Byløvene

Villa Paradiso: – Kunne levd på tomatsausen alene!

Dette kunne blitt en paradisisk slakt. Men heldigvis for Villa Paradiso gjorde Byløvene et unntak og vendte tilbake til åstedet.

Dagsavisen anmelder

5

Villa Paradiso Majorstuen
Jacob Aalls gate 28
Tlf.: 22354060

Mat 5
Meny 5
Miljø 5
Service 5
Prisnivå 4

Les flere restaurantanmeldelser HER!

Det var en kveld da sommeren var langt varmere enn det den er nå. Villa Paradiso hadde etablert sin tredje Oslo-restaurant på et gatehjørne noen små skritt fra Majorstukrysset, og Byløvene ville teste om den holdt samme høye trivselsstandard som originalen på Grünerløkka.

Villa Paradiso Majorstuen er bygd etter nøyaktig samme modell som Jan Vardøens pizzaflaggskip på Olaf Ryes plass, som sammen med Bar Boca og Nighthawk Diner utgjør reisverket i et etter hvert omfattende utelivsimperium. Kjennetegnet for Løkka-kongens steder er at de oser av en viss kvalitet, selv om han innimellom gaper over for mye.

– Og det har han åpenbart gjort nå, sa Byløven tidligere i sommer, der han satt med en pizza foran seg og lurte på om han skulle be om skje, så bløt og deigete var bunnen.

Les også: Guri Malla, for et sted! (DA+)

Det hører med til historien at vi var nysgjerrige på hvorvidt standarden kunne holde seg etter at Jan Vardøen og kompanjongen i paraplyselskapet Paradiso Holding, som eier Villa Paradiso-kjeden og Vardøens øvrige italienske «portefølje», solgte 60 prosent av aksjene til et investeringsselskap med den langsiktige planen å gjøre Villa Paradiso landsdekkende.

En filial på Frogner og nå altså Majorstua er en begynnelse på dette, til tross for at begge ligger innenfor Oslos grenser. «Vi er kjempeimponert over tempoet de holder», sa en representant for Credo Partners som de heter, til Dagens Næringsliv i forbindelse med oppkjøpet. Og vi ble «imponert» over tempoet vi også.

Høy stressfaktor er man vant med om man har prøvd å stå i kø på Villa Paradiso på Grünerløkka. På Majorstu-filialen hadde vi ordnet bord på forhånd, og fikk det som lovet etter litt venting. Menyene kom kjapt på bordet, og servitøren lurte på om vi ville begynne med noe å drikke samtidig som hun tok ordre på pizzaene. Ja, selvsagt ville vi det. Det var varmt og svett, restauranten var helt full og to kalde øl fristet til å begynne med siden vi fryktet at dette kunne ta litt tid. Vi sa likevel til servitøren at vi gjerne ville bestille rødvin til pizzaen kom.

Vi hadde knapt lagt sammen menyen før ølen sto på bordet samtidig med at en stresset servitør sto ved bordet med rykende pizzaer. – Det kan da ikke være de pizzaene vi har bestilt?

Hvor lang tid hadde det egentlig gått? Akkurat så lang tid det tar å tappe en halvliter øl. Jo, servitøren insisterte og ramset opp nummer og navn. Det stemte. Hadde de stekt dem på forhånd? Nei, stekt er kanskje ikke ordet, selv om pizzaovnen på nedre plan var rykende varm.

Deigen var bløt, stor og pløsete, langt fra den løvtynne, sprø Napoli-standarden Villa Paradiso skal ha. Fyllet var pregløst og uten finesse, og selv den tomatsaftige Capricciosa’en var smakløs fra sausen og opp. De tjukke skorpene som høflig ble lagt igjen etter det som på papiret skulle være en Panda WWF med fersk mozzarella, brokkolini, gorgonzola og sopp, kunne mettet en familie alene. Nå vil ironikeren påpeke at Villa Paradiso har etablert seg i hjørnelokalene der Pizzahjørnet holdt til før de flyttet til St. Hanshaugen. Nykommeren ville aldri klart konkurransen denne kvelden, selv om lokalet er aldri så trivelig, selv om atmosfære og stemning minner om en god Løkka-kveld.

Les også: Idyll på Gressholmen (DA+)

Rødvinen som vi hadde gledet oss til rakk vi ikke engang å tenke på. Vi hadde knapt fått nippet til ølen før pizzaen var på bordet og vi ble avkrevd et svar på om vi ville ha dessert. Her skulle nye gjester inn, det var helt tydelig. Hele måltidet kunne vært unnagjort på et kvarter, betalingen inkludert. Vi satt vel en time totalt, og konkluderte med at nå bruker Vardøen så mye tid på å lage spillefilmer, pusse opp gamle Frogner Kino og etablere seg som restaurantkonge med Villa Vest og Nighthawk Diner på nettopp Frogner, at han har mistet kontrollen over sitt eget livsverk. Eller kunne det være en arbeidsulykke? Konklusjonen ble i hvert fall at vi skulle la tvilen komme nykommeren til gode.

Byløvene lot det gå noen små uker, og dumpet innom en tilfeldig ettermiddag og fikk bord. En hyggelig servitør kom med menyer og spurte om drikke. Ja, vi får vel prøve to øl da for å se hvordan det går? De kom som bestilt, og samtidig noterte hun at vi ville dele en «Indiavolata» med mozzarella og blant annet salame calabrese, altså sterk salami som i denne sammenhengen kommer fra frittgående svartskogsvin.

– Hvis den er smakløs, da er alt håp ute, var teorien.

Så var det bare å stille klokka.

Les også: Det blir vel ikke mer dekadent enn dette (DA+)

For å gjøre en lang historie kort, denne gangen var alt perfekt. Bunnen knasende sprø, smakfull og uten de kladdete festningsmurene som vi husket fra forrige gang. Man kunne levd på tomatsausen alene, så god var den blitt sammenlignet med førstebesøket. Salamien sterk og spenstig, den ferske osten nydelig smeltet og smakfull. Servicen var upåklagelig, Og viktigst, mottakelsen og maten var akkurat slik vi hadde håpet at den skulle være også ved første besøk, og det gjorde utslaget.

– Kanskje vi til og med skal ta en pizza til? Og litt rødvin? Denne gangen blir vi gjerne sittende.