Byløvene

Diamant med urenheter

En mer enn 200 år gammel rønne er forvandlet til et slott midt i Oslo.

Dagsavisen anmelder

5

Nedre Foss Gård

Nordre gate 2, 0551 Oslo

Tlf.: 45 81 96 93

Mat             5

Meny          5

Miljø            6

Service       5

Prisnivå      5

Alle som bruker gangstiene langs Akerselva på Grünerløkka, har kunnet følge skjebnen til hovedbygningen på Nedre Foss Gård. Fra Bellona-kontor til fraflyttet rønne og toalett for byens løse fugler, til byggeplass. Den siste fasen er nå over, og Oslos ukronede restaurantkonge, Nevzat Arikan, har fått sitt slott. Mannen bak steder som Olympen, Ylajali og Trattoria Popolare har brukt et tosifret millionbeløp på å sette gården i stand. Og resultatet tar pusten fra deg.

Et helt nytt bygg er oppført i tillegg til restaureringen av originalbygget fra 1802. Nybygget lukker borggården. Et mikrobryggeri er installert, en bar er innredet under taket i andre etasje og en restaurant er åpnet. Det er ikke ofte Toppen Bech faller en inn, men det er nesten så man hører hennes stemme da man trer inn i saligheten på Nedre Foss. Man trenger ikke engang løfte blikket for å bli imponert. Mosaikken i vindfanget glitrer, og inne i restauranten ønsker elegant fiskebeinsparkett oss velkommen. Når man løfter blikket venter treverk, lyst lær og hvite delikate vegger, og overdådige detaljer. En innredning som sender tankene til herskapeligheter i Danmark eller Frankrike. I synsfeltet dukker også en litt vel hektisk hovmester opp, og tar oss til det vi umiddelbart anerkjenner som lokalets desidert dårligste bord. Men noen må sitte også her, på ytterste fløy nærmest kjøkkenet. Snur man på det, er det jo en opplevelse i seg selv. Vinen hun serverer var derimot ingen god opplevelse, uansett hvor positivt innstilt man er. For når en hovmester serverer halvtørr Riesling som aperitiff, så er det stryk i faget.

Det smakte dessertvin, og var slett ikke forfriskende. Men vår hyggelige, svenske kelner nøler ikke ett hundredel med å bytte ut vinen med langt mer elegante, tørre dråper Chardonnay fra Macon. Fra vårt utsatte bord kan vi studere den greske marmoren som kranser inn kjøkkenet. Her er det virkelig ikke spart på noe. Men kjøkkenet er unødvendig åpent, og det bryter litt med lokalets historiske assosiasjoner. Før var kjøkkenet som kjent i kjelleren, ute av syne. Menyen er overlagt uten tydelig geografisk retning, men bærer preg av universell oppfinnsomhet. Hovedrettene blir tilberedt fra vedfyrt ovn, grill eller med røyk. Gratinerte sjøkreps, burger, andeegg, oksebryst eller den eneste fiskeretten, grillet havbrasme? Eller hva med unggris fra Svartskog? Oppegård? Særlig mer kortreist blir det ikke. Det frister veldig, men er også å få som kotelett på dagens treretter til kroner 495. Vi går for det, og får norske asparges og røkt kveite til forrett og fryst kokosmousse med grillet ananas, pasjonsfrukt-karamell og bokhvete til dessert. Vi legger til ost for nye 115 kroner, og ber om å bytte ut den ene desserten. Heller ikke det er noe problem for vår kelner, verre er det når vi ber om å få noen ord om det praktfulle stedet hun jobber. Når sjefen har brukt 50 millioner og stedet har rik både gammel og ny historie, burde man kunne ytre noen stavelser om det til undrende gjester, syns vi.

Etter å ha bedt om å bytte ut både vin og dessert, er vi litt på defensiven når forretten kommer på bordet. Utseendet på retten er noe av det lekreste vi har sett, men kveita er salt, så altfor salt. Den burde vært sendt rett ut, men vi kjemper oss gjennom og nøyer oss med å si ifra til kelneren. Men retten var ødelagt. Inntrykket rettes opp igjen med grisen fra Svartskog. Mørt som det fineste oksekjøtt, men med masse smak, hvitløk, parmesan og hasselnøttsjy, og servert med lange, dekorative ribbein. Igjen svært innbydende presentert.

Desserten holder samme nivå. Han som liker kokos er himmelfallen, mens den vanskelige av oss som byttet til seg formstekt rabarbrakake med kanelis, er minst like glad. Og den kommer med åpning for å ta den ut igjen, fordi den er litt godt stekt. Igjen er servicenivået topp. Vi tar en hvil i bakken og bestiller kaffe, som ikke ender på regninga, kanskje som plaster på saltet? Uansett, vi bestiller et par grappa for å fordøye maten. Men må ta hvert vårt støttesteg da den holder 59,5 prosent. Vi forsto umiddelbart hva svensken hadde ment med «en med lite pang».

Vinvalgene la vi, utrolig nok etter den lite tillitvekkende innledningen, i betjeningens hender. Det angret vi ikke på. Macon er alltid et godt alternativ til dyrere, men ikke nødvendigvis bedre Chablis, og til hovedretten fikk vi et glass Foradori Teroldego Rotaliano 2012, fra Dolomittene. Litt utenfor vinens allfarvei. Til kokosen var en Chenin Blanc ypperlig, og horisonten ble utvidet med en Malvasia fra en øy nord for Sicilia til rabarbraen.

Lokalet er et eventyr, og prosjektet Nedre Foss Gård er spennende, med baren oppe og uteservering i bakgård og foran huset. Det må være Oslos største ute- og spisested? Og snart kommer det park på den omliggende tomta. Potensialet er enormt, og det mangler ikke mye på at kvelden er perfekt. Det er ikke riktig blitt et slott for allmuen, for prisnivået er strengt. Men rettferdig. Noen små urenheter er det i diamanten, men den glitrer allerede.