Et liv i kvinnekamp

Av Madeleine Schulz for Agenda magasin

Torild Skard (fyller 80 tirsdag) står i døråpningen på det lille huset sitt i Svelvik i Vestfold og skuer mot meg. Sporty antrukket joggebukser og et veldig bredt smil. Hun har ventet.

– Nå var jeg litt redd for at du ikke rakk bussen, vet du!

Hun ler inderlig og høyt, før hun gir meg en klem og viser meg inn på stua. Latteren er smittende. For alle som har møtt henne før er den lett å kjenne igjen, den reflekterer engasjementet og omsorgen bak et helt menneskeliv i kamp mot urettferdighet, for kvinner og barns rettigheter.

Det gjør også interiøret for øvrig, som er nøkternt og enkelt, men fylt til randen av papirer og godt organiserte hyllesystemer med bøker. Hun peker på hyllene:

– Her er mor, og her er mormor, også er det far, og der er morfar og farfar. Vi var jo en skrivende familie!

Hun snakker fort, det er så mye som skal få plass på den avmålte tida vi har. Om det er langt å leve en mannsalder, må det være desto lengre å leve en «kvinnesaksalder». Hun har opplevd så mye at det er vanskelig å vite helt hvor vi skal begynne. Vi forsøker å ta det fra start:

– Det som skjedde var jo at vi ble fanget av krigen i 1940.

Torild ble født i 1936, som den ene halvparten av et toegget tvillingpar. Søsteren Målfrid Grude Flekkøy, som døde i 2013, ble Norges første barneombud i 1981. De var barn av psykologen og kvinnesakskvinnen Åse Gruda Skard og poeten og litteraturprofessoren Sigmund Skard. Ved krigens begynnelse var også deres morfar, Halvdan Koht, Norges utenriksminister.

– Altså. Vil du ha hele historien eller? Den er jo lang.

Til å være en kvinne med så lang fartstid i maktens korridorer som hun selv har, er hun nesten overraskende beskjeden. Torild Skard var i sin tid med på å stifte det som i dag er SV. Hun var med på det såkalte «kvinnekuppet» i 1971 og ble Norges første kvinnelige lagtingspresident. Hun har vært både regionaldirektør for UNICEF i Vest- og Sentral-Afrika og direktør for kvinnespørsmål i UNESCO. Likevel tar hun det ikke som en selvfølge at journalisten som har kommet for å intervjue henne er veldig interessert i å høre historien om hennes liv.

En historie som begynner i en tid hvor deler av Norges befolkning ble drevet på flukt. Torilds familie inkludert.

– Da Norge ble angrepet 9. april, befant mor seg i Stockholm. Hun hadde med seg nyfødte tvillinger (Torilds lillebrødre) og skulle prøve å ta doktorgrad på et stipend fra den internasjonale kvinneakademikerorganisasjonen. Far var i Trondheim med Målfrid og meg. Han hadde nettopp tatt doktorgraden sin og var blitt bibliotekar på Vitenskapsselskapets bibliotek i Trondheim. Da tyske soldater marsjerte opp hovedgata i Trondheim, tok han oss til Skard gård i Øyer, der vi skulle være trygge, og forlot oss der midt på natta uten å si adjø. Far gikk på ski over grensa for å ringe til mor. Telefonen i Norge var stengt. Han dro til Stockholm til det han trodde skulle bli et kort besøk, men klarte ikke å komme seg tilbake. På Skard ble vi beskutt av tyske fly og flyktet opp i fjellet, før vi til slutt ble hentet av mormor og sendt over grensa til Sverige i en lastebil. Der ble vi forent med mor og far og hele familien reiste med den transsibirske jernbanen gjennom Sibir. Som uttalte antinazister var det ikke trygt for mor og far å reise tilbake til Norge. Vi tok båt fra Vladivostok til Japan, gjennom Panamakanalen og nordover til USA. Der var vi i fem år, gjennom krigen.

Hun husker fortsatt fra sin tidlige barndom.

– Å ja! Det sitter i. Vi fikk jo krigstraumer. Mor trodde at vi ikke hadde fått det, siden vi ikke sa noe om det. Men det hadde vi, det var bare for sterkt å snakke om.

Åse Gruda Skard, Torilds mor, var en pionér innenfor barnepsykologi. Men på den tida tvillingene var små, visste man enda lite om barns tilknyttingsbehov. Opplevelsen av å bli forlatt av foreldrene fikk konsekvenser senere i Torild Skards voksne liv. Hun skulle slite lenge med avvisning-problematikk.

I USA var det morfar Halvdan Koht som skulle bli Torilds nærmeste. Den avsatte utenriksministeren, som sammen med kongefamilie og regjering hadde lagt ut på flukt til London, fikk avskjed i nåde i 1941 og dro til USA i eksil. Hun smiler når hun forteller om mannen som hun senere skulle bli mobbet for i skolen. Koht var ikke en populær mann i etterkrigstidens Norge.

– For meg var han tryggheten i hverdagen! Han ble jo sabotert og ansett som en landssviker av den norske ambassaden, så han fikk ikke reise rundt i USA og tale offentlig som representant for Norge og gikk mye hjemme. Han ble veldig viktig for meg. Mens mor og far var ute og kjempet for at USA skulle støtte Norge under krigen, så følte jeg meg trygg hos ham.

I USA befant også den unge prins Harald seg. En mann som i 2012, da som konge, utnevnte Skard til kommandør av St. Olavs Orden «for hennes innsats for kvinner og barns rettigheter.»

Nå er hun snart blitt 80 år, men mener selv at formen er på vei oppover.

– Jeg satt og tenkte på det her forleden. Nå er det snart Thanksgiving og jeg som er oppvokst i USA, er jo vant til at man skal «count your blessings». Og det at jeg nå er blitt 80 snart og er såpass frisk og oppegående, det er jo en «blessing».

At formen er på vei oppover skyldes også hendelser i hennes private liv. Torild tok seg av både sin døende mann, tidligere politiker Kåre Øistein Hansen, og sin døende søster Målfrid, i flere år før de døde henholdsvis i 2012 og 2013. En erfaring hun beskriver som et sjokkerende møte med en velferdsstat som ikke fungerte som den skal. Hun beholdt fatningen ved å flykte inn i skrivingen og boka «Maktens kvinner».

Boka, som ble utgitt på norsk i 2012 og engelsk i 2014, handler om verdens kvinnelige presidenter og statsministre mellom 1960 og 2010. Og selv om Torild verken har hatt den ene eller den andre stillingen, kan hun likevel skilte med omfattende erfaring med makt.

I 1973 ble hun valgt inn på Stortinget. Hun hadde riktignok ikke forventet å bli valgt inn, men det året fikk Sosialistisk Valgforbund i alt 16 representanter. Hun ble nestleder i justiskomiteen, og så ble hun Norges første, kvinnelige lagtingspresident.

– Jobben betydde ikke veldig mye politisk, men den hadde høy status og krevde en del tid og innsats. I tillegg måtte jeg hjelpe SV-erne som ble plassert i sosialkomiteen og ikke hadde erfaring fra saksfeltet fra før. Og så måtte jeg og Berit Ås, de to uttalte kvinnesakskvinnene i gruppa, fordele oppgaver oss imellom. Jeg fikk bl.a. ansvar for abortsaka og likestillingslova, som var svært kontroversielle.

Kort sagt: det ble mye jobb og mye motstand for Torild Skard og resten av kvinnene på Tinget. Historien er allerede skrevet. Abortloven kom først på plass i 1978, etter at en av SVs egne (mannlige) representanter stemte mot kvinnenes krav i Stortinget.

– En kvinnelig politiker ble dobbeltarbeidende med både kvinnesaker og andre saker. Da jeg ble valgt inn, hadde jeg valget mellom å engasjere meg i begge typer saker og jobbe alt jeg kunne i fire år. Eller droppe kvinnesakene som ikke kom i min komité, og ta det mer med ro. Jeg valgte det første og ble utslitt.

Av og til måtte agendaen diskuteres på ganske alternative måter:

– Vi kunne jo ikke sitte to kvinner fra forskjellige partier sammen og prate i Stortingsrestauranten uten at menn som gikk forbi, mente at vi satt og konspirerte. Så da møttes vi på dametoalettet.

En diskré, tverrpolitisk kvinnegruppe som møttes på dametoalettet før politikken skulle utformes. Et fristed for Stortingets kvinner anno 1970-tallet.

Det kan kanskje virke komisk, men det funket. 1970-årene i Norge ble en tid da noen av de viktigste kvinnepolitiske lovreformene kom på plass. Loven om selvbestemt abort (1978), lov om likestilling mellom kjønnene i (1978), lov om barnehager (1975) og lov om arbeidsmiljø (1977) som blant annet utvidet adgangen til permisjon ved svangerskap og fødsel. Antall kvinner i politiske organer økte.

Det skal godt gjøres, som ung kvinne, å ikke bli litt ærbødig av den livlige, aldrende kvinnen som sitter, ydmykt antrukket i sportstøy i en sofa i Svelvik. Hun virker ikke særlig berørt av at hun er en levende, historisk karakter.

– Jeg har alltid slitt med litt dårlig selvtillit, bemerker hun.

Kanskje skyldes den dårlige selvtilliten de store skoene hun hadde å fylle, kanskje var det krigstraumene eller kvinnediskriminering. Uansett hva det var så hindret det henne aldri i å være engasjert.

– Jeg ble veldig oppmerksom på samfunnet allerede som liten. I USA ble jeg vitne til rasismen. Vi hadde en svart hushjelp og da hun kom til oss en morgen, så hadde hun stått hele natta på bussholdeplassen. Bussene stoppet ikke når det bare var svarte på holdeplassen. Som ung student i Frankrike oppdaget jeg forskjellene mellom fattige og rike og her hjemme ble jeg tidlig klar over forskjellene mellom det å være gutt og jente i skolen. I folkeskolen fikk jeg ikke være tillitsmann i klassen, fordi jeg var jente. Men jeg ga meg ikke, og så ble jeg det uansett da, for det var ingen andre som ville.

Torild ler høyt igjen.

– Det at man kunne bli nektet noe fordi man var svart, fattig eller kvinne, gikk tidlig opp for meg. Jeg skjønte også at man måtte være engasjert i samfunnet, fordi det ikke var selvsagt at det gikk bra.

På tross av årtier med kamper, noen seire, men også tilbakeslag er hun fortsatt ikke klar til å gi seg. Det må ha vært tøft, nesten så man lurer på hvordan man orker.

– Jeg har aldri jobbet fordi jeg er så veldig optimistisk. Mormor viste meg at endring tar tid. Jeg har jobbet fordi det er nødvendig for å få et bedre og mer rettferdig samfunn. Jeg er nå særlig bekymret for den manglende vektleggingen av omsorg i samfunnet vårt. Vi må ha mer omsorg for hverandre! Og da må noen ta ansvar for å bidra til dette. Det hjelper i alle fall ikke å ikke gjøre noen ting.