Hæin sa ifrå, og så gikk ’n på Grundset-marten og kjøpte det som hadde vøri drømmen hass støtt.
Hæin kjøpte en kvit hest.
Hæin hadde itte kjerre, itte karjol og itte sluffe, ingenting, og jordlappen oppi fattigmæinnshøgda kunne hæin snu med hjelp ta sju onger, ei kjærring og et potetgrev. Så hæin trengte itte hesten.
Trengte og trengte …
Hæin Georg bodde høgt hæin, og æille kunne sjå hesten der den gikk og kaste med mana og spankulerte bortover fattigmæinnslykkja.
Verst var det for gardbruker’n.
Hæin jamre seg over domheta hass Georg, noe så borti æille staur og vegger som å kjøpe hest og itte bruke ’n! Og her gikk ’n Georg hår dag og sleit som før i harving og pløying og såing, og onga låg i tunepsåker’n og rænske, og kjærringa hass satt i potetbingen og sorterte poteter.
Det nytte itte å tala ved noen ta dom hell. For så fort dom fekk ei kvilestund så såg dom opp imot fattigmæinnsbærjet der den kvite hesten sto og kneiste mot himmelskåla.
De andre tenera og husmenna gjorde nar. Men dom såg mot bærjet dom òg, dom tok seg et ærend opp for å saumfara hesten, dom vart innbedt på skvalakaffe så tel slutt var det hesten doms òg. Dom gjorde det bære på tull, for å gjøra nar ta ’n Georg, men det er rart med det.
Det var så godt å sjå på den kvite hesten når en skulle rette ryggen, og en dag sa dom at dom ville ha fem og førti øre mer for tunepsfåra og ha fri en time før om lørda’n.
Og oppå bærjet sto den kvite hesten hass Georg og vrinske og var enig.
30. mai 1964