Helg

Charlotte Gainsbourg synger sanger ut av mørket

Storesøsterens brå død danner utgangspunktet for Charlotte Gainsbourgs nye album «Rest». Denne uka synger skuespilleren og musikeren sanger for de døde på Øyafestivalen.

ROSKILDE (Dagsavisen): Det eneste jeg tenkte på var henne og det eneste jeg kunne skrive om var henne, sier Charlotte Gainsbourg til Dagsavisen.

Det franske ikonet er mest kjent som skuespiller, men også for sitt opphav og en musikkarriere som startet da hun var 12 år med skandaleduetten «Lemon Incest» sammen med sin berømte far Serge Gainsbourg. Tittelen sier det meste, men det var videoen av de to som virkelig satte Frankrike i brann i 1984. Selv skjønte hun heldigvis lite av alt oppstyret siden hun bodde skjermet på en kostskole da sangen først kom ut. Siden har skuespilleren fra blant annet Lars Von Trier-filmer som «Antichrist» og «Nymphomaniac» gitt verden både fransk realisme, diverse filmsjokk og en rekke plater på egen hånd. Hennes nye «Rest» er noe helt annet enn hva hun har gitt ut tidligere, et kritikeropphøyd album som ser døden i hvitøyet. Det er i stor grad er formet av sjokket etter at halvsøsteren, den anerkjente motefotografen Kate Barry, styrtet i døden fra sin egen balkong i Paris.

Serge Gainsbourg og Jane Birkin, Charlottes foreldre, var 1970-tallets skandaleombruste superpar. FOTO: AP/NTB SCANPIX

Serge Gainsbourg og Jane Birkin, Charlottes foreldre, var 1970-tallets skandaleombruste superpar. Foto: AP/NTB scanpix

– For første gang har musikken virkelig utgjort en forskjell og fått en dypere betydning for meg. For første gang merket jeg spenningen ved å gi det ut, møte folk, kritikker og nå konsertene og turneringen. Før var jeg ukomfortabel, jeg mislikte meg selv og hvordan jeg beveget meg på scenen. Jeg pleide å late som om jeg var en sanger som visste hva jeg holdt på med. I dag later jeg fortsatt som om jeg er en sanger, men nå gir jeg blaffen, sier Charlotte Gainsbourg, som mener at det at stemmen hennes ikke er den dypeste og mest markante er det som gir den styrke.

Dagsavisen møter henne bak scenen på danske Roskilde-festivalen, som er eneste Skandinavia-stopp før hun topper plakaten på Øyafestivalen på Tøyen i Oslo fredag førstkommende. Vanligvis treffer hun pressen på røde løpere og eksklusive hotellrom verden over. Nå setter hun seg ned i støvet og kaoset som en hvilken som helst, men skal ikke bevege seg langt før folk kommer bort og forteller med ærefrykt om hvor store fans de er, både av filmer og sanger. Den ranke og spinkle skikkelsen med det bustete håret er da også lett gjenkjennelig i varemerket svarte jeans og en enkel hvit t-skjorte under dongerijakken. Bare det biker-aktige emblemet på jakkeermet med bokstavlogoen YSL vitner om at Saint Laurent-ambassadøren, som for øvrig har arvet farens trekk, om ikke de groveste, har en garderobe som ikke er overlatt til tilfeldighetene. – Jeg er lykkelig over å kunne innse at jeg er på et sted i livet hvor jeg ikke bryr meg om hva andre mener, sier hun.

Charlottes far Serge Gainsbourg var en av Frankrikes aller største – og skal det legges til – mest rebelske og kontroversielle sangere, komponister og skuespillere. Han var en multikunstner som bokstavelig malte med bred pensel, og han levde livet like pulserende og provokativt som den raspende røsten tilsa. Han og Charlottes mor, den britiske artisten og skuespilleren Jane Birkin, skapte furore med stønningen i sangen «Je T’aime… Moi Non Plus». Men sangarven han etterlot seg er langt større enn den spesielle og den gang delvis bannlyste verdenshiten, og han regnes i dag som en av de viktigste artistene Frankrike har fostret. Eller som daværende president Francois Mitterand sa i talen under Serge Gainsbourgs begravelse, «vår tids Baudelaire, vår Appolinaire». Da han døde 62 år gammel av hjerteattakk i 1991, tok det lang tid før datteren kunne lage musikk igjen.

– Ja, jeg så ikke for meg hvordan jeg skulle greie det uten han. Nå vet jeg at jeg kan. Likevel ser jeg på meg selv som en ukomfortabel sanger, på samme vis som jeg er ukomfortabel som skuespiller der jeg befinner meg i den snodige posisjonen hvor du ikke helt vet hva du gjør, men gjør det likevel. Jeg velger å se det som en styrke. Hun forteller at den samme lekne tilnærmingen til den utøvende kunsten hadde begge foreldrene, og tross temperamentet som fulgte med konstellasjonen Gainsbourg/Birkin, var de ydmyke i forhold til jobben de skulle gjøre.

– Det jeg elsker med film er at jeg får lov til å gå i den retningen regissøren ber meg om å gå, og oppdage at jeg som oftest er enig i de valgene som tas for meg og at jeg kan perfeksjonere rollen ut fra det. Med musikken er det jeg selv som styrer det hele, selv når jeg jobber med andre. Da er det dem som entrer min verden. Musikken må jeg selv ta ansvaret for, filmene overlater jeg glatt til regissører og produsenter å svare for så lenge jeg selv har gjort jobben jeg ble bedt om å gjøre, sier Gainsbourg.

Sorg og beksvart mørke var bakgrunnen for rollene til Charlotte Gainbourg og Willem Dafoe i lars Von Triers «Antichrst». FOTO: ZENTROPA/NORDISK FILMDISTRIBUSJON

Sorg og beksvart mørke var bakgrunnen for rollene til Charlotte Gainbourg og Willem Dafoe i lars Von Triers «Antichrst». Foto: Zentropa/Nordisk filmdistribusjon

Hun slapp da også å svare for filmatiseringen av Jo Nesbøs «Snømannen», der hun spilte rollen som Harry Holes venninne Rakel. Filmen ble totalslaktet av så vel kritikerne som publikumsmajoriteten, og led en ublid skjebne på det internasjonale kinomarkedet. Selv har hun bare gode minner fra innspillingen i Oslo sammen med Michael Fassbender i rollen som Harry Hole.

– Jeg likte så godt å være i Oslo. Byen ga meg en følelse av å være fanget i noe tungt og mektig, og det var vinter så det bli helt sikkert en annerledes opplevelse nå når det er sommer og utendørsfestival. Jeg ble så betatt av statuene i Vigelandsparken, men jeg skal heller ikke underslå at stemningen i Jo Nesbøs historie øvde innflytelse på hvordan jeg opplevde Oslo og fargene byen ga meg.

– Det er noe med deg og det nordiske. Lars Von Trier har jo valgt deg som en av sine sentrale skuespillere?

– Jeg er heldig som har fått være med i hele tre av filmene hans, og hver gang finne ut at han fortsatt er interessert i å jobbe med meg. Hver eneste av de tre, «Antichrist», «Nymphomaniac» og «Melancholia», utgjør de absolutt viktigste opplevelsene jeg har hatt som skuespiller. Jeg vet ikke om det sier noe om det nordiske, for Lars vil uansett være Lars, men jeg føler meg tiltrukket av det nordiske og det jeg innbiller meg er et mørke som er fascinerende.

– Hva gjør filmene med Von Trier så spesielle for deg?

– Han får meg til å gå inn i rom og steder hvor jeg aldri har hatt noe ønske om å gå, og hans filmkunst er så oppfinnsom og overveldende. Jeg nyter den friheten han både har selv og forlanger av andre, en form for usikkerhet i alt han gjør som jeg kan kjenne meg igjen i. Det eneste som betyr noe for han er å komme ned til sannheten i alt han gjør, det være seg følelser eller tematikk. Og den gjenkjenner han alltid. Han ser med en gang om jeg later som eller om jeg faktisk har funnet den når jeg spiller inn en scene. Selv om jeg elsker å arbeide med mannen min, Yvan Attal, er Lars noe helt annet, sier skuespilleren som mente at franskmenn var åpne for det meste helt til traileren til «Nymphomaniac» i sin tid.

Regissør Lars Von Trier flanker av Charlotte Gainsbourg (til venstre) og skuespiller Kirsten Dunst foran premieren på «Melancholia» i Cannes i 2011. FOTO: AP PHOTO/LIONEL CIRONNEAU/NTB SCANPIX

Regissør Lars Von Trier flanker av Charlotte Gainsbourg (til venstre) og skuespiller Kirsten Dunst foran premieren på «Melancholia» i Cannes i 2011. Foto: AP/Lionel Cironneau/NTB scanpix

Selvpåført kjønnlemlestelse i «Antichrist» og nymfoman i den svært nakne og eksplisitte «Nymphomaniac» sjokkerte selv det mest hardbarka kinopublikummet. Da Dagsavisen møtte den franske skuespilleren og regissøren Yvan Attal nylig i forbindelse med filmen «Ordets makt», sa han spøkefullt at han så fram til den dagen da kona ble for gammel til å spille i Lars Von Triers filmer.

– Ja, det sa han nok, sier Gainsbourg og gapskratter.

– Det elsker jeg elsker med Yvan er at han er så åpen. Da jeg lagde «Antichrist» leste han ikke engang manuset, og jeg var så redd for at han skulle bli støtt av de voldsomme scenene jeg gjør i filmen. Da filmen skulle få premiere på filmfestivalen i Cannes ga jeg han tilbudet om å se filmen først for å finne ut om han virkelig ønsket å være ledsageren min den kvelden, men det eneste han brydde seg om var det kunstneriske resultatet. Selvsagt spøker han med at jeg er alltid er naken i Lars’ filmer, men han er mye mer intelligent enn som så.

– «Rest» handler i likhet med «Antichrist» om sorg. Hva var det utover dødsfallet til søsteren din som utgjorde vendepunktet musikalsk sett?

– Det begynte nok etter at jeg jobbet med Beck. Jeg lagde jo et album med faren min som produsent da jeg var 15 år, men det var annerledes fordi han orkestrerte alt. Så fikk jeg jobbe med Air og Jarvis Cocker på «5:55», og så med Beck, og så denne gangen med SebastiAn. Det var mellom disse jeg forsto at jeg ville skrive mine egne sanger og tekster. Plateselskapet ga meg først tilbakemelding om at tekstene mine ikke holdt, så de fikk bearbeidet dem, noe jeg avskydde. De tekstene jeg fikk tilbake fikk meg til å innse at min styrke – akkurat som med stemmen - er de svake punktene, og jeg beholdt de jeg selv har skrevet. Det som ikke er perfekt utgjør det spesielle i uttrykket jeg har. Det er jeg komfortabel med. Jeg har aldri likt kunst som er glatt og polert, sier hun.

Det er ingenting glatt og polert med «Rest», heller ikke essensen i selv tematikken. Søsteren Kate Barry, egentlig halvsøsteren fra Jane Birkins tidligere ekteskap med Bond-komponisten John Barry, døde i 2013. Da var hun like gammel som lillesøsteren er nå, og døde etter at hun falt fire etasjer fra leilighetskomplekset der hun bodde i Paris. Teoriene bak fallet forsterkes av at hun var alene og funnet av sterke antidepressiva.

– Tankene rundt hennes død var uunngåelige da jeg skulle gå videre. Da jeg begynte å skrive tekstene til platen levde søsteren min fortsatt, men den første sangen jeg skrev var faktisk om at jeg mistet faren min. Så jeg hadde allerede en sang om døden, mens jeg i andre tekster var påvirket av horrorfilm og stemningene som følger med den sjangeren som jeg elsker, mer av engstelsen enn av mørket i seg selv. Da søsteren min døde raste alt sammen, forteller hun.

– Jeg pakket sammen og flyktet fra Paris til New York. Sorgen og tapet var en ting, men også sinnet og de undertrykte følelsene rundt alt vi aldri fikk sagt eller gjort. Det er privat, men også allment. I New York sluttet jeg å være selvkritisk. Det fikk bli som det ble, sier hun om albumet som fikk strålende kritikker da det kom ut. Også konsertene som bygger på «Rest» høster lovord, ikke minst fra et trollbundet publikum av det slaget som møtte henne i Roskilde tidligere i sommer.

– Serge Gainsbourg og Kate Barry var på hvert sitt vis offentlige personer, og de døde på et vis også i offentligheten. Er «Rest» en måte å fortelle din personlige versjon av det å miste dem begge så brått?

– Ja, på en måte er det nok det. Da jeg mistet faren min var jeg så ung, og det jeg husker er at jeg måtte takle alle andres sorg i tillegg til min egen. Alle sørget over han, og det var godt ment når alle, kjente som ukjente, kom til meg og ville fortelle hvor mye de selv sørget. Det var forstyrrende og det var så offentlig. Også min søsters død ble et drama i offentligheten fordi alle visste hva som hadde skjedd. Det var da jeg flyktet, og jeg bruker ordet flykte helt bevisst. Jeg måtte finne et sted hvor ikke alle jeg møtte konfronterte meg med det som hadde skjedd. Planen var i utgangspunktet noe helt annet og mye mindre enn New York, men det var der jeg havnet.

– Fordi New York er en av få storbyer der du i motsetning til Paris kan gå i fred selv om alle vet hvem du er?

– Folk er generelt veldig søte, også i Paris. Der merker jeg ikke så mye aggressivitet og pågåenhet, men derimot en enorm forventning knyttet til hvem jeg er og forestillingene om meg. I New York får alle gå i fred, og jeg trenger ikke kle meg opp for å gå på gaten. Folk bryr seg ikke og det behøver ikke jeg gjøre heller.

– Hvor mye har foreldrene betydd for deg musikalsk?

– Jeg fikk noen enkelte retningslinjer å gå ut fra, basert på hva mine foreldre lyttet til mens jeg vokste opp, men de ga meg ikke en veldig bevisst musikalsk oppdragelse. De konsumerte musikk på samme måte som vi andre konsumerer mat. Jeg har det ikke på samme måten. Jeg er kresen og det er mye jeg ikke liker å høre på, men jeg hører mye på klassisk musikk. Jeg elsker noe elektronika og selvsagt hip hop, som Kendrick Lamar, men når jeg går tilbake til klassisk musikk og filmmusikk så føles det alltid som en befrielse, sier hun.

Hun har tidligere fortalt New York Times hvordan moren Jane Birkin tok henne med på kino og så «Haisommer» da hun kun var fire år gammel. Da moren forsto hvilken type film det var snakk om forlot hun ikke salen med datteren, men holdt hendene foran øynene hennes under de mest voldsomme scenene. Det som sitter igjen etter opplevelsen er lyden, musikken og stemmene. Fortsatt kan slike ting gi henne større utbytte en rene musikalske opplevelser.

– Jeg liker stemmer og de emosjonelle nyansene som enkelte stemmer bærer med seg. Noe av det merkeligste med å være borte fra hjemlandet i fire år var at jeg ikke behøvde å lytte til fransk musikk, men jeg behøvde språket og stemmene, så jeg fikk et stort behov for lydbøker og franske nyheter og alt av franske stemmer.

– Ser man på planene dine framover er det færre filmer enn man skulle tro når man vet hvilket tempo du har holdt tidligere. Er det bevisst?

– Musikken har tatt mye tid, men nå lager Yvan og jeg en film sammen med vår 21 år gamle sønn, en filmatisering av John Fante-historien «My Dog Stupid». Jeg håper det blir morsomt, og etter det skal jeg ut på turné igjen og så det forhåpentligvis nok et album. Jeg bruker lang tid på hvert album.

– De fleste skuespillere som opplever at barna går i deres fotspor pleier å si at de er skeptiske?

– Da sønnen vår antydet at han kanskje kunne tenke seg å gå den samme veien som oss, husket jeg hvordan min mor oppmuntret meg da jeg ble dratt mot det samme. Hun skrøt uhemmet av miljøet, regissører og om å benytte seg av all kunnskapen i hele teamet og behandle alle likt. Det var en utelukkende optimistisk tirade. Nå skal det sies at jeg kanskje ikke hadde den samme optimistiske praten med min sønn, rett og slett fordi jeg langt fra har hatt bare positive opplevelser. Det er hardt når du føler deg usikker og du egentlig er en svært sjenert person, som jeg var, når du frykter de enkelte scenene og jobben du skal gjøre. Det var innimellom forferdelig, men nå ser jeg at vi har en sønn som har overvunnet sjenanse og usikkerhet, og da føler jeg meg trygg på at han har valgt å gjøre det riktige og at han makter kreativiteten som skuespilleryrket krever.

Charlotte Gainsbourgs musikk inneholder et vidt sjangerspekter, alt fra electronica til disco, funk og fransk touch. FOTO: MDOE STEINKJER

Charlotte Gainsbourgs musikk inneholder et vidt sjangerspekter, alt fra electronica til disco, funk og fransk touch. Foto: Mode Steinkjer

– Du jobbet jo selv flere ganger med faren din?

– Ja, så det å jobbe sammen med egen familie er noe som er naturlig for meg, du vil være sammen med dem du er glad i og jeg opplever at ting faller naturlig når det handler om noen man kjenner så godt. Og så er det jo ikke bare for sangen eller filmen i seg selv, men også for minnene man sitter igjen med etterpå. Jeg var 12 år da jeg spilte inn «Lemon Incest» sammen med faren min. Så fikk jeg en rolle i en spillefilm mot han noen år etter, sier hun om «Charlotte for Ever» fra 1986, der Serge Gainsbourg og hun spilte et rufsete far-datter-forhold med utgangspunkt i filmmiljøet. Serge hadde til alt overmål regien.

– Men det er hardt å kombinere film og familie og til alt overmål også musikken. Du kan ikke be et filmsett vente på deg. Jeg har prioritert film i alle år, og latt musikken komme når tiden og tilfeldighetene har tillatt det, men nå, med «Rest» og turneen har jeg latt musikken dominere tidskjemaet.

– Vil ditt neste album bli like mørkt?

– Med «Rest» ble jeg drevet av følelser som var uendelig sterke, selvsagt utløst av alt som skjedde og alt jeg ikke hadde forventet. I dag er jeg et annet sted. «Rest» kom naturlig fordi omstendighetene var så tragiske. Så får vi se hva det neste vil bringe, men jeg håper utgangspunktet ikke blir like dramatisk.

Mer fra Dagsavisen