Nyheter

Tre uker på luft og lite kjærlighet

Vår journalist gikk tre uker uten mat for å lære noe nytt om livet. Det viste seg å være farlig enkelt.

Bilde 1 av 9

– Jeg er glad det er deg, og ikke meg.

Det var det han hadde sagt, matantropologen. Han satt der på den andre siden av bordet på den triste uteserveringen i utkanten av byen og smakte forsiktig på maten. Skjønt, «maten». Det var en slags tettpakket, hard gjenstand vi satt der og prøvde å spise. Som en mislykket variant av en sjokoladeplate, bare mye hardere i konsistensen og vondere på smak.

Wim Van Daele, førsteamanuensis i antropologi ved Universitet i Agder, tok en liten bit, og en til. Men det varte ikke lenge før han la til sides smaksprøven han hadde fått, og det var da han sa det: At han var glad han slapp å leve på dette de neste tre ukene.

Jeg var ikke glad. Sant å si var jeg i ferd med å kaste opp. Jeg hadde nok tatt i litt for hardt dagen før, da jeg tok avskjed med det vanlige livet med å tylle i meg noen øl. Det var likevel ikke oppladningen i forkant som var problemet. Det var smaken, og konsistensen. Og tanken som ikke slapp taket: Tre uker? Uten annen mat enn dette?

Jeg hadde forberedt meg godt. Jeg var mentalt klar. Hadde lagt dette eksperimentet som jeg hadde kalt «trenger vi mennesker egentlig mat?» til en passende periode, med relativt få Rosenborg-kamper av betydning og få soldager som fristet til utepils. Jeg har for vane å gjennomføre slike ting med ujevne mellomrom: 13 måneder og 13 dager uten alkohol; en måned på knekkebrød; flere barndomsår uten å spise søtsaker. Dette skulle jeg klare.

Men jeg hadde ikke tenkt den enkle tanken: Hva om jeg ikke liker smaken på shakene og barene jeg skal leve av? I tre uker, uten opphold?

Nå klarte jeg ikke tenke på annet. Jeg skjønte det: Jeg sto i fare for å måtte avbryte allerede første dag.

Satte seg ned sammen: Da Bob Dylan møtte Johnny Cash (+)

Hvorfor leve uten mat?

Hvorfor? Ja, si det. Av alle de mulige grunnene, er den produsenten av min diett de neste tre ukene oppga, den aller dårligste. «Spare tid». Jeg sa og sier det til alle som spør hvorfor: Akkurat dette med tida er en dårlig grunn. Har du ikke tid til å lage mat i hverdagen din, er det kanskje andre ting enn maten du burde vurdere å kvitte deg med.

Jo da, det tar kort tid å helle to skjeer med pulver ned i en kopp, blande med tre desiliter vann, riste i noen sekunder – og så «spise». 400 kalorier rett i kroppen, ferdig med frokosten. Men nei, ikke på grunn av tida.

En komplett meny, for samfulle tre uker. Sånn har livet blitt.
Foto: Jessica Allande

En komplett meny, for samfulle tre uker. Sånn har livet blitt. Foto: Jessica Allande

Du har kanskje ikke sett science fiction-klassikeren «Soylent Green». Den er lagt til en framtid der mat som vi kjenner det ikke finnes, og alle lever på et produkt som heter nettopp Soylent Green. Produsenten av det jeg skal leve på framover, Amsterdam-baserte Jimmy Joy, har sett filmen. Selskapet het i utgangspunktet Joylent Green, men det er et navn som skriker etter rebranding: I filmen viser det seg at den proteinrike næringen som erstatter mat i framtida, består av proteiner fra døde mennesker.

Slik er ikke min mat. Snarere tvert om, så å si. Jeg er vegetarianer, og kan derfor ikke velge helt fritt blant materstatningsproduktene der ute. Jeg velger Jimmy Joy fordi det er vegansk, hovedsakelig basert på soyabønner og havre, og tilsatt en rekke – intet mindre enn 26, tar jeg fra minnet – vitaminer og mineraler.

Jimmy Joy er tydelig på at pulver og barer bare skal erstatte noen måltider daglig, ikke alle. Men selskapet er like tydelig i annonseringen av den amerikanske ernæringsstudenten som levde i et halvt år av utelukkende vegansk materstatning. Han gikk ned i vekt, fikk et sunnere kosthold, og manglet egentlig bare litt vitamin D da han ble testet ved flere tilfeller underveis. Det er i og for seg et foruroligende stykke informasjon i våre koronatider, siden det framgår nokså tydelig at tilskudd av nettopp vitamin D er det eneste som fungerer mot viruset.

Men det får gå som det går, tenkte jeg da jeg skulle gå i gang.

– Jeg skal ikke ta tilskudd av noe som helst, lovte jeg fastlegen, som akkurat i denne sammenhengen var ganske skeptisk til sin pasient da hun tok en uttømmende liste blodprøver av meg noen dager før kick off.

Før jeg gikk på en liten fyllekule av en helg, en slags lost weekend før jeg skulle begynne, og ikke egentlig våknet før jeg satt foran matantropolog Wim Van Daele og det langsomt demret for meg at dette ikke var en så veldig god idé.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du prøve å få sett se på teaterscenen i høst (+)

Men altså, hvorfor? Det kan da ikke handle om en egentlig ganske dårlig film fra midten av 1970-tallet?

Svar helt ærlig: Har du aldri drømt om å slippe å spise mat, å bare fylle alle behov med en liten pille, og så er du klar for alt det andre livet har å by på?

Jeg har. Jeg elsker mat, men ikke alltid. Av og til vil man jo bare slippe, for å kunne lese, skrive, leke, elske. «Kom å spis», roper vi til barna, og ødelegger leken. Jeg tror tanken «men hva om …» har vært med meg siden. Siden jeg rasende tenkte at «jeg vil ikke spise nå, jeg vil score flere mål», eller klatre enda høyere i dette treet.

Og hva om dette faktisk er framtida? Fordi vi blir stadig flere, samtidig som mer av jorda legges brakk og vi har overforbruk og klimakrise? Nei, det er ikke miljøvennlig å bestille mat fra Amsterdam, men prosjektet mitt var aldri tenkt som en måte å redde verden på.

Det var mer en tanke i retning av «hva skjer med maten når vi ikke rakk å redde verden?». Trenger vi mennesker faktisk mat? Vi lager store, sosiale gester rundt det å ta til oss næring. Vi gjør det sammen, enten hjemme eller ute, der andre kan se oss. Men det er ikke mer enn en generasjon eller to siden at folk satt sammen på primitive avtreder og gjorde fra seg sammen.

Så: Kan det tenktes at det sosiale kanskje egentlig bare er en konsekvens av det fysiske behovet? Og hva skjer om det fysiske behovet rett og slett opphører?

Det skulle jo vært en pille, men det gikk ikke. Det finnes piller som gir mye av det vi mennesker trenger for å overleve, men hjernen lar seg ikke overbevise om at magen er full etter at du har spist en bitte liten pille. Da må det narkotika til, og jeg må innrømme at offeret tre uker uten mat er stort nok. Jeg orker ikke å skrive åpent om narkotikabruk i en seriøs avis, under åpent navn.

Det fikk bli pulver til å lage shakes, og en og annen bar. Med smak av sjokolade, vanilje, banan, jordbær, salt karamell og jeg vet ikke hva. Plutselig en dag fikk jeg en hentelapp i posten, og da var det ikke så mye å lure på.

Prosjekt tre uker uten mat var i gang.

I koronakarantene?: Satt i karantene i 26 år (+)

Antropologen

Win Van Daele er altså antropologen som er glad det er jeg, ikke han. Van Daele har egentlig så mye å si om mat og mennesker at det kunne få hvem som helst ut av fatning. Som at det å spise hjemme hos mamma (og pappa) egentlig er en slags fortsettelse av ammingen, av hvordan en trygg skikkelse gir deg det du trenger for at du skal kunne fungere. Han snakker om kjøtt, kjønn og identitet og måltidet som et sosialt og politisk prosjekt, helt fra frøet til fordøyelsen.

###

Foto: Jo Moen Bredeveien

Men det er ikke det jeg ville snakke om. Jeg ville snakke om denne pussige tingen jeg hadde begynt på, om de tre ukene som lå foran meg.

Jeg vet ikke om det var et vågsomt blikk trent i felt eller bare det at jeg så og ser ut som jeg gjør. Wim Van Daele var rask til å plukke prosjektet mitt ned til det som kanskje var dets mest ærlige kjerne:

– Du melder deg ut, men samtidig melder du deg også inn i en annen klubb, sa han.

Og plasserte meg her:

– De som vil bli kvitt ølmagen.

Om jeg gjør det på en sunn måte, er det ingenting galt med et slikt prosjekt, sa Van Daele. Han sa også andre ting. Fine ting om å abstrahere maten, om hvor langt unna jordbruket og ferske råvarer en slik diett plasserer meg. Fordi maten jeg skulle «spise» er så prosessert at jeg ikke kunne ane hva den inneholder. Fordi jeg flyttet meg unna det sosiale måltidet.

Men samtidig var jeg i ferd med å synliggjøre en annen tendens i tida: Hvordan mat igjen er i ferd med å bli medisin, redusert til sitt ernæringsinnhold. Du blir hva du spiser, eller i mitt tilfelle: Du får i deg nok vitaminer og mineraler selv om du faktisk ikke spiser. Kanskje, muligens. Om produsenten holder hva den lover. Og så sa Van Daele:

– Hvordan skal du møte vennene dine på kafé med bare en «Plennybar» [navnet på den sjokoladeplatelignende substansen jeg skulle kombinere med shakes i tida framover, journ.anm.]? Uten å drikke annet enn vann, uten en øl?

Og jeg hadde egentlig ikke et godt svar. Jeg håpet kanskje å slippe å møte venner?

Og kanskje tenkte jeg, for første gang: Heldigvis er det koronatider.

Skrekkfilm i kveld?: Her er 20 av våre skrekkfavoritter (+)

Hvordan man ikke lever uten mat

Jeg førte logg over maten, følelsen og kroppen hver eneste dag underveis. Den dårlige starten var min egen skyld: Jeg våknet i bakrus, dropper første måltid, og holdt på å spy under lunsjen med matantropologen.

Men heller ikke resten av loggen fra første dag var spesielt oppløftende lesing. Slik ser den ut, bokstav for bokstav:

«Måltid to: Etter at jeg har hentet guttene [i skole og barnehage, journ.anm.], merker jeg at sulten tar meg. Jeg blander min første shake. Nervøs, må jeg innrømme. Hvordan vil dette smake? Konsistensen er ganske ok, som en milkshake. Jordbærsmaken er helt grei, men heller ikke mer».

«Jeg blir ikke mett. Men kan ikke sprekke på dag en. Får prøvesvarene fra Fürst [blodprøvene jeg tok hos fastlegen før oppstart, journ.anm.]. Jeg skjønner ikke alt, men ser at alle mine resultater er ca. midt på referanseområdet. Min konklusjon: Kroppen min er veldig midt på treet [dette bekreftes senere av legen, journ.anm.]».

«Løpeturen blir kort og dårlig. Jeg har ikke krefter i oppoverbakkene, det er som om hendene legger seg døde på siden av kroppen. Jeg vet ikke om det skyldes helgen, eller maten».

Men det sniker seg inn litt håp i siste anføring fra første dag:

«Den siste shaken smaker bedre».

«Dag to, tirsdag». Av 21. Loggen er på gråten:

«Drikker en «kaffe-shake» kl. 09.11. Jeg tok til meg 1600 kalorier, eksakt, i går. Jeg er sulten, men kroppen og sinnet føles litt bedre enn i går? Jeg drømmer ikke om mat, men kaster et flørtende blikk på ølboksene i kjøleskapet»

«Even Ramsvik [vi kommer tilbake til ham litt lenger ned, journ.anm.] smaker baren, og rynker på nesa. Han lukter på shaken, den som var ferdigblanda, og brekker seg. Jeg tror jeg har bestemt meg: Jeg skal drikke hyppigere. 09–12–15–18. Og, hvis nødvendig, en liten dæsj ekstra de dagene jeg trener».

«Trening med 40 fem- og seksåringer som nettopp har begynt å spille fotball. Etter trening er jeg sliten. Og sulten. Og lei».

Dag to, altså. Av 21.

Og sånn gikk dagene. En tilfeldig dag fra første uke:

«Jeg har ikke sovet, fordi jeg er så sulten. Tror jeg. Kanskje fordi jeg har jobbet på nettene i det siste. Eldstemann våkner syk. Vondt i hodet og hoste. Det blir en sånn dag».

Eller:

«Det er ikke bare enkelt å lage pastamiddagen til guttene. [Vi er så glad i pasta med tomatsaus at retten har fått sin egen dag, fordi min kvinne nekter oss å spise det mer enn dag i uka, journ.anm.]. Jeg utnytter sjansen til å lage en skikkelig ragu, siden jeg likevel ikke skal spise. Til min milde skrekk liker de den veldig godt. Jeg tør ikke spørre om den er bedre enn den vanlige tomatsausen».

«Jeg klarer faktisk ikke gjennomføre løping, ikke engang fem kilometer. Det kan skyldes lite søvn. Eller lite næring».

Og dag åtte:

«Jeg våkner tidlig, er sulten. Kanskje skyldes det stress med jobb, en reportasje som må bli ferdig og et bokprosjekt som er langt på overtid».

Jeg leste litt om andres erfaring med dette. «Kroppen må tilpasse seg», het det. Jeg var ennå ikke nær å sprekke, selv om det fortsatt var så mange dager igjen på feil siden av nedtellingen til vanlig mat at jeg ikke turte tenke tanken. «En dag av gangen», er det ikke det de sier, de som må passe seg for forskjellige ting kroppen deres krever.

Jeg tenkte en del på mat. I halvsøvne gikk jeg, midt på natta, da alle andre sov, gjennom prosessen for å lage tofu, skritt for skritt. Det har jeg bare gjort en eneste gang i mitt liv. Og jeg liker ikke tofu særlig godt.

«En merkelig craving. Det er merkelig, det meste med dette prosjektet», skrev jeg i loggen neste morgen.

Men også:

«En viss følelse av gleden ved kontroll har meldt seg. Og jeg er ikke negativ ved tanken på det jeg skal «spise» til frokost. Begynner jeg å bli vant til dette?»

Kokken

– Er dette mat?

Det var jeg som spurte. Even Ramsvik, Michelin-stjernekokk, prøvde å svare. Oppsummert: Nei. Det jeg dreiv og fylte kroppen med, har lite med mat å gjøre. Selv om jeg måtte «spise» fire-fem ganger per dag, og dermed fulgte mat-timeplanen som preger våre liv.

Kokken Even Ramsvik synes prosjektet er stilig, men «maten» vond.
Foto: Jo Moen Bredeveien

Kokken Even Ramsvik synes prosjektet er stilig, men «maten» vond. Foto: Jo Moen Bredeveien

Nettopp det gjorde at Even Ramsvik ikke tror så mye på det jeg holdt på med. Hadde det vært den pillen jeg egentlig drømte om, derimot … Det ville en av Norges fremste kokker gjerne ha vært med på. For:

– Hvilke rolle ville måltidet ha da?

– Bare poppe inn en pille og så kjenner du ikke sult?

– Hva hadde skjedd da?

Det var Ramsvik som spurte. Og som egentlig svarte selv:

– Mye er nok knyttet opp til det sosiale. Måltidet er sosialt, og noe helt spesielt. Vi samler familien, eller vennene, og deler en opplevelse.

Og om vi hadde sluppet alt styret? Bare spist en pille og vært ferdig med saken?

– Kanskje hadde vi da fylt tomrommet med noe annet? Av andre inntrykk vi kunne dele. Kultur, underholdning, noe for sinnet. Noe hadde det nok vært, sa Ramsvik.

– Kanskje vi ville behandle mat som alkohol? Som noe vi nyter i ny og ne, i godt lag?

– Ja. Det tror jeg. Det ser jeg lett for meg. I den travle hverdagen kunne vi like gjerne ha spist en slik pille. Og heller fylle tida med alt det som gjør at vi føler oss strukket og utilstrekkelige.

– Mandag morgen er kjip også hos deg?

– Ja. Det er ikke gourmet. Jeg kunne mast om god planlegging. Jeg har vært inne i gode spor hundrevis av ganger. Men så blir du innhentet av hverdagen. Det skjer hver gang.

Even Ramsvik snakket om mat som identitet. Om at den som har sirup på raspeballen, har et fellesskap med andre med samme tilbøyelighet, og at julemåltidet – pinnekjøtt? ribbe? torsk? lutefisk? – knytter oss til en identitet og tradisjon. Men han «er nok ikke så crazy på mat» at han ikke kunne sett for seg en verden der vi spiste sjeldnere. Lot dyrene, maten vår, leve verdige liv før de ble spist, fordi vi bare spiste festmåltider en gang i uka, for eksempel. Mindre avtrykk etter oss mennesker, og bedre tid til det gode måltidet, den sosiale møteplassen, historiefortellingen.

– Det kunne vært en god ting, sa han.

Før han smakte på baren jeg hadde med, og på shaken jeg også ga ham.

– Ah, sa han.

Og «fy faen».

– Skikkelig, skikkelig vondt.

– Åh, fy faen.

Han luktet på shaken og brakk seg.

– Det blir jo interessant å se hvordan du tenker etter to uker, sa han.

– Ja, sa jeg.

Det var fortsatt så altfor mange dager igjen av dette håpløse prosjektet.

Hvordan man lever uten mat

Dagene gikk. Heldigvis. Jeg ble stadig mer vant til dette, men sjelden har jeg vært så glad for at tida beveger seg framover, at et mål der foran kom nærmere.

Guttene og jeg dro på høstferie til Trøndelag. Det pleier å være god mat og god drikke i Trøndelag, og Rosenborg skulle spille en kamp som vanligvis ville krevd store mengder øl. Jeg drakk shakes og spiste en og annen bar, og ødela besøket for besteforeldrene som huset oss, og for alle andre.

Jeg var ikke direkte sur, selv om det ikke var langt unna. Men jeg la meg tidlig, og oste ikke av kjærlighet, tror jeg.

Løpeturene ble enten kortere eller slappere, og det ble lite fotball med guttene. Men dagene gikk. Og jeg klarte dette? Eller?

Først ble jeg sliten i en oppoverbakke. Så ble jeg kald, og så hostet jeg, og ble kortpustet. Vi hadde testet oss før vi forlot smittepølen Oslo, men var det ikke noe med mangel på vitamin D?

Jeg kunne tåle å være sulten. Småsur. Mangelen på måltider, ja til og med en forkjølelse. Men korona? Fordi jeg var en idiot som sluttet å spise da pandemien herjet?

Ja, ingenting å gjøre med. The Show Must Go On, som de sier. Showet gikk videre, det, og plutselig var jeg halvveis, og en dag var det bare en uke igjen. Jeg sluttet å hoste også. Mye tydet på at jeg ville overleve.

Og jeg merket det, først bare som mangel på irritasjon, siden som noe som kunne minne om en slags lykke: Dette gikk bra.

Hvorfor skulle jeg spise på Egon på Lillehammer på veien tilbake? Jeg husket jo tidligere besøk, og guttene var ikke overlykkelige over det de ble servert. Jeg drakk en rolig shake – chai latte i dag – og lo litt for meg selv. Hadde jeg gjennomskuet noe? Var jeg … litt mindre dyrisk enn alle de andre nå?

Var jeg fri nå?

Anorektikeren

Ingeborg Senneset er journalist i Aftenposten og et etablert navn i norsk offentlighet. Fordi hun er flink i jobben sin og skriver godt om interessante ting, men jeg ville snakke med henne fordi hun også er en av våre mest profilerte anorektikere. Vi gikk en tur sammen i høstkulden, og det tok ikke mange minuttene før Senneset sa det rett ut:

– Jeg blir provosert over at noen leker med dette.

Fordi det har frarøvet henne så mye å tenke på kalorier, vekt, kontroll.

– Jeg synes det er helt på trynet at noen vil velge dette.

Samtidig som hun skjønner meg. At noen – jeg – blir litt høy av å mestre vanskelige ting, og særlig av å mestre kroppen. Har du kontroll over kroppen, forteller vår smått spiseforstyrrede kultur at du er hevet over andre, sa hun.

Ingeborg Senneset har slitt med anoreksi. Hun blir provosert over at noen utsetter seg for dette frivillig.	Foto: Jo Moen Bredeveien

Ingeborg Senneset har slitt med anoreksi. Hun blir provosert over at noen utsetter seg for dette frivillig. Foto: Jo Moen Bredeveien

Men det er lett å miste kontrollen over denne «kontrollen». Jeg spiste 400 kalorier til hvert måltid. Jeg valgte mellom fire og fem måltider om dagen, avhengig av løping eller antall timer på fotballbanen med guttene. 400 er derfor et farlig tall for deg, sa Senneset.

– Vi mennesker er anlagt slik at du kan bli så opptatt av 400, i ditt tilfelle, at du er redd for å gå utover det. Og når du er redd, klarer du ikke tenke rasjonelt.

Hun var provosert, men også misunnelig. Fordi denne muligheten til å spise eksakte tall, til å kontrollere uten å miste kontroll, er noe hun gjerne skulle ha hatt selv. Det må være deilig å slippe å tenke så mye på mat, å bare blande, riste og drikke kjapt og være ferdig med det, sa hun.

Før hun spurte:

– Men hva skjedde med ditt forhold til mat da du sluttet å spise?

– Først ganske lite, annet enn at jeg var sulten, sa jeg.

– Men etter som tida gikk, begynte jeg å se på matlagingsprogram på TV.

På «Taco-historier» fra Mexico og på «Cooking with Shereen» fra Midtøsten. Eller alt annet jeg kunne finne, egentlig. For å beundre håndverket, trodde jeg. Som å se Messi spille fotball, eller en dokumentar om arkitektur. Jeg beundret det jeg så, men det var ikke noe for meg, noe jeg kunne bidra til å gjøre bedre.

– Hahaha. Jeg visste det, sa Senneset.

– Omtrent alle som er spiseforstyrret, ser alle matprogram de kan komme over. Det er matporno. Du sitter der og runker inne i hodet ditt med tallene, planene og selvdestruktiviteten din, før du går og legger deg helt alene, sa hun.

Hvem trenger vel mat?

Jeg skrev fortsatt logg. Og når jeg leser den nå, i ettertid, for eksempel her jeg sitter med en øl og gjør ferdig denne teksten, synes jeg at jeg kan se at det skjer noe med loggen. Den ble lysere, på et vis. Et stykke over midtveis skrev jeg:

«Klarte nesten å gjennomføre treningen på vanlig vis. Trengte kroppen tid til å tilvenne seg? Eller sov jeg for lite?»

Dagen etter skrev jeg:

«Tenker på mat. Ser programmer om mat. Men jeg holder egentlig ut. Kanskje fordi jeg går ned i vekt. Fordi jeg liker å ha kontroll, i alle fall periodevis. Eller fordi noe er i ferd med å skje med meg?»

Tida bare gikk og gikk.

«Fortsatt ni dager igjen til å finne ut om noe er i ferd med å løsne. Tror jeg. Eller åtte? Jeg klarer ikke regne det ut. I morgen, kanskje, om jeg snart får sove».

Dagen etter ba jeg femåringen regne ut hvor lenge det var til neste fredag. «Sju dager», sa han kjapt og så på meg med et blikk jeg aldri hadde sett før.

«Jeg blir ikke smartere av å ikke spise», skrev jeg i loggen den kvelden.

Men jeg ble slankere. Det kunne vekta fortelle meg. Og var det ikke en ny gnist i måten min kvinne så på meg da jeg lot skjorta falle på badet?

«Jeg føler meg ok. Eller: Dårlig. Men jeg føler meg bedre når jeg ser meg i speilet», står det i loggen fra den siste helgen.

– Du blir bare tynnere og tynnere, sa Thomas, som jeg løper med.

– Du kommer til å se bra ut på reunion.

Det gikk fint nå. Jeg trengte ikke mat, jeg måtte bare ha næring. Og jeg kontrollerte næringen, ned til siste kalori. Jeg så det jeg trodde var matprogram, men som Ingeborg Senneset hadde lært meg at var matporno.

Jeg begynte nesten å grue meg til fredag, da alt ville være over. Måtte være over, for det var slutt på pulveret og barene mine. Skulle jeg spise pizza og drikke øl og ødelegge alt dette om bare noen dager?

Av og til klarte jeg se meg utenfra, og tenke: Selvsagt skal du det. Du skal spise. Du skal drikke. Men den ene gangen jeg feilet og bestilte en blå Farris på bar under et trenermøte i fotballklubben, angret jeg hele natten. Burde jeg ikke utvide prosjektet i minst en uke, tenkte jeg i anger. Hvor lang ville det ta å få en ny pakke fra Amsterdam?

Jeg skjønte at jeg måtte gjøre det jeg hadde minst lyst til i hele verden: Jeg måtte snakke med en psykolog.

Psykologen

Psykologen var ikke så veldig bekymret. Kanskje fordi han kjenner «pasienten» sin, altså meg. Vi er barndomsvenner, og skulle snart, om en liten uke, dra på reunion for ungdomsskolen sammen. Sammen med Thomas, som jeg løper med.

Jan-Martin Berge, som han heter, denne psykologen, skjønte og delte behovet for å vise seg fra sin beste side når man skal møte gamle venner og fiender. Og han vet at jeg driver med slike ting av og til. At jeg liker det, til og med.

Men hadde jeg gått for langt denne gangen?


Psykologen Jan-Martin Berge er redd det blir for mye «jeg» og for lite «vi» av eksperimentet. Foto: Jo Moen Bredeveien

PsykologBerge, som han kaller seg i mer kommersielle sammenhenger, når han holder foredrag om arbeidsglede og ikke snakker til meg om mangel på matglede, roste meg for utvist selvkontroll. Jeg hadde, sa han, vist overfor meg selv og verden at jeg klarer å kontrollere meg. Det er en dyd, som kjent.

Men han la kjapt til: Jeg prøvde hardt å kontrollere det jeg kan, i en verden jeg ikke kan kontrollere.

Han brukte ord som «opplevd kontroll» og «mestring». Men også: Selv om jeg hadde oppnådd noe på kort sikt, kunne det være farlig på lengre sikt.

Jeg hadde «kontroll», men det skjer så mye i livet vi mennesker ikke kan kontrollere. Selv om jeg hadde klart å temme kroppen, betyr ikke det at følelseslivet lar seg styre like enkelt.

Jeg lekte med sterke krefter, sa han. Hva om det skulle skje noe virkelig vondt i livet mitt nå? Ville jeg da ty til å spise mindre? Og dermed utvikle et problematisk forhold til mat?

Det var likevel ikke dette som bekymret Berge mest. Det var begrensningen i prosjektet mitt. Hvem som var med. Og svaret på det er jo enkelt: Det var meg, det. Bare meg.

– Du snakker som om du lever som et ettall, isolert fra relasjoner, sa psykologen.

– Det er lite plass til andre mennesker i prosjektet ditt, i alle fall når du snakker om det nå. Vi er relasjonelle vesener, enten du vil eller ikke. Jeg blir til sammen med deg, sa han.

Jeg så for meg guttene mine, som hadde sett pappa leve på luft i tre uker, og som sikkert hadde opplevd meg sur og tverr. Jeg visste at PsykologBerge hadde rett da han sa:

– Dette prosjektet vil ha konsekvenser sosialt og relasjonelt.

Les portrett: Marian Hussain må på Stortinget: – Jeg har fått mye kjeft, spesielt fra kokko-Høyre (+)

Pizza, kis, pizza!

Jeg tok en fullstendig blodprøve siste dag, en fredag. En litt vemodig fredag. Ingen mangler på næringsstoffer, kunne fastlegen melde etter å ha analysert prøven. Egentlig uendret fra forrige prøve. Men:

«Totalkolesterolet har gått ned. Både det dårlige kolesterolet LDL og ’fettmolekylene’ triglyserider har gått ned», skrev legen.

Jeg førte ikke logg de siste dagene. Men jeg husker det: Jeg følte på en nostalgi. En følelse av å miste en kjær venn. Og kunne jeg ikke beholde vennskapet i noen dager til? I det minste noen timer?

Jeg skrev følgende til en venn på sms:

«Tar med meg Thomas Frank [en amerikansk journalist og forfatter som jeg leste i jobbsammenheng, journ.anm.] på pub snart. Tror jeg. Om jeg ikke kjører kur noen dager til. Er bare noen hundre gram unna drømmemålet på 80 kg, serru. Men har også veldig lyst på pizza …»

Svaret var kort:

«Pizza, kis, pizza!»

Jeg gikk på pub. Jeg drakk noen pils. Men jeg tror jeg angrer på det her jeg sitter og skriver ferdig denne reportasjen.

Jeg hadde kontroll. Nå er jeg bare en av dere igjen.

Mer fra Dagsavisen