Hu hette Petra og var så sprek og livat at det nesten var litt for mye ta det gode, syntes sjølvefolket, men hu vesle Eli stugujinte lo seg nesten forderve den fysste kvelden dom var åleine på rommet.
- Je får pakke ut garderoben min, sa a Petra og tok opp en utvaske blåtøyskjole.
- Er det noen kjekke gutter på garda her da? Da lyt je fell nesten vara finere ennå, men er det bære gamle husmenner som gjømme surmjølka i bartom, så er gammelkjolen fin nok.
- Det er litt ta hårt her, sa a Eli, - vi har en stæillkar som je trur vil passe godt for deg.
- Himmel og hav, er ’n så pen, sa a Petra. - Det var itte hæin som møtte meg på stasjon da je kom da, for hæin var ittno å henge på juletreet, iæillfæill itte i toppen.
- Det var fjøsgutten det, sa a Eli og såg i golvet.
- Stopp en halv, det var gutten din, omforladels, æilt er glømt ifrå mi sie, sa a Petra. - Men denna stæillkar’n vil je gjenne ha et lite travløp med når je er passe i trim.
Oppå drengstugukammerset satt stæillkaren og fjøsgutten.
- Åssen var jinta? sa stæillkaren.
- Å, hu var så pen, sa fjøsgutten.
- Prøvde du å kjæle med a litt da?
- Nei, hu var for pen og livat, je vart nesten blug der je satt.
Men i mårå får du sjå a, da ska det bli moro å høre på dekk når de byne å fleipe.
Og moro vart det. Hu Eli og fjøsgutten satt og lo så dom nesten itte fekk i seg maten.
- Et nå kaku, sa a Petra og slengte grovkakua på bordet.
- Drekk nå mjølk, sa hu og sendte mjølkmugga etter.
- Du tala så rart? sa stæillkaren.
- Vi tala slik i Romedal, sa a Petra. Men meininga er den såmmå der som her.
- At vi ska eta og drekke?
- Om dagen så, sa a Petra.
Hu Petra og stæillkaren var i hopes hele sammar’n, og bak dom gikk a Eli stugujinte og fjøsgutten.
- Ja nå har ’n fønni ei som passer i hop med seg, sa fjøsgutten.
- Hu Petra er så artig, lo a Eli. Je trur æiller je har hatt det så morosamt som i sammar.
- Å hæin er itte borte hæin hell, sa fjøsgutten. - Vi flire om kvelden så sjølvefolket banke i veggen.
Like før fløttardagen om hausten vart a Petra og stæillkaren uvenner.
- Je orke itte synet ta ’n, sa a Petra.
- Å, hæin som er så morosam, sa a Eli.
- Nå kæin a få flyge tullgeit åleine, sa stæillkaren.
- Hu som er så artig, sa fjøsgutten.
Men brølløp vart det.
Hu Petra og fjøsgutten, og hu Eli og stæillkaren.
16. juni 1956