Helg

- Ble kalt «bæsj» av Brundtland

Han er kjent som Norges råeste portrettør. Niels ­Christian Geelmuyden er et skoleeksempel på hvor langt man kan nå med et dannet vesen og et vennlig ytre.

Hvem: Niels Christian Geelmuyden, forfatter og journalist

Hvorfor: Gir ut samlingen «Ordbruksoppgjør» med 27 portrettintervjuer av norske mediefolk

Hei! Er det greit at jeg tar opp samtalen siden min håndskrift er blitt bortimot ubegripelig?

- I fare for at dette kommer til å høres ut som et telefonsalgsintervju, så får jeg vel gå med på det.

Det er vel greit at vi får det helt riktig?

- Det er i hvert fall best om det skulle ende i retten.

I din nye bok er det mediefolk og redaktører det går utover. Synes du dagens journalister mer opptatt av å menge seg med makten og gjøre karriere enn å utføre sitt samfunnsoppdrag?

- Det gjelder heldigvis ikke alle, men det er dessverre en tendens at man er journalist bare de første årene for å få et mer innbringende utkomme ved å betjene mathaverne senere, enten som informasjonssjef eller som medarbeider i steder som First House.

Og så har du folk som deg selv, som velger å bli forfatter. Det er vel også atskillig mer innbringende?

- Det har ikke vært det til nå, med unntak av boken jeg skrev om mat­industrien, der jeg fikk utbetalt royalties på 333.000 kroner. Det er kjempemasse penger for en sakprosaforfatter, men fordeler du det over ett år, så er det ikke mer enn begynnerlønnen til en kommunal trappevasker.

Du er skeptisk til politikere og maktmennesker, og du er redd for at myndighetene forgifter oss gjennom maten. Hvor paranoid er du på en skala fra én til ti?

- Jeg tror ikke at jeg er paranoid. Jeg er skeptisk - ikke til mennesker, men til systemer. Jeg holder mulighetene åpne for at både du og jeg for eksempel ville trodd på grenseverdier om vi jobbet i Mattilsynet. Det er grenseverdier som er det store mantraet her. Men jeg tror ikke de forgifter oss med vilje og viten. Jeg tror ikke at de er onde og slemme og ønsker å påføre oss en smertefull død.

Jeg har hørt at whisky og sjokolademuffins inneholder frostvæske, er det riktig?

- Det er dessverre veldig mye som er riktig, men akkurat det der kan jeg ikke uttale meg om. Men det innebærer vesentlige skyggesider å for eksempel behandle planter med nervegass.

Stemmer det at du i ungdommen ranet Lysaker Apotek iført fektemaske og forlangte å få LSD?

- Ja, sammen med to kamerater. To av oss hadde fektemasker, han tredje hadde sin mors strømpebukse over hodet. Jeg spurte høflig om de hadde LSD, og de svarte: «Ja da, et øyeblikk.» Så gikk resten av seg selv. Det var en mislykket spøk.

Til tross for at du tidlig startet på en kriminell løpebane, endte du omsider på Blindern. Siden har det bare gått nedover?

- Det har vel på mange måter det. Du tenker selvfølgelig på alderen?

Nei, jeg lurte bare på om du egentlig var eslet for en akademisk karriere.

- Nei, det tror jeg ikke. Det gjorde heller ikke sensorene mine, som hevdet at hovedoppgaven min om økonomiske sanksjoner og virkemidler i internasjonal politikk ikke hadde mye med vitenskap å gjøre. Men de syntes den var godt skrevet.

Du var en uttalt motstander av fred, samarbeid og diplomati, men søkte likevel på aspirantkurs i Utenriksdepartementet?

- Det var først etter at jeg ble avvist av UD at jeg ble imot fred og diplomati. Jeg ville bli ambassadør i Paris for å imponere min mor. Men sånn ble det altså ikke, det er mulig de vektlegger en narkotika­dom om man har det på rullebladet. Nå er det mye som taler for at jeg har brukt mye av livet til å gjøre det motsatte av diplomati, og det tror jeg mange synes er greit.

Ja, når fant du ut at du heller ville hevne deg i skrift?

- Jeg vet ikke, jeg har alltid drevet med det. Norsk var mitt dårligste fag på skolen, naturligvis, men jeg drev skole­avis, var med i Unge Høyre og skrev en del kraftige saker der som vitnet om min tro på kapitalismen. Nå har jeg kommet på bedre tanker, ettersom kapitalismen har vist seg å ikke fungere. Men skrivingen holder jeg på med.

Debutboken din handlet om Børre Knudsen, det må ha vært en påkjenning for en ateist og prestehater som deg - ikke minst da han begynte å ringe deg opp og synge i telefonen?

- Jeg syntes det var en stor oppmuntring å kunne sitte og ha det hyggelig sammen med et menneske som trodde på noe helt annet enn meg selv. Han var mye morsommere enn sine aksjonsformer. Han var av kunstnernatur, meget vidsynt og passet ikke inn i det bildet som ble tegnet av ham i mediene. Mye av det jeg gjorde med den boken, er det jeg har forsøkt å gjøre i mange av mine portrettintervjuer senere, nemlig å gi folk den andre historien.

Stemmer det at du ble kalt «bæsj» av Arne Olav Brundtland etter at du hadde sitert hans kone Gro ordrett i et portrettintervju?

- Det er dessverre riktig. Men det skal sies at det var på et julebord og at han var en smule mer påseilet enn meg. Da han spurte: «Er du Hansch eller er du han derre Nilsch Chrischtian?» så er nok det en av de gangene jeg burde utgitt meg for min bror. Så han bokset meg lett i magen og sa jeg var en bæsj. I all vennskapelighet.

Finnes det noe du ikke ville våge å spørre et intervjuobjekt om?

- Nei det tror jeg neppe. Jeg er snillere og midlere enn mitt rykte og er vel blitt sånn med årene. Dessuten er jeg høflig og fra naturens side utstyrt med et ganske vennlig ytre, så jeg tror jeg kan tillate meg ganske mye uten at folk tar det ille opp.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen