Snubler i egne bein

4

Bygdøy Allé 3
www.ba3.no

Mat 4
Meny 5
Miljø 5
Service 4
Prisnivå 5

«Bagateller» står det på flisene ved inngangsdøra som en hilsen til den avdøde Michelin-restauranten som stengte de samme dørene for fire år siden. Det er viktig å holde styr på detaljene, for de er ikke bagateller. Mer om det senere.

Torsdag åpnet restaurant- og barkonseptet Bygdøy allé 3 over hele 890 kvadratmeter. Fordelt på tre etasjer er det en restaurant, fire barer, flere selskapsrom og avlukker, et chambré, vinterhage, en terrasse og en scene. Så mange som 520 gjester er det plass til i det som omtales som Vestkantens kulturhus.

Kjøkkenet beskrives som klassisk med en nordisk tolkning. Kjøkkensjefen er Andreas Eliassen, med en fortid fra Le Canard, Feinschmecker, Grefsenkollen og Nedre Foss Gård.

– Vi har brukt 17 måneder på å totalrenovere bygget. Stilen er klassisk 1920-talls, inspirert av kule hoteller og lobbybarer fra New York, Tokyo, London, Barcelona og Paris, sa den ene av eierne, Jama Awaleh, til Dagens Næringsliv før åpningen.

Han og partneren Kim Søyland driver også Stratos, F6, Justisen, Gamle Museet og Nedre Løkka Cocktailbar.

Interiøret er tydelig art deco-inspirert. Her har det gått med utallige fløyelsruller, tenker vi idet vi setter baken på henholdsvis en rosa fløyelsbenk og en blå fløyelsstol. I underetasjen er det vanskelig å styre tankene unna danskebåten. Men i første etasje, der restauranten ligger, synes vi Bygdøy allé 3 unngår kitschen og i tillegg har skapt fine, varierte soner med lave bord og barkrakker.

Her kan du spise både lunsj, brunsj og afternoon tea, men vi er her for middag og går for den fristende femretteren. Lav loungemusikk akkompagnerer den tørre, sørafrikanske musserende vinen og sancerre-en vi velger å starte med. Først får vi et fat med én østers til hver. De er pent dandert på runde steiner og tang og kommer med en skål med rødvinsvinaigrette. En trygg klassiker.

Vi kommer godt ned i glassene før fatene med limemarinert kveite står på bordet. Skivene av fisk ligger lagvis med tynne skiver av grønt, syrlig eple, toppet med hasselnøtter. Den ene byløven takker nei til noe mer i glasset inntil videre, mens den andre ikke blir spurt.

– Det er for lite syrlig, og nøttene er litt dominerende, konstaterer den ene byløven etter noen munnfuller ceviche.

Den andre rekker ikke å kommentere før et fiskebein må dyttes ut av munnviken. Bein i cevichen, det er ikke greit.

Det tar igjen tid før neste rett kommer på bordet. Gresskarsuppe med andeconfit, potetchips og byggryn. Servitøren glemmer både å presentere retten og høre om vi ønsker noe mer å drikke, selv om vi nå begge har tomme glass. Suppen har en underlig, emmen og syrlig smak.

– Den var ikke god, konstaterer en av byløvene skuffet og legger skjeen til side.

Vi setter vår lit til entrecôten. Det drøyer før den kommer på bordet. Men de to smale kjøttstykkene er verdt ventetida. De har fått en tykk frakk av knallgrønn dill- og beinmargssaus og har selskap av små poteter og jordskokk, delt i to og stekt. Kjøttet er nydelig mørt, og dette er kveldens foreløpige høydepunkt, selv om kokken må ha hatt et glipptak på saltbøssa på den ene løvens jordskokk. Sommelieren er nå også sendt vår vei, og vi får en kraftig rødvin i glasset, en Baresco Montestefano 2009. Men noe særlig godt selskap til retten synes vi ikke den er.

Desserten er høydepunkt nummer to. Skålen med bringebærskum, yogurtis og lakrismarengs kommer raskt på bordet. Her er det smaker som passer fint sammen, mykt møter sprøtt, og lakrismarengsen er et overraskende og vellykket element.

Støynivået blir høyt ut over kvelden, selv om det ikke er helt fullt i lokalet. At det er vanskelig å høre servitørene, bidrar til at presentasjonen av rettene blir haltende. Det er noen feilskjær, som at tre av fem retter blir servert mens en av oss er på toalettet. På servicen er det en god del å hente. Men vi setter det på kontoen for nervøsitet og åpningsdagsglipper. De ansatte var vennlige og smilende, og det er et godt utgangspunkt.