5
Bacchus Spiseri og vinbar
Dronningensgate 27 (inng. Kirkeristen). Tlf: 22333430
Mat 5
Meny 5
Miljø 6
Service 4
Prisnivå 5
– Fantastisk! Ikke en eneste burger å se. Den skal de ha all ære for å droppe når de setter sammen nok en trendy «rustikk» meny, sier Byløven når han studerer spisekartet på Bacchus.
Vi innrømmer det gjerne, at vi har glemt det litt, dette lille smale lokalet i Kirkeristen. Mens årene har gått har nye spisesteder, kafeer og barer dukket opp og skjøvet gamle travere i bakgrunnen, og når sant skal sies så var det lite annet enn lokalet igjen som var spennende med Bacchus. Det skjønte de åpenbart selv også. Nå derimot, feier en hodeløs kelner elegant langs veggen med en flaske champagne i hånden, et ekko fra den franske plakatkunsten som gjerne pryder bistroer med tiltro til seg selv. Plakaten og varemerket til nye Bacchus illustrerer på mer enn ett vis hvordan stedet feirer sine første 25 år med en kraftig oppgradering, fra kafé til «Spiseri og vinbar».
De brune kontinentale stolene er de samme, men menyen har fått et oppsving og kjøkkenet er åpenbart nytt fra topp til tå. Kakene er dessuten tilbake igjen i disken med fornyet finesse, og guden stedet er oppkalt etter skal vite at her får han nå drikke som står til vinbladkransen på hodet. Vinmenyen er like rustikk som maten, med nesten utelukkende naturvin og økologiske varer. Skulle rusens gud få lyst på øl, er også det utvalget en gastropub verdig, med overraskende, økologiske bryggerier og øltyper i tillegg til de trygge gode norske som Aass. Borte er sandwich og halvtørr Riesling. Nå er det tåkete fransk ferskvin, skrei, iberico og norske oster som gjelder.
Ut og spise? Les flere restaurantanmeldelser her
De rundt 160 år gamle basarene som ligger som en halvmåne bak Domkirken har huset alt fra slakterier i riktig gamle dager, til gallerier og kunsthåndverkere av ymse slag og kvalitet i nyere tid. I lokalet ut mot trikkeskinnene og selve gaten Kirkeristen, har det vært café så lenge at knapt noen husker hva som lå der før, bortsett fra dem som fra tid til annen løp ned Hittegodsen da. Lokalet er ett av byens mest særegne restaurantlokaler, perfekt for formålet enten man spiser lunsj eller middag. Det har noe kontinentalt over seg, intimt, litt støyete og definitivt tiltalende. Taket henger høyt der oppe, og skal man vagle seg opp til gesimsen om det er fullt nede, må man opp byens smaleste og steileste vindeltrapp.
Å få bord under trappa har opp gjennom årene vært en like risikofylt affære som å klatre stålvirvelen til topps, store tekopper og høye trinn tatt i betraktning. Denne sjarmerende steile, og neppe ufarliggjorte detaljen er her fortsatt, og ble i sin tid hentet fra London, mens marmorbordene som heldigvis har forsvunnet på veien ble innkjøpt i Nederland. De gjennomført brune fargene mot den hvite murpussen og de store Art Nouveau-inspirerte vinduene utgjør nå perfekte omgivelser for en meny som er dels helnorsk, dels kontinental, dels fransk. Her kan man bestille østers, Torsketunge tempura eller Kongekrabbe Takoyaki til forrett. Til forrett er det både ovnsbak skrei, tørrfisk i rødvinssaus eller Ibericoside å velge mellom. Alle hovedrettene koster 245 kroner, og når man selv kan sette sammen en 3-retters meny til rimelige 445 kroner per person, sier det seg selv at Bacchus er blitt et sted man gjerne kan stikke innom. Råvarer, menysammensetninger og smaker gjør at det absolutt lønner seg å bestille bord, for her kan det bli fullt fra tidlig kveld.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Også lunsjen bør tas tidlig om man glemmer å reservere. Den tykke, kremede fiskesuppen som bærer navnet Lofoten med lett røkte reker og blåskjell og store saftige biter av skrei, er allerede blitt en slager et par måneder etter at ryktet om Bacchus gjenoppstandelse begynte å gå. Det samme har salaten med confitert and, mens vegetarlasagnen i likhet med mye annet serveres rykende rett fra ovnen i små porsjonsformer.
Alt er lekkert, porsjonene er store og servicen behagelig, kjapp og imøtekommende. Når disse detaljene er på plass er det som om stedet våkner til liv av seg selv, med høy prat rundt bordene, rare blikk over vinglassene blant dem som ennå har til gode å smake naturvin. Da har vi ikke glemt kakene til 115 kroner uansett bunn og fyll, som i et stadig mer konditorglissent Oslo framstår som et gledelig alternativ til stivere steder som Bibliotekbaren eller langs de hvite dukene hos Pascal. Bacchus’ Ostekake er et sikkert kort, Kahluakaken blir lett mistenkeliggjort, mens Byløvene fant roen med Sitronterte med marengs, syrlig, frisk og god nok til å bestille også ved neste besøk. Og skulle man kunne styre seg for kakene, så er osteplanken til 155 kroner eller Valhrona-konfekten et godt skifte.
– Men stedets berømmelige gulrotkake er borte. Det er et sikkert tegn på at Bacchus har totalrenovert menyene, fastslår Byløven.