Helg

Bryggesjauerfrue

Silje Kjosbakken har hvitt hus på landet, mann og barn. Og egen blogg. Den er ikke rosa.

 

Silje Kjosbakken var møkk lei. Oppgitt og forbannet over det hun opplever som en svertekampanje av mannen sin og arbeidskameratene hans. At det meste som ble skrevet i avisene om konfliktene på norske havner kom fra arbeidsgiversiden, drøye påstander om gammeldagse arbeidsavtaler, høy lønn, latskap og vrangskap fikk stå uimotsagt, fordi journalistene virket totalt uinteresserte i å høre arbeidernes stemmer.

- Det er ren mobbing av vanlige norske arbeidsfolk og familiene deres, sier hun opprørt.

- I disse dager som mobbing er et hett tema både på skoler og i arbeidslivet, får sånt passere. Det orket jeg bare ikke å sitte å se på. Og vi skal liksom lære barn å ikke mobbe, sier hun oppgitt.

 

En kronikk i Aftenposten 25. april i fjor fikk begeret til å flyte over for Silje Kjosbakken. «Verdens dyreste lunsj» sto det med fete typer. Kronikken var skrevet av havnesjefen i Oslo, Anne Sigrid Hamran og hennes støttespillere, og handlet om at arbeidet på Oslo havn stopper opp hver dag når havnearbeiderne går til felleslunsj, en lunsj arbeidsgiverne mener koster mer enn den smaker.

 

Silje Kjosbakken og samboer Roar Langaard kjenner den pågående havnearbeider­konflikten i Norge fra innsiden. Selv har hun de siste i tolv årene vært ansatt i en feederoperatør på stykkgodsterminal, i et linjeagentur og et rederikontor, mens samboeren har jobbet som bryggesjauer på Oslo havn siden 2002.

- Kronikken var bare enda et ledd i det jeg opplever som en eneste lang svertekampanje for å tvinge gjennom et bestemt syn på moderniseringsprosessen på havna. Og jeg bare måtte få ut irritasjonen. Å skrive noe i kommentarfeltet i avisen var nytteløst. Det hadde jeg prøvd utallige ganger før, og hver gang druknet kommentarene mine i hets, forklarer hun.

Så Silje Kjosbakken bestemte seg for å ta saken i egne hender. Hun startet egen blogg.

- I svertekampanjen har bryggesjauerne blitt framstilt som late og overbetalte, at de tviholder på gamle avtaler som ikke tåler dagens lys. Mens det de egentlig forholder seg til bare er en helt lovlig, forpliktende avtale mellom to parter i arbeidslivet, en avtale som reforhandles annenhvert år. Som for eksempel dette med felles spisepause. Eller fortrinnsretten til laste- og lossearbeidet på havna. Når det sås tvil og spres løgner om disse tingene, reagerer jeg. Vi har ikke fått muligheten til å svare på all feilinformasjonen som har kommet ut i mediene, det var det som motiverte meg til å blogge. Og det er det som driver meg, sier Silje Kjosbakken.

 

Dagsavisen møter Silje Kjosbakken og Roar Langaard hjemme i den hvite tomannsboligen på Rånåsfoss. Det er blitt mørkt ute, men inne i den koselige stua er julelysene tent og godteskålene fylt, til Sander (1) og Aurora (3) sin store fryd. Mammas PC står oppslått på salongbordet.

- Bloggen ble startet mens jeg var jeg hjemme i mammaperm. Da hadde jeg god tid, smiler Kjosbakken. Før hun begynte å blogge hadde hun ikke tenkt på seg selv som en mulig skribent.

- Jeg har aldri hatt ambisjoner om å skrive, men når jeg har noe jeg bare må få sagt, er det ikke så vanskelig. Jeg var så frustrert og irritert og hadde så mye som bare måtte ut. Som for eksempel alle fordommene som knyttes til ordet «bryggesjauer», at de liksom ikke er helt gode, det oppleves krenkende. Så det har ikke vært vanskelig å finne temaer for bloggen, forteller hun.

For å skape litt ekstra blest valgte hun å kalle bloggen «Bryggesjauerfrue», et ordspill på en annen populær, norsk rosablogg som tidligere hadde tittelen «Fotballfrue».

Det tok ikke lang tid før bryggesjauerfrua hadde nesten 1.000 følgere, og det rant inn med positive tilbakemeldinger fra folk i hele landet.

- Tittelen er humoristisk ment, for det finnes ikke noe som er mindre glamorøst enn å være gift med en bryggesjauer. Det går ikke akkurat i cupcakes, lekkert interiør og eksklusive designerantrekk her i gården, sier Kjosbakken.

Når det gjelder påstandene om skyhøye lønninger blant norske havnearbeidere, bare ler hun rått.

- En vanlig årslønn for en bryggesjauer ligger på rundt 537.000 i snitt, og det er inkludert mye overtid. Om den kommer opp mot 600.000 kroner så skyldes det ekstra mye helg- og nattarbeid og dermed enda mer overtid. Å være gift med en bryggesjauer innebærer at man er mye alene med ansvaret hjemme, fordi mennene våre jobber når de fleste andre har fri.

 

I Oslo havn foregår en større omorganiseringsplan i forbindelse med den nye konteinerhavnen på Sjursøya. Oslo Havn KF har valgt det tyrkiske logistikk- og industriselskapet Yilport Holding som ny containerterminaloperatør. Blant havnearbeiderne har det vært knyttet stor spenning til hvordan arbeidet i den nye havnen skal organiseres. Et av punktene som er blitt offer for mye diskusjon, er sjauernes felleslunsj. Havne­ledelsen vil ha kontinuerlig drift, og håper åpenbart på endringer i avtalen med sjauerne.

- Helt uforsvarlig, og mangel på forståelse for hvordan bryggearbeiderne jobber, sier Silje Kjosbakken.

- Laste- og lossearbeidet er organisert sånn at det må tre mann til for å laste eller losse en diger container. En står på havna, en på kranen og en på båten. Av sikkerhetshensyn kan ikke en mann forlate gruppa for å gå å spise mens de andre fortsetter å jobbe. Men havnearbeiderne har tilbudt seg å jobbe kontinuerlig og har lagt frem forslag til arbeidsgiverne, men det vil innebære ansettelse av flere havnearbeidere, noe arbeidsgiverne ikke er villige til å gå med på, sier Kjosbakken.

 

I begynnelsen av oktober i år slo Arbeidsretten fast at havnearbeidernes eksklusive fortrinnstrett til laste- og losse­arbeidet kan fravikes ved bedrifter der de har egne folk som kan gjøre jobben. Den praktiske konsekevensen blir at havneoperatørene selv kan utføre arbeidet. Men Norsk transportarbeiderforbund har tatt kontakt med tyrkerne for å få opptrettet en avtale som sikrer de organiserte havnearbeidernes rettigheter, en avtale forbundsleder Roger Hansen tror vil gå i boks.

Oslo havns styreleder, Bernt Stilluf Karlsen, har vært en sentral drivkraft i omorganiseringen på kaia. Han går for å være hardtslående og spissformulert, og flink til å få saker på trykk i avisene. Ifølge forhenværende forbundsleder i Norsk Transportarbeiderforbund, Per Østvold, går han under tilnavnet «Trompeten» nede på havnen der han er kjent for å blåse til kamp mot fagforeninger og tariffavtaler.

- Tja, hvor lenge siden er det du har sett noe fra meg på trykk i avisene nå? sier Stilluf Karlsen når Dagsavisen ringer for å spørre hvorfor han er så ivrig. Han tar beskyldninger om tariff­knusing og sosial dumping med ro, mener frykten for det siste er sterkt overdrevet.

- Jeg vil ikke si annet enn at Arbeidsrettens dom er krystallklar: fortrinnsretten er opphevet. Jeg vil ikke uttale meg om utfallet når det gjelder hvem som skal laste og losse på Sjursøya. Men Yilport har fått oversendt dommen på et språk de kan forstå, sier Stilluf Karlsen.

Men, hvor krystallklar er egentlig denne dommen? Det er det uenighet om. I Norsk transportabeiderforbund ble de irriterte over at styreleder Stilluf Karlsen oppførte seg som om det var julaften og 17. mai på én gang etter Arbeidsrettens kjennelse.

«Kjennelsen gir ikke grunnlag for noe annet enn at vi står på stedet hvil i striden med arbeidsgiverne om tolkninga av en unntaksbestemmelse i ramme­avtalen. Det betyr at vi har en rekke tvister med arbeidsgiverne framfor oss.» uttalte forbundsleder Roger Hansen til Transportarbeideren da dommen ble kjent. Og la til:

«I mai i år undertegnet transportarbeiderforbundet og NHO Logistikk og Transport en ny rammeavtale for lossing og lasting som skal gjelde fram til 2016. Og det er slik det blir. Denne avtalen kan ikke sies opp før om to år, og det er business as usual fram til da»,

Men Bernt Stilluf Karlsen på sin side er skråsikker på at forandring, det blir det.

- Jeg er temmelig sikker på at havne­arbeiderne slik de har organisert seg må se fram til en smertefull omstillingsprosess i årene framover, og at laste- og losse­arbeidet ved norske havner vil bli utført av fast ansatte terminalarbeidere med større fleksibilitet og effektivitet, sier Stilluf Karlsen.

 

I flere andre havner i Norge har bryggearbeiderne vært i streik og sympatistreik i over ett år. Selve floken i havnekonflikten oppsto i 2009 da Risavika Terminal i Rogaland ble etablert og NHO Logistikk og Transport nektet å inngå tariffavtale med Norsk Transportarbeiderforbund. De hevdet at havnen var privat og ikke underlagt havnearbeidernes fortrinnsrett til losse- og lastejobbene. Fram til nå er skipene blitt lastet og losset av sjømennene og et privat innleid firma, mens havnearbeiderne har stått på utsiden og aksjonert. 7. desember i fjor ble havnearbeiderne i Tromsø tatt ut i sympati­streik, med det resultat at Tromsø havne­direktør inndro ISPS-klareringene - en sikkerhetsklarering som havne­arbeidere er helt avhengige av å ha - til de arbeidsgiverne som hadde fått dispensasjon fra streiken. Samtidig ble havne­arbeiderne i Mosjøen tatt ut i sympatistreik. Også der fikk en av bedriftene - Alcoa - dispensasjon fra streiken. Men i mai i år hadde arbeidsgiveren Mosjøen Industriterminal over en halv million kroner i utestående fakturaer til havnearbeiderne som så seg nødt til å legge ned arbeidet.

- Også her inndro arbeidsgiver ISPS-klareringene og utsatte havnearbeiderne for en ulovlig lockout, sier Silje Kjosbakken.

 

Så for en bryggesjauerblogger er det nok av konfliktstoff å ta tak i. Men det er ikke bare de pågående arbeidskonfliktene Silje Kjosbakken vil til livs. Hun ønsker også å ta kverken på alle mytene som finnes om bryggesjauere som yrkesgruppe - at de er vanskelige, oppviglerske, en gjeng med småskurker som bruker mafiøse metoder for å få det som de vil.

- Dette er eldgamle myter. For 70 år siden var det en helt annen arbeidssituasjon. Den gangen gikk sjauerne og bar kaffe- og melsekker på ryggen, og det var løsere gods og mer tilfeldige arbeidsfolk på brygga. I dag er det en helt annen generasjon med høyt utdannede menn som jobber på brygga, og arbeidet er automatisert med løfting av digre konteinere. Men automatiseringen er ikke nok, du må fremdeles ha noen som gjør de grunnleggende oppgavene, sier Kjosbakken.

Samboeren Roar Langaard trives med jobben på brygga, å jobbe ute, samholdet mellom gutta, kameratskapet.

- Vi har et enormt fokus på sikkerhet. Når det suser konteinere på 30 tonn over hodet på deg, da stoler du på kameratene dine med livet som innsats.

Han forteller at det også er et nært forhold mellom bryggearbeidere og sjøfolk, at de lever med samme usikkerhet i arbeidslivet.

- Dessverre vet de så altfor godt at om de ikke tilfredsstiller redernes krav, står det fort tusenvis av folk på Manila klare til å ta jobbene deres.

 

I november samlet Silje Kjosbakken bryggesjauerfruer fra hele landet til et felles fruetreff i Oslo for å aksjonere mot diskrimineringen av ektemennene. Dagsavisen fikk lov til å møte dem en hektisk ettermiddag på havnen der de gladelig poserte i sine nye T-skjorter med slagordet «Stolt bryggesjauerfrue».

Det er ikke første gang damene trår til for havnearbeiderne. Under The Merseyside Dockers-streiken i Liverpool på nittitallet fikk arbeiderne støtte av koner og kjærester, kjent som The Women of the Waterfront. «Vi er bare vanlige arbeidsfolk» var slagordet.

Silje Kjosbakken synes det er fantastisk at familiene sammen kan bidra til å støtte mennenes kamp og stå sammen om å skape et mer nyansert bilde av havnearbeidere enn det som hittil har fått mest spalteplass i mediene.

- Vi bryggesjauerfruer er helt forskjellige, og samtidig helt like på ett plan - vi vet alle hvordan det er å være gift med en sjauer. Vi har alle fått kjenne på de fordommene du får slengt i fjeset når du sier du er sammen med en bryggesjauer. Barna våre blir mobbet på grunn av farens jobb, og selv gutta på havna opplever å få slengt dritt etter seg når de beveger seg utenfor havneområdet med firmalogo på ryggen. Det er sårende og provoserende.

Mytene stammer fra en tid da det var mer tilfeldige folk som jobbet på brygga.

- I min ungdom for eksempel, da var bryggesjauer noe av det verste du kunne treffe på, ja, i tillegg til folk fra Haraløkka da, hvis du var fra Oslo, sier en av bryggesjauerfruene, Sissel Sveen fra Oslo. Hun har vært gift med sin bryggesjauer i mange år.

At miljøet kan være litt macho er de enige i, det er først og fremst et veldig maskulint arbeidsmiljø som krever fysisk sterke mannfolk.

- Så litt macho må de være for å orke å stå ute på vinterstid fra klokka 16.00 om ettermiddagen til klokka 06.00 om morgenen. De må tåle litt, og kan ikke akkurat ha pianofingre, smiler Kjosbakken.

- Men de er hardtarbeidende, vanlige menn også. Ikke oppviglere, innbruddstyver eller pøbler. Vi vil ha inn det menneskelige perspektivet og få folk til å innse at sjauerne ikke er bare beinharde machomenn som banner og sverter, de er myke gode familiemenn også. Og det handler ikke bare om dem, men om hele familier som blir berørte av konfliktene. Med all usikkerheten som ligger rundt er det ikke bare bryggesjaueren som sliter, sier Elin Solheim fra Tromsø.

Solheims mann har vært i streik siden før jul i fjor, og har opplevd en arbeidskonflikt de fleste av oss kun har lest om i historiebøkene.

- Jeg er blitt oppfordret til å snakke med mannen min, få ham til å slutte med det streiketullet og få ham til å innse at han har dummet seg ut og så videre. At han må tenke på arbeidsmuligheter andre steder. Folk leser overskrifter i avisene og ser at nå har de gått hjemme i ett år. Er de enda i streik? Går det an? spør folk. Men det er lite skriverier om hvorfor. Derfor er Siljes blogg veldig viktig.

På bloggen er mange av innleggene lagt ut på engelsk. Silje Kjosbakken opplever stor interesse for de norske arbeidernes forhold fra hele verden. «Dockers unite» er slagordet. Så ille er det blitt at havnearbeidere i hele Europa har truet med boikott dersom ikke arbeidsgiverne kaster inn håndkleet og går med på å forhandler med Norsk Transportarbeiderforbund om tariffestet lønnsavtale for de norske arbeiderne. Viljen til å stå samlet mot det de opplever som rasering av opparbeidede rettigheter og organiserte forhold i arbeidslivet er sterk.

 

Hun er ennå litt overveldet over all støtten og oppmerksomheten bloggen hennes har fått.

- Jeg har aldri vært spesielt opptatt av blogger. Men det er rart med det, når du brenner for noe, kommer ordene av seg selv.

Silje Kjosbakken forteller at hun kommer til å holde kontakten med de andre bryggesjauerfruene framover.

- Vi har ikke tenkt å gi oss med dette, vi skal bli større, vi skal drive folkeopplysning på det familiære planet, fortelle folk hvordan det er å leve med en brygge­sjauer som jobber under det presset de gjør hver dag, sier hun. Legger til at hun er bekymret for barnas framtid, at de skal føle seg ubekvemme med å velge for eksempel å gå i fars fotspor.

- Det virker som om det er aksept i dagens samfunn for å rakke ned på vanlige arbeidsfolk generelt. Men alle kan ikke sitte på et kontor, alle kan ikke ta en mastergrad, vi trenger folk som kan utføre fysisk arbeid i dette landet også. Og da må folk slutte å trakassere de som velger å gjøre en så viktig jobb som for eksempel havnearbeiderne. Og huske på at de er ikke noe annet enn vanlige folk, gutter som er stolte av yrket sitt og som yter en fantastisk innsats. Som står og fryser 14 timer i slengen ute på båter, men likevel trives i jobben sin. Det er utrolig leit at de ikke blir anerkjent for det de gjør.

Roar Langaard nikker anerkjennende til Siljes ord. Han synes det er helt topp at samboeren står på for hans og arbeidskameratene, selv om det er et paradoks at det må en blogg til for å få ut et mer nyansert bilde av det som foregår i norske havner. Både han og Kjosbakken er enige i at mediedekningen om havnearbeiderkonfliktene de siste årene har vært ensidig og på arbeidsgivernes premisser.

- Om noe har det skapt et enda sterkere samhold mellom gutta. Og på Siljes blogg kan folk få et annet bilde enn det som løgnaktig er blitt tegnet av oss i mediene, sier Langaard.

Mest av alt frykter paret at arbeidsgiverne vil lykkes med å fjerne alle organiserte havnearbeidere fra norske havner, slik at de selv står fritt til å benytte seg av billigst mulig arbeidskraft.

- Personlig grådighet hos arbeidsgiverne gjør at de er villige til å bedrive sosial dumping for å få større utbytte, sier Silje Kjosbakken, og legger til: - Det er forkastelig. En stor og alvorlig trussel mot vanlige arbeidsfolks kår.

 

Mer fra: Helg