Helg

Bråk i kvinnenes leir

For første gang på mange år skal ikke Kvinnegruppa Ottar være medarrangør for 8. mars-toget i Oslo. 
De mener seg utsatt for skittent spill og bakvaskelser.

ETTERTANKE

Hvem: Marielle Leraand, leder i Kvinnegruppa Ottar i Oslo

Hvorfor: Trakk seg fra 8. mars- komiteen i protest.

- Hvordan har uka di vært?

- Mye jobbing og lite søvn. Vi har jo sittet mye på disse sosiale mediene. Det er så mange som har skrevet og ment noe om Ottar denne uka. Det har vært kontinuerlig jobbing for å ta unna all kritikken, rett og slett. Når aviser som Dagsavisen, Aftenposten og Klassekampen alle omtaler oss negativt på lederplass, skaper det en spesiell stemning. Når alle jager i blodtåka, er det mange andre som også kaster seg på. «Nå får folk virkelig ut gørret sitt», liksom.

- Det kommer vel mye «gørr» mot Kvinnegruppa Ottar generelt?

- Ja, selvfølgelig. Folk sier: «Ja, sånn har dere alltid vært, dere ødelegger og splitter kvinnebevegelsen». I tillegg er det ren skittkasting: «Jeg husker den gangen du ...».

- De fleste lederskribenter i norsk presse er helt uenige i den omstridte parolen dere fikk vedtatt, om å legge ned Pro Sentret?

- Ja. Ingen medier støttet oss. Trøkket mot oss har vært voldsomt.

- Men hva skjedde, plutselig fikk dere bare flertall?

- Ja, og ingen var vel mer overrasket enn oss! Vi har foreslått den parolen siden 2005. Vi stilte med de vanlige folkene våre, og plutselig fikk vi nok støtte til at den ble vedtatt. Så dette var slett ikke noe planlagt «kupp» av typen AKP (ml), med «kaderdisiplin» og så videre. «Jøss! Er det mulig!» sa vi til hverandre, i det sekundet vi skjønte at det var noen andre som stemte med oss.

- De voldsomme reaksjonene skyldes vel også at mange syns Pro Sentret gjør en god jobb, mens Kvinnegruppa Ottar har liten støtte i befolkningen?

- Nei, vi har jo ikke det. Det er jo bare å stikke fingeren i jorda, det, og se hvor mange medlemmer vi har. Vi er i overkant av 500 på landsbasis, men vi er til gjengjeld en sammensveisa gjeng med et raust og godt fellesskap.

- Men hvorfor er dere imot Pro Sentret, som hjelper prostituerte?

- Det er veldig fint at Pro Sentret har et lavterskeltilbud til de prostituerte, de deler ut kondomer, gir en varmestue og en kopp kaffe og så videre. Hvis Pro Sentret bare hadde gjort det! Men internasjonalt, så treffer vi dem på konferanser, der de agiterer for legalisering av prostitusjon og en oppheving av sexkjøpsloven. Pro Sentret har en politisk agenda som vi er helt uenige i. Dette er rett og slett en politisk kamp mellom to ulike syn på sexkjøpsloven.

- Nå har dere også trukket dere helt ut av 8. mars-komiteens arbeidsutvalg. Hvorfor?

- Vi må vurdere om dette er permanent, eller bare nå i år. I utgangspunktet var det for å protestere mot at man overgår et allmøte, som er det høyeste organet dette 8. mars-initiativet har. Kvinnegruppa Ottar har i alle år dratt lasset for å arrangere 8. mars. Vi har gått rundt med plastposene, for å si det sånn. Når man overstyrer et allmøte, da er det nok. Da gidder ikke vi å bære plastposene lenger.

- Er ikke paroler og 8. mars-tog ganske gammeldags i vår tid?

- Nei, fy f..., det syns jeg ikke. Det er IKKE gammeldags! Vi mener dette skal være en kampdag. Man skal ut i gatene, man skal erobre det offentlige rom, det er kvinnenes dag, og vi skal vise oss fram på en helt annen måte enn det er tillatt ellers. Det er veldig viktig med den synligheten. Inviterer du til et møte eller en fest, kommer bare menigheten. Går du i tog, ser alle folk parolene, alle kan se hva kvinnebevegelsen mener i år. Jeg vet ikke om du husker suffragettene, fra før vi fikk stemmerett? De marsjerte i lange, hvite kjoler i gatene, med spyd og greier. Det var tøffe damer. «Vi skal lage et helvetes bråk!» var det som de sa.

- Hvorfor valgte du å gå inn i Ottar, som er en rød klut for veldig mange?

- For sju-åtte år siden traff jeg noen tøffe damer på gata, som demonstrerte og aksjonerte mot strippeklubber og bordeller. De sto på de ubehagelige stedene og delte ut løpesedler, de gjorde noe fysisk i stedet for å sitte å preike. Jeg forsto at det ville jeg også: Drive med hands-on-aktivisme. Og Ottar handler mye om hands-on-aktivisme. Vi er synlige og utsatt, og vi ønsker ikke å gjemme oss bort i det offentlige rom. DET har jeg sansen for.

- Du gjør det ikke akkurat lett for deg selv?

- Nei, men ingen lever vel dette livet bare for å liste seg rundt på tå? Det var ikke min drøm, å gå på tå hev. Dette er et forum for de som ikke bare ønsker en prateklubb.

- Mandag er det nytt parolemøte igjen. Ottars paroler kan bli stemt ned. Dere kan risikere å komme i toget og ikke finne en eneste parole dere er enig i? Hva gjør dere da?

- Da tar vi med oss fana vår og går likevel!

hanne.mauno@dagsavisen.no

Mer fra: Helg