Ernas bratte år

Dagsavisens to mest sentrale politiske kommentatorer, Hege Ulstein og Arne Strand, er ikke alltid enige om det som skjer i norsk politikk. Men én påstand nikker de begge til: Dette første året som statsminister har vært veldig bratt for Erna Solberg fra Høyre.

- Det har egentlig gått veldig, veldig dårlig for Erna i år, mener Arne Strand, og tenker blant annet på vårens strid om reservasjonsretten, det omstridte Dalai Lama-besøket i mai, og ikke minst: Statsbudsjettet i høst, som ble så upopulært at både Høyre og Frp falt kraftig på meningsmålingene. De to regjeringspartiene fikk også en tøff politisk dragkamp i Stortinget med støttepartiene KrF og Venstre.

- Erna har vist at hun ennå ikke har det som skal til for å lede en regjeringskoalisjon, mener Strand.

- Var det ikke gamle Per Borten som sa at å lede en koalisjonsregjering er som å «bære på sprikende staur?»

- Ja, Erna har båret på en hel haug sprikende staur, nikker Strand, og Ulstein legger til:

- Men ikke bare måtte Erna bære på sprikende staur, hun måtte i tillegg hoppe over et helt juv!

Strand mener å vite at det nå stilles spørsmål ved Ernas lederegenskaper både i KrF, Venstre og Frp, etter Ernas første år som statsminister.

- Jeg tror Erna har fått noe å tenke på sjøl også, sier Ulstein.

- Jeg tror den største feilen de kan gjøre, er å tro at dette bare var en kommunikasjonssvikt, at de ikke var flinke nok til å selge inn statsbudsjettet. De må heller ta innover seg hvordan de faktisk opererer politisk, og hvordan de forholder seg til Stortinget. De er tross alt en mindretallsregjering.

- Kan man i alle fall si at norsk politikk er vitalisert etter mange år med flertallsstyre under de rødgrønne?

- Jo, men tonen er blitt veldig bister mellom regjeringspartiene. Denne poseavgiften er ikke noen stor sak i seg selv, men den førte til et munnhuggeri uten like mellom Frp, KrF og Venstre etterpå. Selv etter lærerstreiken i høst, der frontene var så steile, greide de å smile etterpå og si at de var fornøyde med kompromisset. Men regjeringspartiene, de fortsatte å krangle. Overraskende, mener Ulstein.

Både Ulstein og Strand mener generelt at hele nyhetsåret 2014 like godt kan døpes «overraskelsenes år» i norsk politikk.

- Det var for det første overraskende at det ble et lederskifte i Arbeiderpartiet allerede i 2014, sier Strand.

- Vi var mange som trodde at Jens Stoltenberg kom til å gå av som partileder før neste stortingsvalg. Men at han skulle gå av nå, og så bli ny general­sekretær i NATO, det var det ingen som hadde tenkt seg. Og så gikk det overraskende lett å få Jonas Gahr Støre inn som ny leder, uten debatt i Ap! Det er første gang det har skjedd, at Ap har valgt en ny leder uten strid, sier Strand, og fortsetter:

- Og så ble det en overraskende hard maktkamp i Sp, etter at Liv Signe Navarsete trakk seg i et internt partimøte i januar. Så fikk du en kolossal valgkamp om ny leder og ny nestleder som nesten ødela partiet. Det syns jeg også var overraskende, sier Strand, og stopper et øyeblikk bare for å trekke pusten:

- Men det aller mest overraskende var at den borgerlige regjeringen, etter å ha gjort det veldig bra på menings­målingene nesten et helt år, faller totalt sammen når de legger fram stats­budsjettet. Ellers pleier regjerings­partier å styrke seg på målingene når statsbudsjettet legges fram. Nå skjedde det helt motsatte! sier Strand.

- Apropos overraskelser så må jeg nevne det store 8. mars-toget i år, og mobiliseringen mot reservasjonsretten. For meg som var bare var en liten snørrunge på 70-tallet, var det veldig overraskende og gøy å se at et bredt folkelig engasjement faktisk fikk en regjering til å snu i et prinsippspørsmål. Jeg hadde aldri trodd det, sier Ulstein.

Aps voldsomme framgang på meningsmålingene i år har også ført til mild overraskelse i Dagsavisens kommentargruppe. I alle fall at veksten ble så stor at den gamle «ørnen blant partiene» nå ligger og svever over 40-tallet. Samtidig vaker begge Aps tidligere rødgrønne regjeringskamerater SV og Sp rundt den fryktede sperregrensen. Strands forklaring på Aps suksess er grei:

- Ap har ikke gjort en skitt! Jonas gjør som Erna gjorde i fjor, sitter stille i båten, og lar motstanderne jobbe for seg. Men vi tror vel likevel at regjeringen sitter perioden ut, gjør vi ikke det, Hege?

Ulstein nikker enig, og de to kommentatorene enes om ytterligere flere saker: På nyåret gleder de seg til vinterens nye episoder av «House of Cards», vårens omvalg i Sverige, og, ikke minst: Høstens kommunevalg. Begge er spente på om Ap greier å ta tilbake de store byene.

- Høyre sliter i Oslo, men også i Bergen, der det i år har vært en maktkamp uten like. «House of Cards» blir jo rene Barne-TV sammenlignet med det som skjer i Bergen Høyre, oppsummerer Ulstein.

Clemet: – Ikke spesielt happy

Lederen for den liberale tenketanken Civita, Kristin Clemet, er en klar og «blå» stemme blant Dagsavisens spaltister.

Hun har også egen blogg og er tidligere Høyre-statsråd. Det siste har ikke hindret henne i å kommentere Solberg-regjeringen og det borgerlige samarbeidet i kritiske ordelag underveis i 2014. «Det kan være liten tvil om at regjeringen har kommet (forbausende) dårlig fra debatten om statsbudsjettet så langt», skrev hun i bloggen sin i høst.

– Men de første ti månedene gikk jo forbausende bra, sier Kristin Clemet.

– Regjeringspartiene holdt seg lenge veldig bra på meningsmålingene. Men så skjedde det noe i forbindelse med statsbudsjettet, som ikke etterlot noe godt inntrykk, med sprik på borgerlig side. Jeg synes nok budsjettet i seg selv fikk et ufortjent dårlig omdømme etter den debatten. Men hvis dette borgerlige samarbeidet skal overleve, er de nødt til å få det til på en bedre måte, mener Clemet.

– Men det tror jeg de er veldig klar over selv. Jeg tror ikke de fire partiene er noe spesielt happy med måten dette har artet seg på, og de har jo selv sagt at nå skal de evaluere, sier Clemet.

Hun synes 2014 har vært et interessant debattår, der hun har skrevet om og diskutert alt fra reservasjonsrett og formuesskatt til Dalai Lamas norgesbesøk. I de to første spørsmålene var hun mer eller mindre på linje med den borgerlige regjeringen, men i debatten om Dalai Lama var hun helt på kollisjonskurs.

– Jeg synes nok regjeringen burde møtt Dalai Lama. Jeg tror både debatten om reservasjonsretten og Dalai Lama-besøket er eksempler på at det iblant kan være vanskelig for politikere å forstå hvordan ting kan oppfattes ute blant folk, sier hun.

Selv synes hun likevel hun har brukt aller mest tid på den store ulikhets­debatten som kom med full kraft til Norge i år, inspirert av den franske økonomen Thomas Piketty. Kristin Clemet åpnet på sin side nyhetsåret 2014 med å ønske Dagsavisens lesere «Nytt godt år» i spalten Perspektiv.

– Jeg skulle være litt festlig, da, og skrev «Nytt godt år» i stedet for «Godt nytt år». Men poenget var da at det er en voldsom framgang i verden, hvis man ser på hvordan gjennomsnittsmennesket hadde det i 2013. Gjennomsnittsmennesket hadde det bedre enn noensinne før i historien, og det ville gå enda bedre i 2014, sier Clemet.

– Det store bildet i verden er at det er framgang i levestandard, i velstand, det er mindre fattigdom, bedre helse og utdanning. Dette ble det en debatt av, for folk tenker jo: «Kan dette være sant?» Men samtidig som at dette er sant, er det i år blitt større oppmerksomhet rundt økonomisk ulikhet. Den store ulikheten i verden går generelt ned, noe som skyldes at fattige økonomier vokser sterkere enn rike økonomier. Men det som også vokser, er den økonomiske ulikheten mellom mennesker innad i rike land. Debatten toppet seg med Thomas Pikettys bok, sier Clemet, som selv er kritisk til noen av hans analyser.

Den ekstreme volden i den såkalte islamske staten (IS) og Pakistan er det som har gjort mest inntrykk på Dags­avisens utenriksspaltist Torbjørn Færøvik i nyhetsåret 2014. Men også krigshandlingene i Midtøsten (Syria og Gaza) og Vladimir Putins hensynsløshet i Ukraina. De verste øyeblikkene var skole­massakren i Pakistan og nedskytningen av det sivile passasjerflyet fra Malaysia Airlines over Øst-Ukraina, synes han. Massakren i Pakistan krevde 144 menneskeliv, mens 298 passasjerer (hvorav tre spedbarn) omkom i flytragedien i Ukraina. Flyet var på vei fra Amsterdam til Kuala Lumpur da det ble skutt ned, trolig av pro-russiske opprørsstyrker.

Tidligere fredsprisvinner Dalai Lama ankommer Oslo en kald dag i mai 2014 og blir mottatt med varme utenfor Grand Hotel. Inne i Stortinget (bak) sitter regjeringspartiet Høyres representanter i «Spørretimen» og later som om de ikke hører jubelen utenfor. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

Færøvik: – Norges frykt for Kina ble tydelig

Den ekstreme volden i den såkalte islamske staten (IS) og Pakistan er det som har gjort mest inntrykk på Dags­avisens utenriksspaltist Torbjørn Færøvik i nyhetsåret 2014.

Men også krigshandlingene i Midtøsten (Syria og Gaza) og Vladimir Putins hensynsløshet i Ukraina. De verste øyeblikkene var skole­massakren i Pakistan og nedskytningen av det sivile passasjerflyet fra Malaysia Airlines over Øst-Ukraina, synes han.

Massakren i Pakistan krevde 144 menneskeliv, mens 298 passasjerer (hvorav tre spedbarn) omkom i flytragedien i Ukraina. Flyet var på vei fra Amsterdam til Kuala Lumpur da det ble skutt ned, trolig av pro-russiske opprørsstyrker.

Det som har engasjert Kina-kjenneren Færøvik mest i den norske debatten, er ikke uventet alt oppstyret rundt Dalai Lamas sagnomsuste besøk i Norge i mai. Verken stortingspresident Olemic Thommessen, statsminister Erna Solberg eller noen i den norske regjeringen ville møte ham. Dette fordi de ikke ville risikere å forverre forholdet til Kina, som ble så iskaldt og bittert da Nobelkomiteen ga fredsprisen til den opposisjonelle Liu Xiaobo i 2010.

– Debatten om Dalai Lamas besøk i Norge engasjerte mange, også meg, og jeg er enig med dem som mener at det ikke skal være noen automatikk i at tidligere fredsprisvinnere blir mottatt av offisielle norske representanter. Men, settingen denne gangen var uheldig. Norges frykt for Kina ble tydelig. Regjeringen trodde kanskje det skulle være mulig å blidgjøre kineserne ved å opptre ettergivende. I stedet ble de enda mer arrogante, sier Færøvik.

– Som jeg sa til Dagsavisen da debatten raste som verst: De kinesiske lederne forakter svakhet. Ved å krype for dem gjør vi en grunnleggende feil. For øvrig mener jeg at Norge ikke bør bli for avhengig av Kina. Som en liten og sårbar nasjon, risikerer vi å komme i politisk klemme, mener han.

I år er det 40 år siden Færøvik kom til Kina for aller første gang, som ung student i 1974. Siden har han skrevet prisbelønte bøker og mange avisartikler om verdens største land.

– I 1974 var landet grått, og kineserne ble tutet ørene fulle med hellige Mao-sitater. Mye positivt har skjedd siden da, men Kinas vei til den lyse framtid er ingen rett autostrada. Ledelsen i Beijing har fulgt en økonomisk oppskrift som ikke er bærekraftig, og heller ikke det politiske systemet har noen framtid. Bare ved å åpne de politiske ventilene kan landet bli et fullverdig og respektert medlem av verdenssamfunnet, mener Færøvik.

– I år var det 25 siden massakren på Den himmelske freds plass, der demokratibevegelsen ble knust. Hva syns du om måten dagens regime i Kina har forholdt seg til dette minnet?

– Vonde jubileer blir aldri markert i Kina. De kinesiske lederne tyr i stedet til sine gamle reflekser ved å arrestere dem som husker for godt. Selv de aldrende Mødrene på Den himmelske freds plass, de som mistet sine sønner og døtre, blir utsatt for overvåking, trakassering og forvisning. I skolebøker og historie­bøker rår sensuren, likeså i mediene. Formålet er å viske ut kinesernes hukommelse, sier Færøvik, som understreker at talløse dissidenter sitter bak lås og slå i dagens Kina.

En av dem er fredsprisvinner Liu Xiaobo, som ennå ikke har fått hentet fredsprisen sin.

Kvinnedagen fikk en skikkelig boost i 2014. Ett av de største 8. mars-togene noensinne i Norge gikk gjennom gatene, mobilisert særlig av reservasjonsstriden med regjeringen. FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

Breen: – De vekket et sovende monster

Spaltist Marta Breens spesialdistanse er utvilsomt feminisme og likestilling, og sånn sett har 2014 vært et svært så godt nyhets- og debattår.

– Ja, vi har hatt en stor feministisk bølge i år, som bare har økt på, sier Breen.

– Ikke minst på grunn av 8. mars, som ble en enorm markering i år. Tidenes største i Norge, med 10–15.000 mennesker på Youngstorget. I tillegg var det store tog i andre store norske byer.

– Var dette toget det beste øyeblikket i hele 2014, syns du?

– Ja, jeg må nok si det. Stemningen på Youngstorget den dagen var helt fantastisk. Den følelsen av at «nå går vi sammen, dette skal vi greie». Demonstrasjonen ble et stort vendepunkt i debatten om reservasjonsretten. Dessuten hadde vi det veldig gøy! Det drikkes nok mer champagne på 8. mars nå enn på 70-tallet, og det synes jeg ikke vi skal skamme oss over. Vi skal feire fortidas seire, samtidig som vi holder fokus på de kampene som skjer nå. Ja, for oss som er opptatt av likestilling og feminisme, har 2014 vært et veldig morsomt år, sier Breen, som forteller om stor pågang av organisasjoner og andre som gjerne vil at hun skal komme å holde foredrag eller delta i debatter.

Men lenge syns hun det så mørkt ut i debatten om reservasjonsretten. Hun gir de sosiale mediene æren for at mobiliseringen ble så mektig og at så mange kom på Youngstorget den dagen.

– Dette har jeg også skrevet om i spalten min i år, det jeg kaller «viral feminisme». Stor aktivitet på sosiale medier var nok en av de viktigste ­årsakene til at så mange kom.

– Og dere vant slaget til slutt, ­regjeringen trakk jo forslaget?

– Ja. Og den seieren var viktig også av andre grunner enn den rent real­politiske. Min generasjon er overhodet ikke vant til å stå på barrikadene, vi har alltid hørt og tenkt at vi må endre oss selv skal ting bli bedre. «Ikke klag på boligprisene, begynn å spare på BSU». Men nå så vi at det faktisk er mulig å få til store endringer, bare vi er mange nok som samles. De radikale 70-talls­feministene har opplevd dette før, men dette var første gang vi fikk den følelsen, konstaterer Breen.

– Du mener den blå regjeringens forslag har ført til flere tilbakeslag for likestillingen, men den har i alle fall mobilisert feministene?

– Ja, og det har jeg gitt dem æren for i opptil flere taler og appeller i år. De har vekket et sovende monster, flirer Breen.

– Men likestillingsminister Solveig Horne fra Frp, jeg er faktisk overrasket over at hun fortsatt sitter. Det trodde jeg ikke for et år siden, sier Breen, som nylig har vært i debatt med Gudrun Schyman.

Hun er lederen for det svenske partiet Feministiskt initiativ, og et forbilde for mange norske aktivister.

– Men jeg traff henne så vidt i sommer også, på det som var tidenes største, nordiske kvinnekonferanse i Malmö. Den syns jeg det var altfor lite fokus på i norsk presse, sier Breen.

Til slutt trekker Breen fram et annet, bevegende øyeblikk i nyhetsåret 2014: Da hun hørte at Malala Yousafzai skulle få årets fredspris.

– Jeg tror det er første gang jeg har begynt å gråte når fredsprisen ble bekjentgjort. Og sammen med Kailash Satyarthi blir dette en pris for kvinner og barn over hele verden, mener Breen.

En trailer kjører fredelig gjennom Romsdalen en høstdag i 2014. I bakgrunnen det sagnomsuste fjellmassivet Mannen, som i en ukes tid satte Medie-Norge i helspenn, med live-dekning 24 timer i døgnet. FOTO: TORE MEEK/NTB SCANPIX

Sira Myhre: – Fjellet som ikke falt

– Det typiske for nyhetsåret 2014 er Mannen, sier Dagsavisens spaltist Aslak Sira Myhre, som «ved siden av» har fått ny jobb som sjef for Nasjonalbiblioteket.

– Mannen?

– Ja. Mannen. Fjellet som ikke falt! Hele landet, inklusive NRK, sitter altså daglig og på timebasis og direkte og live, og følger med på at dette fjellet skal falle. Raumabanen er stengt ... Et gigantisk ikke-drama utspiller seg for våre øyne, og vi følger intenst med!

– Du også?

– På Mannen? Ja, ja! Men samtidig var jeg også intenst opptatt av om Petter Northug kom til å tegne kontrakt med Skiforbundet eller ikke, et annet ikke-drama man kunne følge fra time til time i høst. Det er en slags blanding av sakte-TV og katastrofestemning. Grunnen til at jeg trekker fram disse tingene, er at jeg opplever dette som symptomatisk for nyhetsdekningen i vår tid. Du rigger opp journalister fra de største avisene, alle fjernsynskanalene og radioen, og venter på at det skal skje noe dramatisk. Den nye mediehverdagen er rigga for at det alltid skal være en katastrofe som gjør at du kan sende live, slik at alle kan følge med. Problemet er jo at det ikke skjer så jævla mye, mener Myhre.

Men noe har da Aslak Sira Myhre hatt å skrive om i år. Han har skrevet om sommerens krig i Gaza, om sykelønna, og om hva han mener er galt med Arbeiderpartiet. De forveksler partiet med folket, og er mer opptatt av om partileder Jonas Gahr Støre heiser flagget sitt på 1. mai enn av politikken han står for. Akkurat denne spalta falt ikke i god jord hos Aps partisekretær Raymond Johansen, som ga ham et krast tilsvar etterpå. Samtidig har partiet altså vokst til nye høyder på meningsmålingene.

– Nå håper jeg ikke Ap tror de har fått den oppslutningen fordi de har gjort noe lurt sjøl, sier Myhre.

– Jeg frykter at de tror det. Men dette handler om at folk ikke ønska den politikken som kom fram i debatten om statsbudsjettet, og håper at Ap skal stå for noe helt annet.

Men den viktigste diskusjonen som skjer i verden akkurat nå, er den som pågår om Russland og NATO. Den syns Myhre er enda viktigere enn IS og krigen i Syria. I en av spaltene sine i år tilstår han også at han er ordentlig redd for krig mellom NATO og Russland.

– Uten særlig opplyst eller bred debatt har vi gått tilbake til den kalde krigens posisjoner. I stedet for å diskutere bruk av våpenmakt på en ordentlig måte, diskuterer vi plastikkposer. Debatten om Vladimir Putin er preget av uopplyst moralisme. Vi har begynt å omtale Putin som ond og som «vår tids Hitler». Når noen sier at noen er «vår tids Hitler», pleier det å bety at vi snart skal bombe dem. Det sa man om Milosevic, før man bombet Serbia, om Saddam før man gikk inn i Irak. Dette gjør meg redd, sier Myhre, som påpeker at Russland ikke er langt unna, men ett av våre tre naboland.

– Jeg sier ikke med dette at Putin har rett i alt han gjør, men jeg sier at han kan ha rasjonelle grunner til det han gjør. Verden ser annerledes ut fra Moskva. Og det er ikke bare å bombe Moskva, heller.

Ambjørnsen: – Tull, tøys og nyheter i en suppe

Forfatter og spaltist Ingvar Ambjørnsen har i over 30 år betraktet Norge fra Hamburg.

Det gir ham avstand, slik at han i spalten sin for eksempel kan sammenligne den norske debatten om tigging med den i Tyskland. Det vil si, i Tyskland er tiggerdebatten nærmest ikke-eksisterende, mener Ambjørnsen.

– I Norge virker det som om det er et stort problem for folk at det sitter ei sigøynerdame på et gatehjørne med en kopp foran seg. I Tyskland snakker ikke folk noe særlig om tiggerne i det hele tatt, sier Ambjørnsen, men legger til:

– Jeg har ikke noe problem med å forstå at det er delte meninger om tigging, både i Norge og Tyskland. Men likevel, for meg er det ikke noe stort problem at det sitter et menneske på rumpa nede på hjørnet. Det jeg ellers syns har vært annerledes i nyhetsåret 2014, er at nettavisene for alvor har begynt å servere nyheter og underholdning i en eneste suppe, sier Ambjørnsen.

– Fiksjon og fakta, tull og tøys, underholdning og viktige nyheter serveres samtidig, fra den samme suppekjelen. Vi ser IS-terrorister vise fram det avkutta huet til en amerikansk journalist, gjerne ved siden av en oppskrift på viltgryte. Hva er det som skjer oppe i huene til de som presenterer oss for dette her? Og hva gjør dette med huene til folk, når alt ser like viktig ut? Ja, dette var en gretten gammel manns grynting, småler Ambjørnsen.

– I Norge har mange vært ekstremt opptatt av årets «Farmen»-sesong. Hva syns du om at store aviser presenterer intrigene der på forsidene?

– Jeg er faktisk litt oppdatert på årets «Farmen»! Jeg var nettopp i Norge en måned og så noen episoder der. Og så har jeg sett noen episoder på Kiel-ferja. Det er jo naturligvis bare noe banalt tøys, men jeg forstår at dette skaper engasjement hjemme i stuene. I Tyskland har vi i høst hatt en realityserie der B-kjendiser er blitt sendt inn i bushen i Australia eller hvor det nå var. Folk var helt ville etter det. Man kunne nesten ikke delta i samtaler uten å vite litt om hva som skjedde på skjermen, forteller Ambjørnsen.

En av de viktigste nyhetene som kom i år, ifølge Ambjørnsen, var den om at det nå er 450 millioner færre fuglearter i Europa enn for 30 år siden. Det verste som har skjedd i år, syns han, er «oppdagelsen» av terroristene i Den islamske staten (IS).

– For ett år siden hadde ingen av oss hørt om dem før. Nå spiller de en rolle i norsk politikk. Det er skremmende å se hvor fort det går, og at vi har disse folkene blant oss. I sommer, da det var en økt terrortrussel mot Norge, var jeg en av dem som mente at regjeringen gjorde det helt rette ved å advare folk. Her i Tyskland må de stadig vekk avverge attentater fra islamister.

Bonde Tusvik: – Vi lever ikke i et talibanland

Sigrid Bonde Tusvik ble spaltist i Dagsavisen med et brak i slutten av februar i år.

Hennes første spalte «Skam på skambeinet» ble en av de mest delte på sosiale medier i avisens historie. Den var i sin helhet et harmdirrende og personlig angrep på Solberg-regjeringens planer om å gi fastleger mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort.

– Det har generelt vært et dramatisk år, og reservasjonsretten har vært en spesiell og interessant debatt, sier Tusvik nå på tampen av 2014.

– Vi har en regjering som prøver å frata kvinner rettigheter, og som gjemmer seg bak andre argumenter slik at noen leger skal få det som de vil. Det er, for å si det som Erna, «veldig spesielt»!

Tusvik var selvsagt selv med i det store 8. mars-toget som gikk fra Youngstorget.

– Da kvinner fikk lov til å bestemme over egen kropp midt på 70-tallet, ville ingen drømt om at den skulle klusses med senere. Vi lever ikke i et talibanland. Det var fantastisk å se at det går an å mobilisere så mange kvinner, menn og barn for en så viktig sak. At 20.000 samlet seg for å vise at politikk engasjerer, tror jeg gjorde mye i saken, sier Tusvik, som også er fornøyd med at regjeringen «tok til fornuft» og snudde.

– Men det skulle bare mangle. Jeg er sjokkert over at det i det hele tatt kom opp. Denne regjeringen har bakstreverske mål, som å redusere fedrekvoten, sier Tusvik.

Ved skolestart engasjerte Sigrid Bonde Tusvik seg spesielt i kronprinsparets valg av skole for sine barn. Særlig syns hun Ingrid Alexandra trengte noen gode råd, nå som hun går på den engelskspråklige Oslo International School. I spalten «Klokka ringer elleve» orienterte Tusvik henne om alt fra islandske sagaer, semule­grynsgrøt til Osloavtalen, for å vise hva hun muligens går glipp av.

– Jeg syns det bør være en selvfølge at de kongelige skal gå på norske skoler. Det opprører meg ennå, særlig fordi moren hennes er en av folket. De må la dem gå på skoler i Norge, som faktisk er veldig gode, mener Tusvik.

Andre saker som har gjort inntrykk på Sigrid Bonde Tusvik i år, er IS-terroren, flyktningestrømmene i Midtøsten, «den evige konflikten mellom Palestina og Israel», «det voldsomme været kloden strever med», og at det er «tryggere å få ebola enn å spise kylling i dette landet».

– Og at Knut Olav Åmås kom seg bort fra kulturminister Thorhild Widwey og fikk asyl i Fritt Ord, legger hun til.

– Hva var det verste øyeblikket i nyhetsåret 2014?

– Skolemassakren i Pakistan. Boko Harams kidnappinger. Russlands oppførsel i Ukraina. Og nedskytingen av Malaysia-flyet, der verden mistet sine beste aids-forskere, sier Tusvik.

.