager former som fungerer, så har jeg et sted å begynne, sier Bleken.

Bleken snakker ofte om at sentimentaliteten, føleriet, er en uekte følelse. Han vil at den skal være så langt vekk fra kunsten som mulig.

– Å male faren min sitt lik var akkurat det samme som å male et wienerbrød, sier Bleken og vifter mot de svenske bakverkene han har lagt fram på bordet.

###
«Uten tittel». Foto: Mimsy Møller

– I mange av tekstene som er skrevet om deg og ditt kunstnerskap virker det som at faren din har hatt et sterkt emosjonelt grep om kunsten din; han manifesterer ofte mørket i bildene dine har det blitt sagt. At du derfor klarte å male faren din så usentimentalt virker så selvmotsigende?

– Det var en malerisk oppgave, det handlet kun om å bruke de riktige maleriske virkemidlene. Jeg fotograferte han og gikk hjem og malte det. Det er det samme hva du maler, så lenge du maler godt.

– Har følelsene aldri styrt deg eller kommet i veien?

– Nei, de har ikke det. Men distansen, avstanden, har vært viktig. Jeg har måtte opprette en form for kynisme for å takle det å male. Du må ikke være for engasjert i ting, for da bryter det inn og påvirker det arbeidsmåten din for mye, sier Bleken.

Det sier Bleken til tross for at han er en svært politisk maler. Hans motiver, være seg kulltegningene som oljemaleriene, har ofte vært svertet, bokstavelig talt mørklagt, av vår tids mest brutale hendelser, som andre verdenskrig, jødeforfølgelsen, 22. juli, klimakatastrofen, for å nevne noe. Hans rettferdighetssans har også peilet seg inn på byens ordfører, Rita Ottervik, som han mener ødelegger byen med byggingen av sportshallen Spektrum. «Byens betvinger» heter triptykonet av henne, og viser en kollasj av Ottervik, mens hun ler og er i godt lag. Navnet på halvøya der hallen bygges, Nidarø, er skrevet med blodskrift over bildet. Trond Giske og fylkesordfører Jostein Sandvik titter fram i hjørnet av bildet, med trutmunn mot Ottervik, som Bleken har sminket med tykk, rød og litt komisk leppestift. I den siste aforismesamlingen til Bleken skriver han at byen har mange problemer. «De fleste finnes i rådhuset».

– Dette med avstand … er det et skille mellom det private og politiske? Du er jo svært engasjert i Rita Ottervik, og det er vel ikke så mye avstand der når du har malt henne?

– Det er riktig, det er ikke så mye avstand der, men hvis det blir løst godt, så er det egentlig ikke et skille. Hvis et maleri er gjort godt, blir det generelt, sier Bleken.

– Så du blir ikke engstelig for å gå inn i så lokale, politiske debatter? Står det ikke i fare for å bli internt og ikke allmenngyldig?

– Det er jo allmenngyldig at folk bryter demokratiske regler og bare bestemmer over hodene på folk. Det er allmenngyldige overgrep, og dermed et allmenngyldig bilde i aller høyeste grad, sier Bleken og peker på kollasjen med Ottervik.

– Hva mener du med å bryte demokratiske regler?

– Hun har ikke tatt noe som helst hensyn til de tusenvis av menneskene som har gått i demonstrasjonstog mot dette Spektrum-bygget. Det er et overgrep mot byens befolkning, sier Bleken.

Bleken i atelieret med tre av sine aller nyeste malerier. Fødselen, dansen og døden.
Foto: Mimsy Møller

Trondhjem med j er viktig for Bleken, og poengterer at de aller fleste trøndere tross alt omtaler byen med sitt gamle navn. Men Bleken er en gammel riksmålsmann, og ordet nikker liksom til at alt var bedre før.

– Da jeg var liten var Trondhjem i grunn en kulturby på samme nivå som i dag. For byen har utviklet seg til å bli en ganske vulgær og ødelagt by. Takket være vår Arbeiderparti-ordfører, Rita Ottervik. Hun har gjort sitt beste for å ødelegge byen, og har lykkes. Hun er ikke så mye å skryte av, og det må du gjerne trykke, sier Bleken som har vært på svertetokt mot Ottervik i dagspressen jevnlig de siste årene.

– Trondhjem har utviklet seg til å bli en ganske dårlig by, delvis på grunn av henne, og delvis på grunn av tiden vi lever i, som er vulgær og overfladisk, sier Bleken.

– I gamle dager gikk jo Hannah Ryggen omkring i gatene her! Du kunne gå omkring i byen og møte et geni! Hannah var et geni, og svært lite vulgær kan du si, sier Bleken.

Jeg innrømmer at jeg ikke vet hvem Hannah Ryggen er. Bleken ler rått.

– Da har du faen meg mye å ta igjen, ler han.

– Det er helt utrolig at du ikke vet, legger han til.

– Beklager!

– Du får beklage mest for deg selv. Hun er en av verdens største kunstnere! forteller Bleken om vevkunstneren, som også var en venn. De to møttes ofte for å snakke om alle hun likte og ikke likte, mimrer Bleken.

Tiden da Hannah Ryggen gikk i gatene er imidlertid forbi. Bleken er fortvilet over at Arbeiderpartiet står så sterkt i byen, og at ordfører Ottervik blir gjenvalgt igjen og igjen. «Eneherskeren» kaller han henne, etter 16 år i rollen. Problemet er først og fremst halvøya Nidarø som ligger rett ut fra Blekens kunstnerbolig i Byåsen. Det skulle egentlig bli en grønn lunge, et parkanlegg, forteller Bleken, men endte opp med å romme et betongbygg, en sportshall, istedenfor. Han tar oss med opp i andre etasje, trekker fra gardinene og avdekker Nidarø og Spektrum. Et arkitektonisk praktbygg er det ikke. På bordet foran vinduet ligger attpåtil en bunke av maleriet «Utsikt I», som viser en grå, våt og rå by, med en kirke i sentrum. Bleken har tidligere fortalt at Sartre beskrev Trondheim som en «en liten by, med lav skitten trebebyggelse og en ubetydelig katedral». Beskrivelsen kan ligne litt på bildet, selv om Bleken aldri var enig med Sartres beskrivelser av hjembyen. Kirken på bildet troner i toppen av motivet, og har festet røttene sine i en kollasj av dystopisk karakter.

– Spektrum-bygget kaller de det, for å forsøke å forskjønne det, sier Bleken.

– Det er en skam for byen og for Arbeiderpartiet! Hvis vi hadde vært i Sveits hadde det vært en folkeavstemning for slike ting.

– Det er verst for dem som bor ved vannkanten. Det er helt ødeleggende for byen dette monsterbygget. Dette er Arbeiderpartiet på sitt absolutt verste. En voldtekt av Trondhjem, sier Bleken.

– Hvor hører du til politisk, egentlig?

– Jeg hører jo til på venstresiden, men det er ikke mye morsomt å stemme Arbeiderpartiet i denne byen.

Vi går ned trappene til atelieret igjen, en ny telefon ringer og skal ha tak i 90-åringen for bløtkake-feiring i januar. Bleken har kalenderen full, men får presset de inn likevel. Vi slipper ikke i Trondheim riktig ennå.

– Dette med Spektrum ville aldri skjedd i en by som Bergen, der er de jo glad i byen sin. Her finner folk seg i hva som helst, ingen stolthet.

Mimsy Møller, som for det meste står taus bak fotolinsen, bryter inn: – Oslo er jo også helt endret!

– Og delvis ødelagt. Men ikke like grovt som Trondhjem, tilfører Bleken.

– Tror du at du ville hatt en kampsak i Oslo, om du bodde der? spør Mimsy. – Hva med regjeringskvartalet?

– Picasso ja, det er like ille. Du har rett, det hadde nok vært min kampsak. Det er så flott, det bygget, det verket, det hører til der, og er så flott integrert i bygget. Fryktelig synd er den avgjørelsen der, sier Bleken.

90 år har på et vis satt få spor på Håkon Bleken. Jo, kinnene er innsunkne, øyelokkene tyngre og håret tynnere. Men han fyller kunstnerboligens kvadratmeter med overskudd i både skritt og stemme. Det viser seg best når han plukker opp et av hans mange dyrekranier fra vinduskarmen, og holder et stort og tungt hestehode uproblematisk i armene.

– Det var en fyr jeg kjente i Fredrikstad som kokte det for meg, som fjerna kjøttet fra hodet, forteller Bleken.

– Så groteskt, slipper det ut av meg

– Groteskt? Nei. Jeg synes det er morsomt å ha kranium her. De har en klar form, en fin form.

Bleken fortsetter å fortelle om en menneskeskalle han har i det andre atelieret sitt, der han tegner kulltegningene sine.

– Dessverre er kraniet kun fra kjeven og opp. Det kommer fra utgravningsområdet i Søndre gate, sier han og vifter ned mot sentrum.

– Jeg tror ikke han som ga meg det hadde lov til å gi det bort, så jeg tør ikke si navnet på’n! ler Bleken noe fandenivoldsk.

Jeg møter en kunstner som er godt beskrevet av skribenter før meg, og selv om han er raus – ved å stadig blokke ut kalenderdager for å blidgjøre landets journalister – gir han ikke mye ved dørene. Han er den bråe og skarpe polemikeren han er kjent for å være, og starter mange svar med «Nei, det er helt logisk» eller «Nei, slik var det ikke». Han er sikker i sin sak, er klar i talen og er pragmatisk. Han vender seg ofte bort fra meg, og vi har sjelden øyekontakt mens vi prater. Samtidig er han glødende engasjert i det som opptar han og han fyller atelieret ofte med spontan magelatter. At mange har beskrevet han som stadig yngre med alderen kan jeg forstå. For han har flere motiver, malerier, inni seg. Å kjenne på en slik livsglede, en slik inspirasjon, som 90 år er ikke alle kunstnere forunt. Som kjent sa han til Finn Skårderud i Aftenposten i 2016 at: «jeg satser på å ha blitt moden når jeg dør». Utsagnet har vært krydder i mange artikler, og i aforismesamlingen «I sannhet forfulgt av meg selv» førte Bleken det selv i pennen slik: «Jeg er tre-fire år gammel. Mor tar kraftig omkring meg og sier: «Du må aldri bli voksen, Håkon.» Av og til får jeg en følelse av at hun ble skammelig bønnhørt».

– Hva vil det si å være moden? Det er et stort spørsmål. Jeg har vært utrolig umoden jeg altså. Jeg vokste opp i et hjem hvor man i grunn var ganske sikker på seg selv, og tilsvarende arrogant. Å være arrogant er en ganske umoden tilstand. Men det skrelles av i livet, etter hvert.

– Men jeg har alltid vært ganske usikker, fortsetter Bleken. Hele livet. Det er jo delvis derfor jeg maler, for å bekrefte meg selv. Det er en veldig viktig drivkraft hos mennesket.

Uttalelsen om male for å bekreftelse seg selv har blitt en av Blekens kongesetninger opp igjennom. Ønsket om å finne bekreftelse har sine røtter i barndommen, som Bleken er tilsynelatende lei av å snakke om. «Vi kan ikke snakke mer om barndommen, den har jeg snakket så jævlig mye om før. Det er ingen som har interesse av det lenger» er noe av det første Bleken sier til meg, mens han ler godt. Han lar æ’en bli lang og tykk i banneordet.

Men hvis Blekens kunstnerskap hviler på noen søyler i hans liv, er barndommen definitivt en av dem. Bleken har tidligere beskrevet at ondskap avlet ondskap i hans familie; fra generasjon til generasjon var fedrene autoritære og med et voldelig temperament. Det gikk verst utover hans avdøde storebror, Brynjulf Bleken, som igjen tok ut aggresjonen på sin lillebror. Det er en historie Bleken har tillagt mye mening opp igjennom karrieren. Den dårlige behandlingen han mener broren ga han, gjorde han til et konkurransemenneske.

– Føler du ikke at du har blitt ganske bekreftet etter hvert?

– Nei, jeg må gjøre det om igjen hele tiden. Det er jo det som er poenget, hadde jeg følt meg ferdig og bekreftet hadde jeg ikke giddet å male noe som helst, sier Bleken.

– Samtidig er det uhyre morsomt og interessant å male, det må føyes til. Man famler hele tiden, og gjennom livet greier man å bevisstgjøre større og større deler av seg selv. Det er en helt vesentlig del av det å være kunstner. At du greier å utvikle deg!

Bleken strekker seg etter det kvadratiske speilet uten ramme og løfter det opp til ansiktet. Først ser han på seg selv, skuer inn i speilbildet og trekker det hvite håret pent bak ørene. Så vender han speilet over skulderen, og ser på de tre store oljemaleriene som står på gulvet i atelieret. I midten står bildet «Bendik og Årolilja» og viser to silhuetter som danser med hverandre, over en fotokollasj av fargesprakende reklameplakater. Helt bokstavelig talt viser bildet dansen før døden, for til høyre for bildet står et nytt oljemaleri med begravelse som motiv. Til venstre står et grønt oljemaleri, som minner om et av Blekens mest kjente motiver, «Madonna tar av seg glorien». I hjørnet ligger en kvinne, naken, skrevende og føder et barn. Blodet siver ut av henne.

– Der har du livet, sier jeg.

– Ja, fødsel, dansen, døden. Der ser du en barnelik-kiste, sier Bleken og peker på det siste bildet.

Jeg spør om det er et bilde i atelieret han aldri vil kvitte seg med, og Bleken peker på det midterste, på kongedatteren Årolilja som danser med hennes dødsdømte sjarmør, Bendik.

– «Bendik og Årolilja» har jeg ikke lyst til å kvitte meg med. Det er jævlig fint! Fotokollasjen gir det en lett ironisk holdning. Det bildet bare kom til meg, og er et morsomt eksempel på hvordan formen gir innholdet. Ut ifra kollasjen, formene, så jeg at det pinadø kunne bli en dans, sier Bleken.

– Det virker som dine beste bilder er malt i en håndvending? Var det slik med disse og?

– Nei, disse er malt sakte framover. Men ofte er de beste bildene malt fort, slik at du ikke rekker å tenke så mye. Du kan tenke etterpå, men ikke mens du maler. Den danske fotballspilleren Michael Laudrup har også sagt det, at han spiller best når han ikke tenker. Da kommer han til en … ikke en slags rustilstand, men til et sted han bare er til stede og spiller. Da er han best. Dette bildet av faren min på likstrå er malt på én time, og er til gjengjeld det beste jeg har gjort.

Bildet av faren på likstrå, Uten tittel, syntes først Bleken ikke noe om, han malte det raskt, gikk ut i byen, og ville male over det da han kom hjem.

– Heldigvis gjorde jeg ikke det, sier Bleken.

– Var det for nært, først?

– Nei, det var ikke det. Det som selvfølgelig skjedde var at bildet beveget seg ut over den grensen som jeg oppfattet som godt. Det er et jævla interessant tema akkurat det der. Jeg skjønte ikke at det bildet var godt fordi det var mitt talent som drev videre framover. Uten at jeg visste det! Det var utenfor min rekkevidde av mitt estetiske område, derfor synes jeg det var dårlig. Men så skjønte jeg etter hvert: herregud, det er jo jævlig godt! Talentet mitt gikk i forveien, og banet vei for min forståelse. Sånn foregår det i livet også. Du tenker deg fram og erobrer nye områder i deg selv hele tiden, sier Bleken.

Håkon Bleken skal dø. Det prøver han å tenke så lite på som overhodet mulig, selv når døden aldri har vært så nærværende som nå. Det er fortsatt mye som skal erobres.

– Jeg vet det nærmeste jeg kommer å bli kvitt dødsangsten er å arbeide. Samme hva du holder på med, hjelper det alltid å arbeide, sier Bleken.

Selv har Bleken flere ganger brukt den østerrikske forfatteren Franz Werfers begrep dødsfordriv for å sette ord på det samme. Werfer opplevde at døden ble såkalt fordrevet i møte en kunstopplevelse, en opera, som ga en lykkefølelse av dimensjoner. Kunsten fikk, slik Tor Ulven en gang skrev det, et skinn av udødelighet, der den kunne gjentas i det uendelige, stående urokkelig og gjennomsiktig i tiden.

– Det er det som gjør kunsten særlig viktig, fordi muligheten av en dødstriumf ligger der, på sitt beste. Når du virkelig får til noe som kunstner, triumferer jo det den dagen du dør.

Jeg forteller Bleken at jeg ofte kan kjenne på den dødsangsten Bleken sitter med. Den angsten om at alt du har opparbeidet deg i livet av kunnskap, kjærlighet, relasjoner, refleksjoner, alt skal kanskje fordufte. Hvis livet er fortalt av dåren, full av larm og vrede, uten mål og uten mening, hva er da poenget, spør jeg Bleken.

– Det må jo være en mening. En grunn til at vi skal gå igjennom så mye faenskap i livet. Det er det aller verste med døden. At vi skal forlate alt. Jeg skal forlate at jeg liker sneen utrolig godt, for eksempel. Nysne. Alt sammen skal jeg forlate. Jeg skal forlate damer, begjær, natur, alt. Det er det aller verste med å dø.

– Men du vet jo ikke det?

– Nei! Kanskje er det fullt av damer! Jeg satser jo på det, ler Bleken.

Før han reiser seg opp for å kjøre oss ned til sentrum, sier han:

– De fleste vil ha en hånd å holde i når de dør, det er nokså vanlig. Vi vil holde i livet så lenge som mulig.

Håkon Bleken

Håkon Ingvald Bleken, født 9. januar 1929 i Trondheim.

Han blir regnet som en av landets viktigste etterkrigsmalerne, og har vært kunstner i overkant av 70 år.

Henie Onstad Kunstsenter markerer jubilanten med utstillingen «Do not go gentle», som viser en rekke av Blekens mest kjente oljemalerier.

Blant hans mest kjente motiver er «Madonna tar av seg glorien», «Nedtagelsen», «Korsveien» og faren på likstrå «Uten tittel».

I forbindelse med 90-års dagen gir Tom Egil Hverven ut en samtaleboka «Støvet i lyssøylen» på Gyldendal.

Ivrig debattant i Trondheims dagspresse.

Bleken er kjent for å male i serier, og blant kulltegningene er «Fragmenter fra et diktatur» spesielt kjent.

Mer fra: Helg