Navn i nyhetene

Tre i skuddet

Henry og Karin Henriksen fra Andenes fikk tre barn på skuddårsdagen.

Hvem: Heidi Karin Henriksen (59)

Hvorfor: Søskenflokken Heidi (f. 1960), Olav (f. 1964) og Leif-Martin (f. 1968) fra Andenes er verdens eneste skuddårssøskenflokk.

Du begynner kanskje å bli vant til at det ringer journalister hvert fjerde år omtrent på denne tida?

– Ja, var det du som hadde snakket med broren min, Leif-Martin, også?

Nei, det må ha vært en annen journalist.

– Ja, det går litt på kryss og tvers. Men hvert fjerde år ringer dere. Sist skuddår var jeg nede i lokalavisa og ble intervjuet. Og det skal være et innslag om oss på «Praktisk info» med Jon Almaas.

Det er jo ikke så rart. Dere er verdens eneste skuddårssøskenflokk?

– Det stemmer det. Jeg ble født 29. februar 1960. Så kom Olav i 1964, og Leif-Martin i 1968.

Det er jo helt usannsynlig egentlig?

– Ja, jeg har bestandig sagt det, at jeg skjønner ikke hvordan de fikk det til. Og spesielt etter at jeg ble voksen og fikk unger selv. Det går jo ikke an å planlegge noe sånt, når det ikke er keisersnitt.

Men hvordan fikk foreldrene dine til dette miraklet, da?

– Pappa sa alltid at det var en hemmelighet, og ferdig med den saken. Han er død nå, og mamma, som også gikk bort i 2015, sa bare at hun hadde gått like lenge med alle barna sine. Vi er seks til sammen.

Så egentlig tok de hemmeligheten med seg i graven?

– Ja, de gjorde nok det.

Når skjønte du selv hvor spesielt dette var?

– Det må ha vært da jeg var åtte år og broren min Leif-Martin ble født. Da var det mye ståhei. Den første gangen vi ble intervjua var i 1973, i Bladet Nordlys.

Foto:privat

Her er søskenflokken fotografert i lokalavisa. Leif-Martin (på sykkel), Olav og Heidi Henriksen hjemme på Andenes.

Og så kom dere i Guinness rekordbok?

– Ja, det var på 80-tallet. Vi ble invitert til Tokyo, og der ble vi behandlet som verdensstjerner, invitert på et stort show, fikk flott hotell, ja, det var masse blest. Vi var også på frokost-TV en gang. Og opp gjennom åra, da jeg var litt yngre, da, så fikk jeg frierbrev.

Jøss, frierbrev?

– Ja, fra både Nederland og Amerika, husker jeg. Jeg fikk tilsendt gaver, også, og ble oppringt fra tollstasjonen med beskjed om å hente pakker. Man ble jo vant til det, jeg er jo født inn i dette her.

Og på lørdag er det et stort tall, du fyller seksti?

– Det er bare et tall. Noen ganger føler jeg meg fremdeles som jeg er 16 år.

Eller 15, kanskje? Dette er jo i praksis kun din femtende bursdag.

– Ja, det er sant. Ellers har vi alltid feiret 28. februar.

Vi har noen faste spørsmål. Hvem var din barndomshelt?

– Oi. Jeg var jo sju-åtte år før vi fikk TV. Det må bli mammaen min, Karin, tror jeg.

Du er oppkalt etter henne?

– Ja. Jeg heter Heidi Karin Henriksen. Eller hennes kongelige høyhet, som jeg pleier å si.

###

Heidi Karin Henriksen fyller 60 år 29. februar. Det blir hennes femtende bursdag. FOTO: PRIVAT

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er barnebarna mine. De bor i Oslo, altfor langt unna. Men at barnebarn er livets dessert, det er helt sikkert. Ellers er jeg frisk og har jobb.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg har så sterk rettferdighetssans.

Er ikke det en bra ting, da?

– Ja, si sta, da. Det er jo negativt, og kan gå litt utover han jeg er gift med.

Hva ville du gått i demonstrasjonstog for eller imot?

– Urett mot barn og unge. Og likelønn. Når skal vi damene komme opp på samme lønnsnivå som mannfolka?

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det må bli vokalisten i Hellbillies. Jeg følger med på «Hver gang vi møtes».

Sånn helt til slutt, skal dere søsknene feire sammen i morgen?

– Nei, ikke i år. Leif-Martin bor i Ski, og Olav bor på Sola, han jobber på oljeplattform. Men vi har møttes mange skuddår, og da gjerne fordi media har trommet sammen noe. Vi blir ikke akkurat overraska når dere ringer.

Mer fra Dagsavisen