Izakaya har ikke gått høyt i dørene, men har i løpet av et par korte år blitt noe av en mat- og drikkesensasjon, et stamsted for stadig flere og med et buzz blant dem som ferdes ute. FOTO: WANDA NATHALIE NORDSTRØM

En kjeller full av sol

Å spise på Izakaya er som å trå ned i en annen og vidunderlig verden fylt av japansk b-kultur, shitakesopp, sake og sosialt solskinn rundt langbordene.

Izakaya

St. Olavsgt. 7


Ingen bordreservasjon.

 

Mat             5

Meny          5

Miljø            5

Service        5

Prisnivå       5

 

- Disse er bare sykt gode!

Byløvene momser Eda-Mame i påvente av at servitørene skal bringe mer mat på bordet. Vi har originale japanske Izakaya-drinker i glassene, de saltede soyabønnene suges ut av belgene og vi kjenner på smaker som plasserer oss i et annerledesland som matches av mangategninger på veggene, gamle japanske filmplakater, reklameskilt, menyer og et salig virvar av inntrykk. Izakaya er et unnselig kjellerlokale i en stille gate, en dør uten særlige henvisninger, men med et utvalg fantastiske japanske småretter som gjør at stadig flere oppdager denne rocka perlen av det man kan kalle en japansk «tapasbar» i mangel av et bedre norsk ord. Selve navnet er hentet fra betegnelsen på japanske alkoholutsalg i gamle dager, steder som solgte sake, men som i dag har fått en utvidet betydning som en pub som også setter maten i fokus. Det er småretter, ment for å deles med hverandre, gjerne under trange kår. Smakene fanger et vidt spekter, samtalene går rundt langbord som utfordrer den norske intimsfæren, og stemningen er lett, levende og preget av gode møter og høye forventninger til både maten og selskapet. En mor og en datter sitter ved en bordende, et studentgruppe opptar en annen. Her er det høyt under det lave taket.

- Sake er sake. Det er veldig godt det, men vil du ha noe virkelig friskt, prøv en Yuzu-shu.

Til tross for tegningen av en smilende mangagutt som ber folk bestille ved baren, har servitøren forlatt sin post og sitter nå på huk ved Byløvenes bord. Med kjappe henvisninger guider han oss gjennom en drikkemeny av japanske spesialiteter som favner både beksvart Tokyo Porter og det bitterfriske Yona Yona-ølet. Her er råsprit som japansk whisky og shouchu, og for dem som vil ha plommevin har de selvsagt et utvalg umeshu. Og longdrinks, cocktails og likør som spenner fra surt til søtt. Den som er laget på den japanske sitrusfrukten Yuzu er langt å foretrekke, dessuten kan den med sitt svært høye c-vitamininnhold kurere alle tilløp til høstforkjølelse, mener Byløven og bestiller en til. Det viktigste er likevel at den passer maten, og det gjør den. Vi har like godt valgt å bestille de aller fleste rettene på menyen, uten at vi på noen måte blir nødt til å leve på nudler resten av måneden. Prisene er sympatiske, og smårettene er billigere enn det japanske ølet på flaske eller boks. Enkelte av dem koster ikke mer enn en tre-fire tiere, de dyreste klikker inn på nøyaktig det dobbelte. Sunnhetsnivået er dessuten beroligende høyt, med mye grønnsaker, bønner, urter og krydder.

 

Japan er fermenteringens land, og det bærer et par av grønnsaksrettene bokstavelig talt smakfullt og godt preg av, mens Chijimi-pannekakene er lette, luftige og full av grønn glede. Den observante vil kjapt se at Chijimi ikke er japansk, men koreansk, og dermed er vi inne ved kjernen ved det som gjør Izakayas kjøkken så spennende. Selv om grunnstammen både i rommets visuelle utforming og i maten og drikke er japansk, eksperimenterer kjøkkenet med råvarer og retter som gjør det dels norsk, dels i videre forstand pan-asiatisk. Her er bokhvetenudler med salat (Soba), her er smørstekt Shiitake-sopp som er så god og smakfull at vi sporenstreks må bestille en porsjon til, og her er ikke minst Gyoza - dumplings av svin - og kyllingkjøttboller på spyd med eggeplommedip og sterk japansk sennep.

- Pass deg, dette er varmt! Men for noen smaker, og så utrolig kult sted. Det mest overraskende er hvor hyggelig stemning det er, og så er det så morsomt å se ansiktene på dem som komme inn i restauranten, og som ikke helt vet om de skal tørre å spørre om det er ledig ved de store fellesbordene, sier løvinnen.

Izakaya har ikke gått høyt i dørene, men akkurat som de andre stedene til eieren David Gurrik er det i løpet av et par korte år blitt noe av en mat- og drikkesensasjon, et stamsted for stadig flere og med et buzz blant dem som ferdes ute. Likevel er det ikke noe krampaktig over stedet eller de som med hjerte og kunnskap driver det. Lokalet har noe lurvete kompromissløst over seg, med b-kultur klistret på veggene, med spisepinner og servietter i tilfeldige beholdere og glass og skåler av det enkle og ujålete slaget. Før Gurrik ga seg i kast med mat, drikke og b-kultur fra Solens rike, hadde han opparbeidet seg et godt ry med den bitte lille baren Robinet og den ganske mye større Hell‘s Kitchen, begge sentrale i Youngstorgets utvikling som utestedsbonanza. I St. Olavsgate har han plassert seg et drøyt steinkast unna Tekehtopa og Ylajali, og er med på å gjøre den øverste delen av gatestubben til et rikt sted hva gjelder impulser og smaker til gunstige priser. Her er det ingenting som ikke fortjener et helhjertet kanpai!