Byløvene

Knall i Kvadraturen

Nykommeren Einer imponerer med råvarer og avbalansert sjarm. Og verdens beste brød.

Dagsavisen anmelder

6

Restaurant Einer
Prinsens gate 18
Tlf.: 22 41 55 55

Mat: 6
Meny: 5
Miljø: 6
Service: 5
Prisnivå: 5

Smålåtne hedmarkinger med føttene godt planta og røttene i skogen, og ekstroverte svensker med vinkompetanse og talegaver, danner grunnmuren i det aller siste tilskuddet til Oslos stadig spinnende spisescene.

Det er nesten så man tror at man har gått feil når man tar steget inn på Einer. Man fryser til i frykt over å ha gått inn kjøkkeninngangen, for du står faktisk nesten midt på kjøkkenet, men et avvæpnende smil fra kjøkkensjef og gründer Svein (med CV fra Palace Grill og Arakataka) og vi er på rett kurs inn i det lille, stemningsfulle lokalet. Bare et tjuetall sjeler er det plass til.

Vår svenske kelner og sommelier, også hun blant gründerne, iler til og tilbyr champagne. Vi lar oss forføre, før vi kikker på den enkle og befriende valgknappe menyen. Den går i to retninger, Botanica eller Animalia, en ren grønnsaksmeny eller en med kjøtt og fisk. Fire eller seks retter. Det er bra for både gjester og kjøkken. Men med sult i magen, styrer hjerneimpulsene oss mot dyreriket. Vi er aldri i tvil, og vi legger til en vinpakke. Et par varme kluter duftende av nettopp einer og vips, så er vi klare.

Les også: Hvor fett er det mulig å starte måltidet?

– Det har du aldri smakt før! Den ene byløven bryter entusiastisk ut etter å ha smakt på den lille bonusforretten – løkkake. En rund «kakebunn» på karamellisert løk og rikelig med smør, toppet med løk, ost av kjernemelk og fersk løpstikke. En strålende start. Nordisk og overraskende.

Lokalet har en åpenbart nordisk følelse og kvalitet. Varme, gode treflater på bord og gulv. Fra taket kikker århundrene fram, med dekorasjoner fra da huset var nyoppført på 1600-tallet. Valg av glass, bestikk og steintøy rotfester det hele. Restaurant Einer har hedmarkingenes reserverte lynne. En x-faktor av nedpå. Vi liker det.

Fireretteren kom med følgende stopp: Maissuppe, grillet piggvar, okseribbe og dessert med sorbé av kjernemelk. I midten på første servering ligger en liten tortilla på norsk mais, sammen med rabarbra og tørka og sylta kantareller, med gul suppe over. Utmerket med syre fra rabarbraen, bitt fra soppen og sødme fra maisen. En kakofoni i munnen, som det i utgangspunktet ikke er lett å finne vin til.

Men den for oss ukjente sørafrikaneren Force Majeure Chenin Blanc 2017, fungerte utmerket. Men, undrer den ene løven, må vi ha avhandlinger om vinen og fornavn på alle produsentene? Svaret er nei.

Nå kommer brødet, som nok en mellomrett. Bakt på huset, med surdeig påbegynt i sommer. Luftig, lett syrlig og med perfekt, sprøseig stekeskorpe, er dette noe av det aller beste vi har smakt. – Kan det være verdens beste brød vi spiser? Mulig, faktisk meget mulig, nikker den andre, og kaster seg over atter en bit, med en stor, deilig kladd smør, som har stått framme i romtemperatur noen dager. Fett. Einer har oss nå.

Les også: Fy fasan for en meze

– Ylajali, dette har samme anslaget, sier løven ettertenksomt etter halvt å ha fortært den første av de to «hovedrettene», piggvar. Referansen til den legendariske, nå nedlagte Oslo-restauranten, er den beste anerkjennelsen man kan få. Fisken kommer med en fast røre av nypotet, ramsløk og choppet røkt kolje, som gir salt og røyk til retten. Vi himler med øynene, og aner konturene av storhet og realiseringen av uttalte ambisjoner om å skape en ny Oslo-institusjon. To retter gjenstår, kommer nedturen?

Nei. Snarere tvert imot. Vi får Forradoris rødvin fra Dolomittene i glassene, mineralsk og varm, og med tanniner som tåler okseribbe, servert med sitt eget fett og hakka kapers på toppen. Ved siden kommer pulled pork av svinenakke med rødbeter. Masse smak og ferden fortsetter på første klasse, om enn med litt lite raus skjenk. Vi runder av med sorbé, med mandelmajones, eplemos og «blåbær-granite som det så fint her», sier kelneren selvironisk og ujålete.

Men aner vi et lite glipptak i for lite søt Tokaii? Løvene blir ikke enige. Men koser oss videre med honduransk kaffe fra Tim Wendelboe og en norsk biscotti-variant, selvfølgelig smaksatt med einer. Først som sist.

«Vi ønsker at gjestene skal kunne si at «dette er noe av det beste jeg har fått på veldig lenge», sa kjøkkensjefen nylig til Dagens Næringsliv om sitt mål med Einer. Han fikk sitt ønske oppfylt med oss. I sin første uke. Løp og spis!