Byløvene

Byens beste fastfood

Det er ikke kokkene på anerkjente Dinner i Stortingsgata som ødelegger opplevelsen av å spise byens beste Szechuan-mat. Det sørger servitørene for.

Dagsavisen anmelder

Dinner Bar & 
Restaurant

- Og da vet jeg hvilken deodorant hun bruker, sukker Byløven.

Det nærmer seg slutten på hovedretten, og etter gjentatte oppfordringer om å få skjenket litt mer rødvin fra flasken som ble åpnet lenge etter at maten sto på bordet, og som nå er plassert langt unna, kommer servitøren, lener seg tungt over bordet og fyller glassene til randen. På dette tidspunktet er tydeligvis alt som det skal være på Dinner. En helgekveld der såkalt «turnover» er satt til to timer, og hvor en lang rekke servitører som ikke kommuniserer med hverandre skyfler unna både menyer, mat, vin og gjester for å få ferdig bordet til neste bordsetning kan loppes for gode penger.

- Det er den verste servicen jeg noensinne har vært borti, sier Løvinnen. - Det går ikke an på et sted som dette.

Poenget er ikke at ting går raskt, men at det går altfor raskt uavhengig av tid og sted. Selv på en langt enklere restaurant ville kelnerne blitt oppfattet som over gjennomsnittet uhøflige og lite imøtekommende. Og her snakker vi i tillegg om Dinner, der priser og ambisjoner er langt høyere enn for «vanlige» kinesiske og asiatiske, og hvor standarden kontinentalt sagt er «fine dining». Det betyr at drikke ikke settes på bordet, men skjenkes av det som burde vært en oppmerksom hånd. Hadde det enda vært bare vinen ...

På vei til bordet, som må reserveres, er Byløvene innom tre hovmestre/servitører, og etter det blir det enda flere og plent umulig å vite hvem man skal forholde seg til. Men som det gode matstedet Dinner er kjent som, justerer de inntrykket med en fantastisk meny av forretter, med lam, hummer, dim sum og annet som bygger opp til Szechuan-kjøkkenets spesialiteter innen kjøtt og fisk; grillet, dampet og stekt. Ut fra meny og stedets atmosfære er det åpenbart at restauranten legger opp til ro rundt måltidet og muligheten til å fordype seg i smaker, råvarer, kombinasjoner og konversasjon rundt både dette og annet som hører et restaurantbesøk til. Det vil ikke servitørene ha noe av. De styrer etter klokka. Det blir ikke mye ro når vinkartet, også det etter gjentatte oppfordringer, plutselig står der som en dirrende skillevegg mellom ganen og dumplingen som er i ferd med å finne veien dit den skal. Bare fordi servitøren ikke har tid til å observere verken bordet eller gjesten når hun utfører oppgavene.

Forrettene ble et utvalg dim sum på deling, som Gau Ji (dumplings med kobebiff) og innbakt kamskjell, et godt eksempel på Dinners fortrinn når det gjelder kombinasjon av smaker. Denne serveres med koriander, kongeøsterssopp, en råstekt skive tunfisk og hummersaus. En forrett som virkelig kan nytes. Derfor er overraskelsen stor når hovedrettene deiser ned på bordet allerede før vi har rukket å smake ordentlig. Å få forretter og hovedretter samtidig på bordet er uhørt. Det er mildt sagt ødeleggende for et måltids rytme - og for hovedrettene. Kald Crispy Duck er ikke all verden, spesielt ikke når pannekakene som følger blir ødelagt før retten er påbegynt. Det var omtrent på det tidspunktet at vinkartet bryskt dukket opp, bokstavelig talt midt i matfatet. Da bikker det over i det komiske: vedkommende som bringer kartet kan selvsagt ikke ta opp bestilling.

Da blir man sittende og fundere på hvordan en gjest som bestiller vin fra restaurantens innerste kjeller blir behandlet? Dinner har nemlig et vinkart som strekker seg opp i prisklasser man sjelden ser på norske restauranter, med en rekke franske slottstapninger fra 3.000-4.000 og oppover til godt over 40.000. Får de også skjenket glasset breddfullt fordi servitøren åpenbart vil tømme flasken for å spare tid? Og blir det gjort forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker, er det i grunnen like ille. Uansett, når vår rustikke og pent tempererte Barbaresco først kommer, er husets smaksrike, «krispy» oksestrimler Gong Cio Ao Jo Si, servert med perfekt tilberedte grønnsaker, så godt som oppspist. Det samme er Kam-Kon-Pot-en, et ildvarmt potpurri av kongereker, lam, biff, hvitløk og chili. Vinen ville kledd hovedrettene svært godt, men passer ikke helt til desserter som Panna cotta, mangochutney og guavasorbet. Og slik klokker en helaften inn på 1 time og 43 minutter, i mett forvissning om at Dinner ikke bare er byens beste, men sannsynligvis også kjappeste fastfoodsted.