Solsiden Restaurant - Terrassen
Akershusstranda 13.
Tlf.: 22333630
Mat 2
Meny 4
Miljø 4
Service 3
Prisnivå 3
- Jeg vil slenge med beina fra bryggekanten med reker og hvitvin i fanget!
Løvinnen var klar i sin tale og ikke så rent lite begeistret ved tanken på at Solsiden nede på Akershusstranda har en luftig terrasse. Solsiden i seg selv, et hyggelig moderne oppgradert havneskur med åpne vinduer mot fjorden og stiv pris i kastene, har vært testet i denne spalten årlig. Derfor fikk vi ideen. Hva med å teste Terrassen til Solsiden? På østsiden av sjømatrestauranten under Akershus festning ligger en egen avdeling, en uteservering der reker, blåskjell og en dagens 3-retter står på menyen. Når gradestokken dirrer rundt 30 grader i Oslo, må man tenke praktisk. Som vi skulle angre.
- Bare velg hvilket bord dere vil, her er det ikke bordreservasjoner, kunne servitøren fortelle da vi kom. Og fra det øyeblikket ble det klart at bryggeslengen hadde ført oss inn i en skyggenes dag, også bokstavelig.
- De blir bare større og større?
Byløven gransket det han kunne se av cruiseskipet som lå til kai foran oss og sperret all utsikt til så vel vann som sol og himmel. Så uten at Terrassen på noe vis kan lastes, der satt vi i mørket, og noen meter fra bordet ruvet skipet i været med svart skrog og etasjehøyder som sikkert gir fullt innsyn til Ullevålseter. To perfekte Dry Martini med ekstra oliven i et glass ved siden av bar likevel gode bud om at terrassen skulle holde Solsiden-kvalitet. Menyen på Terrassen er liten, men med alt man behøver. Foruten reker, blåskjell (begge 195 kroner) og en dagens treretters fiskemeny med Pastramilaks og grillet villkveite pluss dessert til 475 kroner, kan man bestille en hel taskekrabbe med salat eller en halv hummer naturell med salat (255 kroner). Og så selveste «Solsidens spesialitet!», en skalldyrtallerken med en halv hummer, en halv krabbe, reker og kongekrabbe til samme pris som en treretters meny. Det høres ut som halve kongeriket og litt til. Klart dette må prøves, men også blåskjell. Byløven har lyst på blåskjell, og skal ikke dette skipet gå snart da?
Mens vi venter, nå med nydelige bobler i glasset fra en av de yngre innovative Champagne-produsentene som ikke skjuler drikkens opphav, perfekt tilpasset det som måtte komme, må bordpynten testes. Jo, blomsten er faktisk ekte der den står i en liten hvit unnselig krukke på et brunt bord uten duk. Rundt oss er det ikke en eneste som snakker norsk. Her er det turistene som råder, over glass, reker og dype skåler som vi på avstand håper er det samme som vi har bestilt. Men det er liten jubel å spore, og når maten kommer på bordet, skjønner vi raskt hvorfor. På bordet deiser først brød, smør og majones. Brødet står til brukbart, smøret er i bordpakning og majonesen det samme, disse små pakkene som man må rive av et hjørne på og splæsje utover. Byløvene trøster seg med at dette er jo terrassen, og det er hvitt i glasset og snart er alle tallerkener røde. Men majones i pose og smør i plast når man betaler nærmere fem hundre per pers for porsjonen? Når vi dessuten er omgitt av turister, av low-fat/de-caf amerikanere og økologisk innstilte nederlendere, så kan vi ikke la være å spørre servitøren, selv om vi aner hva svaret vil bli: - Har dere bare ekte majones? Er det mulig å få lettmajones?
- Nei, det er alt som er, er svaret i forbifarten fra servitøren, som heller ikke er overvettes ivrig etter å bistå med spørsmål, vannglass eller annet som mangler på bordet.
Så kommer «spesialiteten», skalldyrtallerkenen. En bolle med rødt, ja visst, men ikke en grønn kvast i sikte. En eneste liten sitronskive til hver, en liten serviett til hver i koppen med bestikk på bordet til tross for at vi skal spise fingermat. Og når vi begynner å spise, synker det inn. Er det mulig! Tross alt, dette er uteserveringen til Solsiden, sommerens foretrukne, kompromissløse fiskerestaurant i Skur 34. Og vi får servert frossenreker. Vasne, bløte, bleike og triste reker som ikke reddes av størrelsen. Og skulle vi nå ha tatt så feil at dette likevel er ferske reker, så må kjøkkensjefen med glede få lov til å vise oss hvordan han greier mesterstykket å gjøre ferske reker så ufriske, seige og smakløse uten at de har vært en tur innom dypfryseren.
Hummer naturell kan vanskelig ødelegges, og vi tipper at denne er canadisk på grunn av størrelsen, prisen og den absolutt gode kvaliteten som nå preger hummeren derfra. Krabben er helt ok, men taskekrabbe i juli? Med mindre den er fløyet inn fra kaldere strøk - noe den garantert ikke er - er det mye ved den som tyder på at også den er tint for anledningen. Og hvor er kongekrabben? Den fjerde av ingrediensene i en skalldyrtallerken som dessuten mangler mye av det man forventer, et skjell, en østers? Vi skal ikke bruke krefter på å kritisere det som ikke er der, og nå går jo dessuten Amerikabåten og frigjør solskinnet som flommer velkomment inn over terrassen. Det er da vi ser den. En om lag seks og en halv cm kort bit av en kamtsjatkakrabbeklo, altså på størrelse med sitronskiven. Det vil si, det er en halv en til hver, og fargen på det hvite kjøttet er så ufriskt at Byløven til slutt ofrer seg. Den må jo smakes. Og den smaker salmiakk, med en bløt konsistens som mest av alt minner om tofu. At den er tint opp fra bunnen av en fryser er det ikke spørsmål om, her er det snarere snakk om hvilken årsmodell fryseren er og om krabbebiten har ligget der like lenge.
Blåskjellene, de er gode. Går du forbi Terrassen en dag og cruiseskipet ikke har ankommet, så bestill gjerne blåskjell, et glass vin og se på fiskerne som tasser forbi. Skjellene har passe størrelse, dampet i god hvitvinsbase og er selvsagt friske. Skulle bare mangle. Men «Solsidens spesialitet!» ga appetitten dårlige kår og lite rom for å være fornøyd.
Middels service, opptint vassen sjømat og en løspatron av en russerkrabbe som smakte kald krig er ikke Solsiden verdig. Selv ikke på Terrassen, restaurantens østkant. Eller rettere sagt, spesielt ikke på Solsidens østkant. Da er det ran på høylys aften.