Hvordan kunne de danske jødene overleve Holocaust, mens en tredjedel av de norske ble utryddet? Svaret ligger i den danske samarbeidspolitikken under krigen, hevder sjefredaktør i Politiken og historiker, Bo Lidegaard, i sin nye bok, «Landsmenn».
- Det er jo rasende interessant at det var mulig midt i et Europa i fullt sammenbrudd, i et land under tysk besettelse, for en befolkning å sette seg opp mot Nazi-Tysklands aller mest prioriterte prosjekter, og rett og slett si nei?
Danmark sto i en særstilling i Europa under den andre verdenskrig. Samme dag som Norge tok til våpen og motsatte seg den nasjonale voldtekten 9. april 1940, inngikk danskene et samarbeid med sitt nazistiske naboland. De innså, og hadde erfart i 1864, at væpnet motstand var nytteløst. De danske folkevalgte, med sosialdemokratene i spissen, ble på post, og Danmark ble i praksis et tysk protektorat - «fredsbesatt» som danskene kaller det. Beholdt av nazistene som et forbilde for det nazifiserte Etterkrigs-Europa. Det danske demokratiske samfunnet fortsatte å fungere som tidligere. Institusjonene forble intakte, og landet ble aldri nazifisert som Norge. Det gjorde det senere mulig å redde 98 prosent av landets jødiske befolkning.
- Jeg tror ikke at danskene var bedre. Men at titusener av dansker agerte på samme måte, var ikke tilfeldig. Jeg er opptatt av de strukturelle forklaringene. Dette var resultat av politikk, og det har vært for lite fokus på en systematisk og politisk forklaring på hvorfor danskene gjorde som de gjorde, sier Lidegaard fra sofaen på Hotel Continental i Oslo. Det samme hotellet Vidkun Quisling tok inn på 8. april 1940 i påvente av invasjonen.
- Samarbeidspolitikken og redningen av jødene er et resultat av den samme overordnede strategi for Danmarks overlevelse, sier Lidegaard.
På 1930-tallet hadde de danske politikerne definert og oppfattet trusselen fra Tyskland og fastlagt Danmarks strategi.
- Dette er nøkkelen i et meget bevisst og sterkt forsvar av det som holdt samfunnet sammen. Det kom en tydelig utgrensing av dem som var imot demokratiet, og inkludering av dem som var for. Mange oppfatter samarbeidspolitikken som nummen og nøytral i forhold til nazismen. Ingen av delene er riktig. Danmark var strategisk nøytralt, men vi var jo ikke verdinøytrale. Det ble ført en svært antinazistisk politikk, forklarer Lidegaard.
Men grensene ble i praksis stengt for jødiske flyktninger, som de ble i Norge.
- Det som var, og fortsatt er, dilemmaet, er jo at antinazismen i Danmark ikke var vendt mot den som virket i Tyskland, den var ikke et forsøk på å demme opp for jødeforfølgelsene i Europa. Den var ekstremt innadvendt, og det å gå imot antisemittismen ble en patriotisk handling, en handling mot nazismen. Danskene var ikke ute etter å redde jødene, de ville redde sine landsmenn.
Med til historien hører det at danske politikere gikk med på at deres kommunistiske kolleger ble arrestert, internert i Danmark og sendt i konsentrasjonsleire. Bortvist fra det danske, nasjonale vi.
I september og oktober 1943 flyktet de danske jødene til Sverige, etter at nazistene midlertidig hadde avsatt den danske regjeringen. Nesten ett år hadde da gått siden jødeaksjonene i Norge, og den danske avvisningen av «jødespørsmålet» framprovoserte en reaksjon. Natt til 2. oktober skulle de tas. Men bare noen få jøder ble arrestert, og flukten var ekstremt vellykket.
To mektige tyske nazister står sentralt i det som har vært historien om flukten. Georg Ferdinand Duckwitz var høyt rangert tjenestemann ved den tyske representasjonen i København, og Werner Best, nazistenes toppmann i Danmark. Duckwitz advarte jødene. Kanskje med Bests velsignelse.
- Det er en lang rekke myter om det som skjedde. Det har vært en del av myten at aksjonen mot jødene mislyktes fordi noen gode nazister gikk bak ryggen på de virkelige nazistene, til disses store frustrasjon. Det er ikke den historien jeg ser for meg.
Forfatteren mener at hele det tyske regimet i Danmark var motvillig til å ta jødene. I landet var det ro og orden, motstandskampen var ennå i realiteten ikke begynt, og forholdet mellom tyskere og dansker var, om ikke godt, så i det minste avklart og velfungerende. Å gå løs på dem de danske politikere hadde definert som landsmenn, ville brutalt rokke ved balansen.
- Det var ikke bare Duckwitz, det var hele det nazistiske apparat som var tilbakeholdent når det gjaldt å gjennomføre aksjonen. Werner Best var ekstremt pragmatisk. Han skulle oppfylle to krav som han var blitt pålagt personlig av Hitler: Fortsette å bygge mønsterprotektoratet Danmark, og bli kvitt de danske jødene. Og Hitler var jo ikke en mann som var interessert i å vite hvordan man forente de målene.
- Det var jo to motsetninger?
- To fullstendige motsetninger. Bests problem var å finne en måte å løse dette på som gjorde ham til en suksess hos Hitler. Men Best var begavet, han forsto at det ene sto i veien for det andre, og han måtte finne en mellomløsning. Det tror jeg er den mest nærliggende forklaringen.
Den tyske hærens styrker var gjennom hele krigen bare noen få reservister, og etter hvert krigstrøtte veteraner. Da oppdraget om å arrestere jødene kom, var ikke iveren stor.
- De ønsket kun én ting: Få slutt på krigen og komme seg hjem. Og de hadde ingen ønsker om å iverksette noen menneskejakt i Danmark, som de visste ville ødelegge deres forhold til den danske befolkningen, og som ville gjøre deres egne liv vanskelig. Når tyskerne somler, gjør de det fordi de vet at danskene er imot. Det hadde vært noe annet hvis danskene hadde sagt, «befri oss fra de jævla jødene».
- Ble det utført represalier mot noen dansker?
- I samtida fryktet de reaksjoner. I praksis skjedde det ingenting. Både hjelperne og de flyktende opplevde situasjonen langt mer farlig enn den var. Tyskerne var jo ikke utilfredse med den løsningen saken fikk.
Moralen i den danske pragmatikken, i samarbeidspolitikken og -ånden, er omstridt. Den danske tilpasningsdyktigheten er for mange i dag svært ubehagelig. Arven etter den spøker fortsatt i kulissene i dansk politikk. Derfor har også Lidegaards bok og forsvar av samarbeidspolitikken vært kontroversiell i Danmark. Den konservative avisen Berlingske Tidende har ikke vært nådig mot Lidegaard. Og den danske høyresiden har hevdet at Danmark sviktet under krigen, var for lite tydelige under den kalde krigen, og derfor har en slags gjeld. Dette er blitt brukt som et argument for blant annet landets deltakelse i Irak-krigen.
- Da Anders Fogh-Rasmussen ble statsminister 2001, var han den første i moderne tid som definerte samarbeidspolitikken som et svik mot friheten og dens idealer. Derfor handler dagens debatt egentlig om en legitimering av Irak-krigen. For kan man definere samarbeidspolitikken som et svik, har Danmark også en frihetsgjeld. Den debatten tok jeg med Fogh-Rasmussen den gang, og nå fører Berlingske Tidende den kampen videre.
- Jeg ønsker ikke å nedtone de moralske dilemmaene i samarbeidspolitikken, men jeg er heller ikke innstilt på å framstille den som opportunistisk, for det var den ikke. Den var heller ikke uten grenser, som jødespørsmålet viser. Og den var slett ikke umoralsk. Men selvfølgelig kan man stille spørsmålet, og jeg gjør det i boka: Kan man forsvare det å innordne seg frivillig under urett? Kan man gå i kompromiss med forbrytelsen? Det er et stort dilemma, men det er for enkelt å si at det kan man ikke. Samarbeidspolitikken var et uttrykk for en lite heroisk, meget pragmatisk overlevelsesstrategi som vi må forstå uten å fordømme den. Men den alminnelige danske fikk valget; vil du anmelde eller hjelpe en jøde? Da hjalp de. Det perspektivet syns jeg vi skal holde fast ved. Det er ikke enkeltindividet jeg hyller i denne boken, men det samfunnet som definerte å agere på den måten som patriotisk.
Lidegaards poeng er at uten samarbeidspolitikken, uten en fungerende rettsstat, ville jødene i Danmark lidd samme skjebne som i resten av Europa. Og i samtida var det sterk støtte i den danske befolkningen for samarbeidet.
- De fire partiene som gikk med på samarbeidspolitikken, hadde 92 prosent av stemmene før krigen, 90 prosent i 1943, og 90 prosent i 1945. Så man må konkludere med at en stor del av befolkningen var enig i denne politikken.
- Men altså ikke noe bredt folkekrav?
- Smalt. Men etter hvert som krigen skred fram, vil mange si at de var for væpnet motstand. For ingen likte tyskerne. Det er i ettertid at det er skapt et klart skille mellom samarbeid og motstand. De fleste var formentlig for begge strategier på samme tid.
Men det var også krefter som ønsket seg en annen dansk virkelighet.
- Helt tilbake til da motstandskampen begynte så smått sent i 1941, var det et krav om «norske tilstander». De ønsket at deres demokratiske regjering skulle gi fra seg ansvaret og innføre et direkte nazistisk styre, som i Norge, der ansvaret var deres.
Lidegaard mener den moralske situasjonen var enklere i Norge.
- Dere var på noen vis i en lettere situasjon. Dere hadde tatt noen tydelige valg. Dere kjempet. Den legitime regjeringen gikk i eksil og hadde ikke ansvar for det som skjedde videre i landet. Men som boka viser, endret ikke det at landet måtte administreres. Alle kompromissene og innrømmelsene den danske regjeringen måtte gjøre, ble i Norge avgjort av et nazifisert embetsverk, og som gjorde den norske jødeforfølgelsen mulig. Hvilket vi gikk fri fra i Danmark, hvor nazismen aldri kom innenfor i samfunnet. Det er to meget forskjellige situasjoner, men begge har dype etiske dilemmaer.
- Du går langt i å unnskylde norsk politi og deres rolle i jødedeportasjonen?
- Det gjør jeg bestemt ikke, men jeg prøver preventivt ikke å heve fingeren. En enkel sammenligning med Danmark holder ikke. Det danske samfunnet var intakt, ledet av embetsmenn og politifolk under dansk, sivil lov. Det norske var dypt infiltrert av nazistene. Situasjonen den enkelte norske politimannen sto i da han måtte vurdere å si nei til å utføre ordren, er en helt annen enn for den danske.
- De fleste av oss ville håpet at vi uansett ville sagt nei. Men de fryktet represalier, og hele tida var jo problemstillingen, hvis ikke jeg, hvem gjør det da? Er det ikke bedre at jeg gjør det forsiktig enn at noen annen er tøffere? De var alle familiefedre, med barn og kone. Det er tusen hensyn. Og det var det ikke for de danske. Derfor kan man ikke med henvisning til Danmark fordømme de norske politifolkene. Men det er ikke det samme som å si at det var i orden.
lars.west.johnsen@dagsavisen.no