Seig servering på Le Vin

Om Le Vin skal lykkes må de nok skjerpe seg på kjøkkenet. Det holder ikke med kjærlighet til vin, mener byløvene.

«På Le Vin er vi veldig glad i god vin», heter det på nettsidene til Le Vin, som åpnet i Parkveien i november. Hvem gjør vel ikke det? Når stedet i tillegg kan lokke med «smakfulle franskinspirerte retter», er byløvene fortapte. Dette må da være et ypperlig sted å tilbringe en hustrig januarkveld. Som tenkt, så gjort.

– Hm, ja det er da mye som frister her, sier en sulten byløve og studerer en meny som kan lokke med kjente og kjære klassikere som boeuf bourguignon og entrecôte med béarnaise.

Le Vin har en egen treretters «vintermeny», men byløvene bestiller fra stedets faste meny. Mens den ene delen av selskapet velger seg en ørretconfit ber den andre siden om en anbefaling fra vår vennlige servitør. Hva er best, den klassiske løksuppen eller andeconfit?

– Løksuppen er ganske mektig, advarer servitøren og anbefaler andeconfit, eller snarere kyllingconfit, fordi det er tomt for and. Men den er riktig god også med kylling, får vi høre.

Les også: Terningkast seks til Oslos storstue

Byløvene lar seg også friste av Le Vins «bar snacks», nærmere bestemt potetchips som ifølge menyen serveres med løyrom, den svenske smaksbomben av rogn fra lagesild, samt crème fraîche og gressløk. Denne kommer raskt på bordet, som følge til to glass med cremant.

– Au da, sier byløven og holder en potetchips opp i luften mellom to fingre. Den faller slapt ned. Og den er ikke god. Vi leter desperat etter en sprø chips og finner dem i form av små søtpotetchips. Sammen med chipsene får vi servert en hvit dip av crème fraîche med et hint av løyrom. Så mye for den smaksbomben. De slappe chipsene gjør det vanskelig å fange opp dipen, og de små variantene av søtpotet er for små til å fange opp noe som helst.

Så er det forrettenes tur. Hva angår den flytende føden har vi lagt vår skjebne i servitørens hender. Vi er tross alt på Le Vin, et sted som reklamerer med «en av Oslos mest spennende vinlister». Når servitøren foreslår at vi bare kan fortsette med cremant til forrettene må vi likevel bryte inn og be om at hun skal finne en passende hvitvin. Slik ender vi med en riktig god chardonnay fra Burgund, fra produsenten Roche de Bellene.

Byløven har sett fram til litt saftig kylling, kokt mørt i fett. Dessverre er kjøttet alt annet enn saftig. Det er tørt og hardt der det hviler på en klumpete potetmos, som er helt grei på smak. På toppen av det hele får vi den samme søtpotetchipsen som vi fikk med «snacksen». Selv om and er erstattet av kylling, er prisen det samme. Vi snakker 195 kroner, menyens dyreste forrett.

Les også: Du verden, for en bab

Ørreten er bedre. Fisken er saftig, men ganske kjedelig. Den serveres med en pepperrotkrem og pak choy.

– Altfor mye olje, men ellers ok.

Vi nærmer oss hovedrettene. Måltidets topp. Over høyttalerne spilles det småhøy generisk pop. I baren diskuterer ansatte hvor de skal gå ut på byen etter jobb.

Til hovedretter har byløvene gått for henholdsvis ovnsbakt skrei og entrecôte. Det kom aldri noe spørsmål om hvordan vi ville ha kjøttet stekt, vi har satt vår lit til at de vet hva de driver med.

Entrecôten vi snart har foran oss på bordet er delt i to. Det kommer med potetbåter, aspargesbønner og bearnaise, og en ny porson med søtpotetchips. Sausen er godt balansert og fin på smak. Byløvene stusser likevel over at de har valgt å helle den over retten.

– Au da, sier byløven for andre gang denne kvelden. Kjøttet er seigt. Virkelig seigt. At vi ikke har fått kjøttkniv gjør det ikke lettere å skjære gjennom. Dessverre er det heller ikke spesielt godt. Mens byløven strever med eget kjøtt, sendes en tilsvarende rett tilbake til kjøkkenet fra nabobordet. Vi snakker her en rett til 360 kroner.

Skreien er langt bedre. Den flaker fint, er god på smak, og blir stående som kveldens høydepunkt, uten at det sier veldig mye. Den serveres med potetmos og beurre blanc, en klassisk fransk smørsaus som er god til fisken.

Les også: Byløvenes beste spiseopplevelser i 2018 (DA+)

Mens skreien får følge av den samme hvite burgunderen som vi drakk til forrettene, får kjøttet følge av en riktig god rød burgunder, fra samme produsent som hvitvinen.

Det står oppført bare en dessert på menyen, en yoghurt-panna cotta. På spørsmål om de har flere alternativer forsvinner vår servitør til kjøkkenet. Tilbake ved bordet kan hun fortelle at det dessverre ikke er igjen noe av denne desserten, fordi det har vært bestilt så mange vintermenyer, der denne også sto. Det er smått overraskende med tanke på at lokalet er halvtomt, og at det ikke er veldig sent på kveld. Hun kan derimot tilby byløvene sjokoladefondant, et tilbud vi takker ja til. Fondanten vi snart får til bordet er ikke av det uforglemmelige slaget.

Å servere enkel og klassisk fransk mat til god vin er en velkjent og god oppskrift. Konkurransen er hard. Om Le Vin skal lykkes må de nok skjerpe seg på kjøkkenet. Denne kvelden var det ikke godt nok. Det holder ikke med kjærlighet til vin.