Valgte Veien Ut – kommunene sa nei

Takket være Kaias ressurssterke mamma og Lasses ruskonsulent, ga kommunene omsider etter og innvilget søknadene deres. Kaia fikk plass i 2016 og Lasse i 2017. Nå har begge drammenserne vært rusfrie i over to år, men for en av dem tok det tre forsøk.

– Jeg ville bare vekk fra alt. Jeg klarte ikke tanken på å sitte på et behandlingssted og se innover, så da tenkte jeg at Veien Ut var det jeg trengte, forteller Kaia.

Veien Ut er et konsept hvor rusavhengige etter avrusning legger ut på en tre måneder lang ekspedisjon, med påfølgende ettervern i ni måneder. Veien Ut-gründer og avdelingsleder for ekspedisjonen, Jan Schøyen, har tidligere uttalt at syv av ti som følger behandlingsopplegget hos Veien Ut holder seg rusfrie.

LES OGSÅ: Helseprisen 2019 til Jan Schøyen og Veien ut

Kjempet mot kommunen i ett år

Lasse var av samme oppfatning som Kaia. Han hadde hørt om Veien Ut gjennom venner, og ble sikker på at dette var behandlingsopplegget som passet best for ham.

– Jeg har ADHD, så det å sitte inne på en institusjon hadde ikke fungert for meg. Så jeg bestemte meg for at jeg ville til Veien Ut, men det var ikke lett å få plass. Kommuner har jo ikke akkurat vært særlig villige til å betale for et slikt behandlingsopplegg, sier Lasse.

Lasse hadde på denne tiden en ruskonsulent i Nav Nedre Eiker som kjempet sammen med ham i nærmere ett år for at kommunen skulle gi ham en plass. Fra den andre siden kjempet også Schøyen for Lasses sak, og Nedre Eiker kommune betalte til slutt for at Lasse skulle få behandlingstilbudet.

LES OGSÅ: – Jeg har ikke troa på behandling i egen bolig

– Jeg var heldig

Kaia bodde og studerte i London da hun innså at hun trengte hjelp til å komme seg ut av rusen. Hun ringte hjem til moren sin, som ba henne om å skrive en søknad til Veien Ut. Kaia fikk plass i Veien Ut, men Asker kommune sa nei til å betale for rehabiliteringsoppholdet.

– Da klagde mamma til fylkesnemnda, og så fikk jeg til slutt dekket oppholdet. Jeg var heldig der, for det er ikke alle som har en så ressurssterk mamma som tar tak og kjemper for deg, sier Kaia.

Kommunedirektør i Asker kommune, Lars Bjerke, opplyser at de har god kjennskap til Veien Ut og at kommunen på generelt grunnlag vurderer om behandligsopplegget passer til de som søker om å få dekket en plass der.

– Vi har erfart at behandlingsopplegget der fungerer bra for noen, men ikke for alle. Vi vurderer spesielt om brukeren er fysisk kapabel til å gjennomføre ekspedisjonen, i tillegg til om offentlige- eller private behandlingsalternativer passer best til den enkelte brukeren.

Følte seg ikke rusavhengig nok

Dette var første gangen Kaia bestemte seg for at hun ville fullføre et helt behandlingsopplegg, og hun syntes det var vanskelig å både be om hjelp og å innse at hun var rusavhengig.

– Jeg følte ikke at jeg var rusavhengig nok til å be om hjelp – at jeg ikke passet inn i den rusavhengig-stereotypen. Da kommunen i tillegg kviet seg for å gi meg hjelp, ble det vanskelig. I slike situasjoner kan terskelen bli høyere for å faktisk klare å be om hjelp.

LES OGSÅ: GUTS-leder bekymret over endringer i rusomsorgen

Ekspedisjon og inspirasjon

Lasse hadde misbrukt amfetamin i over 20 år før han selv innså at han var rusmisbruker – og at han trengte hjelp. Han ankom Kjønnerød Gård 10. juni 2017, og han har vært rusfri siden.

– Jeg har ikke hatt et eneste tilbakefall på to år og syv måneder, sier Lasse som etter ekspedisjonen kunne feire jul med familien sin for første gang på 16 år.

– Hvorfor tror du at du klarte å holde deg rusfri etter Veien Ut?

– Ekspedisjonen hadde mye å si. Både gå-turen på 43 mil og seilturen ga ekstremt mye mestringsfølelse, og det med mestring er bra for alle – spesielt kanskje for dem som er i sånne situasjoner. Det var også tidligere rusavhengige som var med på ekspedisjonen, og som jobbet på gården hvor jeg hadde ettervern i ni måneder. Da så jeg at det er mulig å klare å holde seg rusfri og å snu livet sitt, og det var til stor inspirasjon for meg.

Tøff seiltur

Under Veien Ut-ekspedisjonen fikk Lasse kjenne på utfordringer som han selv sier han bestod med glans. Utfordringen han husker best var da gruppa og teamet skulle seile skuta fra Svalbard til Harstad, og alt ikke gikk helt etter planen.

– Det må ha vært en av de tøffeste seilturene i Veien Ut-historien. Seilbåten jeg var i lakk inn 2000 liter vann i døgnet da vi kom opp mot Svalbard. Strømmen gikk, båten sluttet å gå, vi måtte taues – og vi øste ut 400 liter vann av båten med desilitermål hver fjerde time. Alt var vått, forteller Lasse.

Og problemene stoppet ikke der:

– Vi hadde to seilbåter. Jeg var i båten som lakk vann da den andre båten krasjet med en hval. Så måtte vi taues siden det ikke var vind, og etter det traff vi et uvær som ga bølger på 10-12 meter. Da vi kom oss ut av det kom det plutselig en hval opp av vannet som traff roret på båten. Da måtte vi ringe redningsskøyta, som hentet oss på grensa mellom Norskehavet og Barentshavet – og tauet oss inn til Harstad. Det å komme seg igjennom det der ga en mestringsfølelse jeg aldri før har kjent på.

– Jeg var livredd

Kaia forteller også at hun opplevde mestringsfølelse under Veien Ut-ekspedisjonen.

– Jeg mestret å gå de milene, å være en del av gjengen og å seile den skuta opp til Svalbard og tilbake, sier hun og fortsetter:

– Jeg var livredd de første to-tre gangene jeg skulle seile skuta. Jeg tenkte: «Tenk hvis jeg tipper den båten og dreper alle?». Jeg elsker å seile, men jeg er ikke noe god på å seile – og det var jo greit med bølger kan man si. Det var heftig.

– En bitter pille å svelge

Til tross for store fysiske utfordringer, var følelsen av at noe åpnet seg i henne og det at hun begynte å få kontakt med seg selv det Kaia måtte jobbe mest med under ekspedisjonen.

– Det fysiske var liksom greit. Psykisk var turen en start på få åpnet opp alt det som hadde ligget under så mange lag av usikkerheter og sorger. Dette gjorde også at jeg følte meg mislykket – konsekvensen av valgene mine gikk opp for meg. Det var en bitter pille å svelge i forhold til ambisjonene jeg hadde.

Men Kaia kunne ikke stikke av fra situasjonen heller. Hun måtte bli med over fjellet, og hun måtte gjennomføre seilturen.

– Sjøen representerte på en måte følelseslivet mitt – det gynget, det var stiv kuling, det var blikkstille og det var hval. Det var fint og reflekterende, og det satte ting i kontekst.

Fra misbruk til frivillighet

Lasse gjennomførte hele behandlingsopplegget i Veien Ut, og ble med på gåturen over fjellet under ekspedisjonen året etter – denne gangen som frivillig.

– Da hadde jeg vært rusfri i ett år, og så ting fra et helt annet perspektiv. Jeg var veldig stolt over jobben jeg hadde gjort da, og jeg klapper fortsatt meg selv på skulderen hver eneste dag, sier Lasse som i dag fokuserer mest på jobb, men håper på å få tid til å bidra mer som frivillig i Veien Ut.

Møtte virkeligheten

For Kaia ble det vanskelig å komme hjem fra ekspedisjonen, og hun begynte å ruse seg igjen kort tid etter at seilbåten la til kai i Haugesund.

– Dette hadde ikke noe med behandlingsopplegget å gjøre – jeg møtte rett og slett virkeligheten igjen. Det var veldig overveldende å bli rusfri – skulle jeg liksom slutte med alt? Hva skulle livet være da? Jeg kunne være rusavhengig når det gjaldt heroin, men ikke når det gjaldt hasj og vin.

Aksepterte rusavhengigheten

Etter å ha sprukket to ganger under ettervernet, klarte Kaia å holde seg rusfri. Hun forteller at det kom til et punkt hvor hun ikke orket mer – det gjorde for vondt å leve uten rusmidler, og det gjorde for vondt å leve med rusmidler.

– Man må ta ansvar for sitt eget liv, for ingen andre kommer til å gjøre det for deg. Så jeg aksepterte rusavhengigheten i sin helhet. Det var veldig vanskelig, men jeg fant til slutt ut at jeg kunne være Kaia uten rusen.

LES OGSÅ: Fysisk utmattelse, samarbeid og gruppeterapi

– Det er ikke pingler vi snakker om

Kaia forteller at hun opplevde Veien Ut som ekte – at de som jobber der virkelig brenner for det de holder på med, og at de vet hva som bor i rusavhengige og dermed stiller krav til brukerne for at de skal kunne få det frem.

– Det bor så mye i rusavhengige – det er ikke pingler vi snakker om her. Og det skjønner de hos Veien Ut. Alle rusavhengige har opplevd noe vondt, men det er ikke synd på oss. Alle mennesker har noe i bagasjen – det handler om hva man velger å gjøre med det. Man må bearbeide, jobbe igjennom problemene og gjøre noe med situasjonen sin.

Nødvendig med forskjellige tilbud

Kaia er nå klar på at rusavhengige ikke er en stereotype – tvert imot har hun erfart at de kan være alt fra det typiske bildet av en krokrygget person med slitte klær til en person som ser helt vanlig ut og lever et tilsynelatende normalt liv.

– Jeg hadde selv et typisk bilde av hvordan en rusavhengig person ser ut og er, og tenkte derfor at jeg selv ikke passet inn i den stereotypen. Men da jeg kom til Veien Ut viste det seg at jeg tok helt feil – rusavhengige er bare vanlige folk med en litt annerledes historie.

Derfor mener Kaia det er viktig å kunne tilby forskjellige behandlingstilbud, alt etter hva som passer best for hver enkelt. I hennes eget tilfelle var det å komme seg bort, å bruke kroppen og å få nye impulser.

Kaia har nå vært rusfri i to og et halvt år. Hun har fått til ting som hun ikke trodde hun skulle få til, som å få seg jobb, heve karaktersnittet sitt, ta lappen og å få seg samboer.

– Jeg har en kontinuitet i livet mitt som jeg aldri har hatt før. Det er veldig, veldig fint.

Kaia valgte å ikke stå frem med fullt navn og bilde av hensyn til fremtidige karrieremuligheter.