«Ei forferdelig trist uke»

Hvem: Bengt Eriksen, fotballkommentator i VG Nett

Hvorfor: Har den siste måneden vært talsmann og koordinator for leteaksjonen etter Sigrid Giskegjerde Schjetne

- Hvordan har uka di vært?

- Den har vært ... forferdelig trist. Jeg har nesten ikke mer å tillegge enn det. Uka har rett og slett vært forferdelig trist. Og travel.

- Hva var det verste øyeblikket denne uka?

- Det var åpenbart da dødsbudskapet om Sigrid kom. At det var henne de hadde funnet, og at hun var død.

- Hvordan vokste denne leteaksjonen etter Sigrid seg så stor? Hva er det egentlig vi har opplevd disse siste fire ukene?

- Jeg kan ikke forklare det med annet enn det spesielle samholdet vi har her på Oppsal, Skøyenåsen og Østensjø. Oppslutningen ble stor fordi det var lokale gutter og jenter som bestemte seg for å begynne å lete, spesielt venner og bekjente av de pårørende. Mange av oss har vokst opp her. Dette gjorde at veldig mange andre i nabolaget og andre steder i landet tenkte: «Når disse velmenende vennene, keitete kan bidra, så kan vel jeg også». Vi kom jo alle for å trøste, hjelpe og lete. Men så kom det jo så mange at vi ble nødt til å organisere det for å få noe ut av det. Mange i den såkalte aksjonsgruppa var nettopp det, først og fremst venner av de pårørende.

- Hvor raskt ble du selv med på denne leteaksjonen? Allerede fra første dag, søndag den 5. august?

- Ja. Hele gata de bor i var full av mennesker da Sigrids pappa kalte sammen til møte klokka 13.30 den første søndagen.

- Det har vært intense fire uker. Nå virker det kanskje uendelig lenge siden den første søndagen?

- Jeg tror ikke jeg har en ordentlig oppfatning av tid om dagen. Det har skjedd så mye, og vi har hatt så mye å gjøre. På en måte har tida gått fryktelig fort. Vi har vært helt besatt av tanken på å lete og finne Sigrid i live. Så ble det ikke sånn.

- Har disse fire ukene gjort noe med Østensjø som samfunn? Østensjø vil vel aldri bli helt det samme igjen?

- Det er nok riktig, fordi det har skjedd noe forferdelig i bydelen vår. Det 
reagerte folk selvfølgelig på, og det førte til at mange ville hjelpe og bidra. Ja, det er noe «rart» med dette området nå om dagen. Men det gjelder jo å komme tilbake til normale tilstander 
så raskt som mulig. Bortsett fra denne grusomme hendelsen, vitner alt annet om at Østensjø fortsatt er et flott sted å bo.



- Er folk blitt mer forsiktige med ungene sine i bydelen?

- Det vet jeg egentlig ikke så mye om. Men det virker jo rimelig at folk tenker mer på slikt. En god regel må være at alle passer på hverandre, slik at ikke hver og en går rundt og er redd. Men at stemningen her er «rar», er jo et uttrykk for den medfølelsen folk har med Sigrids pårørende. Nabojenta er funnet drept, og det er så forferdelig og grusomt at du hele tida møter mennesker med ekte medfølelse for familien. Dette er det store samtaleemnet her nå, i butikken, i gatene, på vei til og fra jobben.

- Onsdag holdt du en tale til letemannskapene og folk på Østensjø. Hvordan føltes det å si at «nå er leteaksjonen over»?

- Det jeg gjorde der var å framføre en takk på vegne av familien, som selv sier de ikke helt har ord for hvor betydningsfull all støtten har vært for dem disse forferdelige ukene. Det å vite at så mange har engasjert seg på så mange vis denne tida, det har vært av uvurderlig betydning. Det har holdt motet deres oppe.

- Hvor går nå veien videre for dere på Østensjø? Hvordan blir de neste ukene?

- Jeg har ikke fått tenkt så langt ennå. Vi må vel jobbe for å komme tilbake til normalen. Men vi som er nære venner av de pårørende, skal jo ikke slutte med å gjøre det venner skal gjøre: Hjelpe hverandre og støtte hverandre. Det går jo ikke over, selv om leteaksjonen nå er over. Selv om det dessverre ikke er mer å lete etter, så er det plenty av ting vi kan gjøre for å prøve å få venner i dyp sorg på fote igjen.

- Men letingen etter Sigrid var noe konkret og håndfast å konsentrere seg om. Nå blir det helt borte?

- Jo, men det fins fortsatt veldig konkrete ting å foreta seg for å hjelpe familien. Ta en telefon, ta en kopp kaffe, gå på besøk, hjelpe til med praktiske oppgaver. Bry seg om dem, rett og slett. Forskjellen er at da vi holdt på med letingen, hadde vi alle et håp. Nå er håpet borte.

hanne.mauno@dagsavisen.no