Høyt og lavt på Tøyen

3

Grådi

Sørligata 40

Tlf.: 978 80 544

Mat: 3

Meny: 3

Miljø: 4

Service: 3

Prisnivå: 4

Det begynte ille. På den fint plasserte uteserveringen på toppen av den stupbratte bakken i Jens Bjelkes gate, ble en ventepils bestilt. Den kom i et ølglass så innsmurt i lebestift at fettet satt igjen på leppene etter noen intetanende slurker. Når ny øl skulle tappes, ble glass etter glass satt bort av barsjefen. Møkkete glass er dessverre litt illustrerende for Grådi.

Vi var her for to år siden. «Servicen er tilbakelent, og hyggelig. Men selv om det kler et ujålete sted som Grådi, blir det tidvis for rufsete og kaotisk. Dette er likevel et sted vi gjerne kommer tilbake til», skrev vi da med underliggende begeistring for maten. Nå tenkte vi at det var på tide å komme tilbake, nå som Oslos store musikkfestival Øya arrangeres bare noen trommestikkekast lenger bort i Tøyenparken. Kanskje er det noe å anbefale festivalpublikummet? En liten avstikker.

Vi forsvant inn. Og selv en liten halvtime etter åpning er det godt med folk. Grådi er åpenbart et kjært tilbud. Det rufsete og kaotiske var beholdt. Det samme var menyen, som ikke er gjort noe med på over to år, så vidt vi kunne se. Men det er nødvendigvis ikke noe problem. Proof of the pudding er som kjent in the eating.

Teksten fortsetter under bildet

Grådi. Foto: Lene Sørøy Neverdal

På menyen står det presisert at «rettene er ment for å parre og dele». Det er en påstand man må møte med forbehold. Utvalget er svært eklektisk, typisk moderne cross over med litt søramerika, litt thai, litt kortreist norsk. Første valg er lomper, potetlomper med enten langtidsstekt svineribbe, bakt villkveite eller en vegetarvri. En med svin og en med fisk ble meldt som fristende. Som hovedretter under «Middag» valgte vi dagens fisk den såkalt «sjømaten», som var stekt lange, og «Stekeren», grillet ytrefilet, samt en villkveite som ceviche.

Les også: Kan de servere pizza på nivå med utsikten?

Løvinnen ville ha noe alkoholfritt, og her er de grådig flinke med flere spennende alkofrie valg som cocktails til mat. Løven tok sjansen på husets hvite på glass.

Det tar litt tid med mat. Våre to servitører har litt for mye å gjøre. Men de er begge hyggelige med hverdagssjarm som kler en bydelskro som denne. Men den berømte ketsjupeffekten slår til for fullt. For plutselig kommer alt på en gang. Lompene vi så på som forretter, kald ceviche og de to varme hovedrettene. Da ble det litt hektisk. For helst ville man begynne på lompene, men varmt kjøtt og fisk blir fort kaldt. Samtidig ville man jo egentlig begynne med kald villkveite, det mest delikate, først. Og i hvert fall før biffen som hadde chimichurri som tilbehør – altså en krydderblanding med olje og chili.

Løven hoppet på den svært lille biffen først. Den var ikke noe å dele på, for å si det pent. Den var strengt tatt ikke noe å spise. Stekeskorpa var beinhard, kjøttet var nesten kaldt og hadde begynt å fibre seg. Den lille tapre kjøttbiten hadde fått altfor mye varme, sannsynligvis stått for lenge på vent under varmelamper på kjøkkenet, og burde vært sendt ut igjen.

Langen ble servert med deilig sesongfriske kantareller. Også den for mye stekt, og ikke minst altfor salt. Også fisken kunne på en annen dag vært sendt tilbake.

Dette var rett og slett nedtur, og ikke godt nok. Men revansjen ventet rundt hjørnet.

Les også: Her er det nok noen utfordringer

Nå var det tid for lompene, og dette må være signaturrettene. For dette vart vilt bra, grove lomper med deilig fett svinekjøtt og papayasalat. Så godt at løven nesten bestilte en runde til etter kjøttsviket. Løvinnen er også strålende fornøyd med sine to lomper. Glitrende taco. Etter litt venting på at munnhulen skulle roe seg etter alle de heftige smakene, ble cevichen fortært. Finskårne terninger av agurk, melon og eple ga deilig balanse med den syrebehandla fisken.

Grådi er ikke stedet for deg som liker å runde av med dessert. Ett valg! Men det var dog tilfredsstillende: Frossen sitronterte med marengs. – Dette kjøkkenet vet jo virkelig hva det holder på med, men når man bommer grovt med de viktigste rettene, er det vanskelig å være veldig fornøyd, oppsummerer løven. Løvinnen rynker på nesa over det generelle vedlikeholdet. De visne blomstene ute. Standarden på do. – Nei, det er litt halvveis, det hele.

Det er altså to år siden sist vi var her. Denne gangen kan vi ikke love å komme tilbake. Vel, kanskje for de lompene, for de var ekstraordinære. Det var ikke Grådi.