Både i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har Ap-politikere tatt til orde mot den nye og tøffere asyllinja du står for. Er du i ferd med å sprenge Ap i to?
– Nei, nei, Arbeiderpartiet er heldigvis mye mer robust enn du og andre i pressen tror. Innvandringspolitikk skaper masse engasjement, blant velgere og selvfølgelig også internt i Arbeiderpartiet. Det er bra, for det er gjennom diskusjon og meningsbrytninger de beste løsningene kommer. Derfor skal vi, slik vi har god tradisjon for å gjøre i Arbeiderpartiet, bruke god tid på å innhente kunnskap, diskutere og debattere før vi til slutt konkluderer.
Du leder utvalget som skal utvikle Aps innvandringspolitikk. Det skal komme med sin innstilling i august. Hvorfor har du da allerede konkludert med at det er behov for en strengere politikk?
– Utvalget har første møte denne uka. Vi har selvfølgelig ikke konkludert på hele innvandringsfeltet. Når det er sagt så starter vi heller ikke på null, vedtakene i partiprogrammet vårt gjelder sterkere innsats mot sosial kontroll, bedre inkludering og innsats for å få til et mer bærekraftig og rettferdig system for flyktninger.
Hvilke innstramminger er nødvendige?
– Det skal vi diskutere i utvalget, men stortingsgruppa har allerede tatt tak i forslag fra programmet vårt og fremmet forslag om å forby søskenbarnekteskap og psykisk tvang ved arrangerte ekteskap, noe som vil ha en innstrammende effekt på familieinnvandring.
Stortingsvalget endte med et knusende valgnederlag for Ap. Trenger Ap en tøffere innvandringspolitikk for å vinne neste valg?
– «Tøffere innvandringspolitikk» synes jeg er et dårlig begrep. Arbeiderpartiet skal snakke om det som er viktig og det som folk er opptatt av. Det skal vi gjøre med utgangspunkt i våre egne sosialdemokratiske premisser. Langs linjene streng, rettferdig og human.
Flere lokallag i Ap sier nå at det ikke er nødvendig at politikken også er streng.
– Jeg mener den også må være streng.
Det er blitt sagt om dine utspill at Ap skal holde seg for god til å herme etter Frps retorikk, og ikke kjempe om tetposisjonen i et «race to the bottom» i innvandringspolitikken. Er du egentlig skap-Frp-er?
– Her sier jeg som Jonas. «En splittende statsråd fra Frp skal ikke være målestokken for hva som er felleseie i norsk politikk. Det kan ikke være slik at om man er «streng» er man for Frp og Listhaug, og er man «liberal» er man imot.» Og så er jeg tydelig på at «bor du i Norge må du bli en del av Norge», og likestilling, frihet og demokrati er noen grunnleggende verdier alle som bor her skal ha muligheten til - uavhengig om du tror på Gud, Allah eller ingenting. Sånn er det ikke i dag, og det skal vi ikke bare sitte og se på. Jeg er resultat av det sosialdemokratiske velferdssamfunnet, kom til Norge som femåring fra Iran. Det ble stilt krav til meg, men også stilt opp for meg. I dag tjener jeg mitt land Norge i nasjonalforsamlingen.
«Jeg har vokst opp på bygda, jeg er drammenser og jeg har alltid vært en ærlig, direkte og tydelig politiker», sier du til VG. Representerer du folkemeningen i innvandringsdebatten?
– Jeg ser at andre påberoper seg å snakke på vegne av andre enn seg selv i innvandringsdebatten, det kommer ikke jeg til å gjøre. Jeg er meg selv, en sosialdemokrat som ønsker å belyse utfordringene og finne de gode politiske løsningene.
I fjor kom 3.546 asylsøkere til Norge, det laveste antallet siden 1995. UDI tror det vil komme enda færre i år. Hvorfor er det da behov for en strengere innvandringspolitikk?
– Arbeiderpartiet har foreslått forbud mot søskenbarnekteskap, det vil ha en innstrammende effekt på familieinnvandring. I tillegg sier vi i vårt program at vi skal jobbe for et mer rettferdig og bærekraftig asylinstitutt. I dag er det cirka 60 millioner mennesker på flukt. Med migrasjonskrisen i 2015 ble flere av de urettferdige mekanismene i ordningen mer synlige. Det er stort sett de mest ressurssterke asylsøkerne som greier å komme seg helt til Norge. Det forutsetter menneskesmugling og mange drukner på reisen. Resten blir værende i nærområdene med dårlige levekår. Flere land i Europa og verden tar ikke imot flyktninger. Her kan en velge om en vil lene seg framover og jobbe for å finne bedre løsninger, eller trekke på skuldrene å forbli passiv. Arbeiderpartiet velger selvfølgelig det første.