Byløvene

Topp høyt opp

Ekebergrestauranten var alt vi ikke trodde. Billig og folkelig. Og full av liv.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

5

Ekebergrestauranten
Kongsveien 15, Oslo
Tlf: 978 80 544
Mat                         4
Meny                      4
Miljø                       6
Service                   5
Prisnivå                  5

– Det er litt Hollywood over dette, røde løpere og greier, strålte den ene byløven da syklene var parkert langt bort fra de mange tyske, svarte bilene som sto linet opp utenfor Lars Backers prakteksemplar i Ekebergåsen.

Det var en grå, stille dag denne uka at Byløvene var tilbake på Ekebergrestauranten. Den gryende sommeren hadde snudd oss alle ryggen. Fem år hadde gått siden sist Dagsavisen var gjester. Da var anleggsmaskinene nettopp rykket inn for å skape Cristian Ringnes’ skulpturpark. Derav den gule penisaktige velkomsten nede i bakken. Regnet glimret dog med sitt fravær og en øl var derfor mulig å nyte sammen med den spektakulære utsikten over den stadig stigende nybyen nede i Bjørvika

Les også: Matløft på Tøyen

I sentrum var det dødt og litt deprimert stemning over den nevnte sommerens uteblivelse, men her oppe sydet det til vår overraskelse av liv. Utenfor de hvite funkismurene myldret det av lokale treningsnarkomane i skjønn forening med skuelystne turister og blide gjester som var ferdig med sin bordsetning.

– Det er nesten julebordstemning, konkluderte vi når vi hadde fått satt oss nede i restauranten. Selvsagt er det sommerfestsesong og mange store selskapet fylte den enorme spisesalen og deler av overetasjen. Det var kveldens første overraskelse for to som så for seg en stille aften utenbys.

– Men det er jo det beste at det er masse folk, lite er kjedeligere enn å sitte i halvtomt lokale i stillhet, oppsummerte byløven og kikket rundt seg på de festkledde menneskene. De godt voksne gjestene hadde pynta seg.

Les også: Derfor er denne lunsjen verdt 5000 kroner

Vår hardtarbeidende, latinskinspirerte og sjeldent voksne kelner brakte menyer og to glass Petit Chablis fra Victor Berard. Knusktørr, mineralsk hvitvin som var fortreffelig og god å holde i når vår mann dro oss gjennom dagens 6-retter. Hukommelsen var imponerende. Han holdt på og holdt på, ingen detaljer fikk ligge urørte, men det var åpenbart viktig å få oss interessert i å dele stordriftsfordelene. Vi valgte å gå med åpne øyne inn i fella og plukket tre av de seks rettene, og lot à la carte-vriene ligge. Én laks og én blomkålsuppe til forrett, kveite til begge som hovedrett og litt ost til slutt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– 470 kroner for tre retter er jo et kupp nesten uansett, men denne forretten er verdt prisen aleine, sa en strålende fornøyd byløve etter å ha fortært laksen som hadde fått fjørlett varmebehandling og var røkt lett. I møtet med sennepssausen og pærekremen sleit vinen voldsomt, men vi hadde da heller ikke bedt om vin til og hadde fortsatt Petit Chablis i glasset. Men snart meldte kveldens stjerne seg på i laget, den svenske vinkelneren. Blomkålsuppa var et skuldertrekk, tradisjonelt servert med baconterninger, men fylte forventningene. Vi var godt i gang, og i salen var stemningen skikkelig på opptur.

Vinkelneren tok nå tak i oss. Kanskje fordi vi sannsynligvis var et mer lydhørt publikum enn de på firmafest. Kveite? Han løp entusiastisk av gårde og hente en duggende flaske Greywacke Wild Savignon. New Zealand? Byløvene rygget litt, sendte hverandre et litt nervøst blikk, men svensken la ut med frodig, direkte språk og smittende engasjement om vinens kvalitet og om sitt eget besøk på den lille, tapre vingården i skyggen av de nye, store vingigantene på øyriket. Vår skepsis ble til forlegenhet. Vinen var fantastisk, løp og kjøp. Eikelagret, men frisk og uten gjærtilsetning (derav wild). Et flott bekjentskap som også var perfekt ledsager til den svært robuste porsjonen med kveite som kom med en feit smørsaus.

– Mat å bli mett av! Her sparte man ikke på ingrediensene. Anretningen var kanskje ikke elegant eller kunstnerisk, men flott nok. Vi hadde nå gjennomskuet Ekebergrestaurantens litt jålete rykte på byen, både stemning, service og mat var rett og slett folkelig – i majestetiske rammer. Kveldens andre overraskelse. Og apropos folkelig, vi måtte sjekke flere ganger før vi forsto at vi betalte 67 kroner for hvert vårt glass med ypperlig Riesling Spätlese til den mer beskjedne, men adekvate serveringen oster. Sødme og syre i fin balanse. Fornuft i hver dråpe.

Ekebergrestauranten overrasket oss positivt med lav terskel, høyde under taket og veldig gode priser. Det er absolutt ikke stedet for en stille, romantisk middag på denne tida av sesongen, men til uka åpner fine dining-tilbudet i andre etasje. En sommernatt ved fjorden der oppe? Sykkelturen er mindre strevsom enn du tror.