Din første hovedrolle i en film er intet mindre enn den første filmatiseringen av Utøya-terroren. Nå er den i hovedkonkurransen her i filmfestivalen i Berlin. Kan du tillate deg å feire nå?
– Det er med litt bismak at jeg er her. Det er så klart en stor anerkjennelse, og jeg er selvfølgelig veldig stolt av det vi har laget. Likevel føler jeg meg litt malplassert i all glamouren. Filmen er ikke laget med den hensikt om å vinne priser. Den ble laget fordi Erik Poppe så et behov for å lage en film om ofrene, i lys av at mye av fokuset etter Utøya har vært på gjerningsmannen.
Hva handler 22. juli om for deg, som var 12 år da terrorangrepene skjedde? Hva husker du selv, og hvordan er ditt forhold til denne datoen?
– 22. juli er en dag alle husker hvor de var og hva de gjorde da de fikk nyheten. Personlig var jeg ikke direkte berørt av noen av angrepene, og dét – kombinert med alderen min – er mye av grunnen til at jeg ikke forsto alvoret. Man hørte om det, og det både sjokkerte og skremte mange. Men så husker jeg at sjokket la seg, og alt ble etter hvert mer normalt igjen. Selv har jeg nok ikke tenkt mye over det i ettertid. Jeg har en lillebror som i dag er ni år. Mange som vokser opp i dag har i likhet med ham liten kjennskap til 22. juli. Derfor er det viktig at det lages film om det, for å minnes det som skjedde og for å gi de som ikke var direkte berørt et bedre innblikk i panikken og forvirringen som oppsto.
Dere hadde fem dager med innspilling av de 72 minuttene på Utøya. Rollen din går gjennom sterke psykiske opplevelser. Hvordan har du forberedt deg til en slik rolle?
– Det er jo en fysisk anstrengende film å spille i. Jeg måtte trene opp kroppen, og jeg måtte forberede meg mentalt. Hver morgen til frokost satt jeg og skrev ned punkter over hvilke ting som gjorde vondt den dagen, og hva jeg kunne forestille meg for å gjenskape og vise de følelsene jeg skulle uttrykke. Det var også viktig å fordøye alle inntrykkene på slutten av dagen, og da var det fint å ha psykologer til stede på sett.
Rollen din viser et stort emosjonelt spenn, som flere utenlandske kritikere har bitt seg merke i. Hvordan klarer du å spille ut følelser som springer ut fra en så brutal hendelse du selv ikke har opplevd?
– For å spille ut følelser, blar jeg opp i arkivet over hva jeg har erfart i mitt korte liv som 19-åring, og bruker det repertoaret jeg har å spille på. Det er viktig å presisere at dette er fiksjon. Vi har brukt biter av ulike historier fra Utøya-overlevende og satt det sammen. Og selv om folk snakker om sterke skuespillerprestasjoner og at skillet mellom virkelighet og fiksjon er liten, så er det kun de som var på øya den dagen som vet hvordan det er å flykte for sitt liv, som har kjennskap til den redselen de kjente på. Da jeg prøvde å gjenskape den redselen som min karakter opplever, var det i visshet om at jeg når som helst bare kunne si stopp hvis noe opplevdes som ubehagelig. Det kunne ikke ofrene den dagen. Ingen som ikke var på Utøya 22. juli 2011 kan forestille seg hvordan det må ha vært. I dag vet vi at det var én mann som sto bak begge angrepene og at han var kledd ut i en falsk politidrakt, men den informasjonen var det ingen av ungdommene som hadde. Se for deg at du er på en øy som man tror er trygg. Plutselig begynner noen å skyte mot deg. Og det går 72 minutter uten at det kommer noe hjelp. Det er helt absurd å forestille seg. Derfor håper jeg at filmen kan bidra til å gi de som ikke var på øya en bedre forståelse av hva Utøya-ofrene har opplevd.
Hvordan bidrar filmen til at man snakker om dette på en annen måte, og hvorfor skal vi snakke om det?
– Jeg opplever at fokuset på 22. juli har vært på praktiske spørsmål, og at det har blitt tatt bort fra dem som trengte vår støtte og oppmerksomhet mest, nemlig ofrene. Dessuten sier de overlevende som jeg snakket med i forkant av innspillingen at de synes det er vanskelig å fortelle sin historie fra Utøya siden folk ikke kan se det for seg. Derfor kan det være nyttig å ha en film å henvise til, slik at folk som ikke var direkte berørt kan få et innblikk i hvordan det var. Så får det være opp til de overlevende om de velger å fortelle sin opplevelse og sin historie fra Utøya 22. juli.