Sport

Saihou var det første offeret for rasisme i toppfotballen: – Jeg var en kuriositet

Da en på det andre laget sa «jævla svarting» til Saihou Sarr, grep lagkameraten Brede Skistad tak i trøya på motspilleren. Men det var Skistad som fikk gult kort.

Av: Harald Reitan

Torsdag fortalte NRK historien til fotballspillerne Aristide Mutula Sagbakken (19) og Naftali Yakobo (19), som spiller på Mjøndalen og Skiold. Selv om bestevennene spiller for forskjellige lag, har de urovekkende like opplevelser om rasisme på fotballbanen.

– Jeg skjønner ikke at dette fremdeles er et problem, sier Saihou Sarr (69). Han var den første afrikanske spilleren i norsk toppfotball. Sarr ser ned på stadion i Mjøndalen der eliteserielaget trener for å unngå et nytt nedrykk.

– Se der, på laget er det tre med samme hudfarge som meg, og slik er det over hele landet, på alle nivåer, det er blitt helt normalt. Hvorfor skal da noen utsettes for hets på grunn av at de kommer fra et annet opprinnelsesland enn Norge? Jeg var alene den gangen, og skjønte ikke helt hva som skjedde til å begynne med.

Saihou Sarr er bare en av mange afrikanere som har spilt på Mjøndalen. Tre av dem forbereder seg til kamp mot Molde søndag. Foto: Harald Reitan

Vi hopper tilbake til høsten 1975. Mjøndalen har sikra kontrakten i mennenes øverste divisjon for neste år, og spillere og ledere skal reise til Spania med kjærester og ektefeller på avslutningstur. Så kommer anbefalingen fra fotballforbundet om ikke å reise til Spania, der diktatoren Franco kjemper for å beholde makta.

– Hvem som fant på å reise til Gambia i stedet, husker jeg ikke, men kanskje det var reisebyrået som kom med forslaget, sier Roar Norheim Larsen, som var sportslig leder den gangen. Selskapet dro av gårde, og kom til hovedstaden Banjul tidsnok til å få med seg cupfinalen som Real Banjul FC vant.

– Vi så ham med en gang, spiller nummer 10, Saihou Sarr, sier Roar.

– Han skulle vi hatt på laget!

Etter forhandlinger med direktøren i departementet for ungdom, kultur og idrett, der Saihou jobba, fikk Mjøndalen IF en avtale om at vi skulle skaffe ham en idrettsutdannelse i Norge mot at han spilte gratis for MIF. Det var Brede Skistad (1948-1995), som spilte på laget, og jeg som sto for forhandlingene.

– Cupfinalen var jo avslutninga på sesongen for oss også, så motivasjonen for å spille en ny kamp like etter, var ikke helt på topp, smiler Saihou, men jeg fikk med meg så mange spillere at vi stilte et lag som spilte en uformell kamp mot Mjøndalen, og dermed var vennskapet etablert.

Les også: Ønsker konkrete tiltak mot rasisme i skolen

Første møte mellom Saihou Sarr og Mjøndalens kaptein Ole Kristian Olsen høsten 1975. Foto: Privat

Fremmed fugl

Saihou Sarr kom til Mjøndalen i april 1976. Han gikk naturligvis rett inn på laget som skulle ta sølv i øverste divisjon det året.

– Jeg var jo en kuriositet, og det var fullt av folk rundt banen da jeg var på den første treninga. Jeg var jo den første afrikanske spilleren i norsk toppfotball. Men folk inkluderte meg med en gang, og her i Mjøndalen har jeg til denne dag aldri opplevd rasisme, understreker han.

– Lagkameraten Brede Skistad ble min norsklærer og mentor, sier han.

– Det er jo helt vanlig at det kan koke i dueller mellom spillere på banen, og ofte blir det sagt ting som ikke egner seg på trykk. Men jeg var jo ikke så god i norsk ennå den våren, så jeg skjønte ikke betydninga av det som ble sagt. Jeg ble veldig lei meg da jeg skjønte at mye av det var rasistiske kommentarer, forteller Saihou.

Les også: – Jeg synes rasismedebatten sporer helt av

Gambisk-norsk forbrødring mellom Real Banjul FC og Mjøndalen IF. Foto: Privat

Skjult for lagkameratene

Ole Kristian Olsen (70) var kaptein på laget i de fleste årene Saihou Sarr spilte på Mjøndalen.

– Hørte du noen gang at han fikk kommentarer fra motspillere som du reagerte på?

– Nei, jeg gjorde ikke det, og det var aldri noe tema i spillergruppa vår heller.

– Jeg vet om en sak der det ropt fra tribunen i Stavanger, men som vi ikke hørte nede på banen. Men den saken ble anmeldt av andre publikummere, og det førte til at fotballforbundet sendte ut oppfordring både til klubber og dommere om at de måtte være ekstra oppmerksomme på slikt, og slå ned på det.

– Nei, det stemmer nok at verken Ole Kristian eller andre på laget hørte hva som foregikk i dueller der jeg var involvert, sier Sarr.

– Det er ofte mye lyd på et fotballstadion, og hva som skjer i en én-til-én-situasjon, er ikke så lett å oppfatte for andre. Men det var ett unntak. I en kamp som ble spilt i Oslo, og jeg vil ikke si hvilket lag vi spilte mot, hørte Brede at en på det andre laget sa «jævla svarting.» Brede reagerte spontant, og grep tak i trøya på motspilleren. Det var Brede som fikk gult kort, minnes Saihou, som hadde det vondt den første tida da han oppdaga rasismen.

Senere forble dette mellom ham og Brede.

Saihou betrodde seg til Brede når det hadde vært episoder, og de diskuterte grundig hvilken strategi de skulle møte det med. De bestemte seg for ikke å gjøre dette til en sak i spillergruppa, siden det ikke var der problemet var. Og der var Saihou trygg.

Les også: – Det er mange måter å være norsk på

Ole Kristian Olsens utklippsbøker dokumenterer Saihou Sarrs sportslige karriere i Mjøndalen. Foto: Harald Reitan

Hva med avisenes ordvalg?

Mjøndalens farge på draktene er brun. Laget har ofte blitt kalt «bruntrøyene.» I 1977-sesongen spilte Mjøndalen bortekamp mot Bryne. Dette var Saihou Sarrs andre sesong i Norge, og i denne kampen scora han seiersmålet for Mjøndalen like før slutt. I Ole Kristian Olsens utklippsbok finner vi en reportasje VG lagde, med denne overskrifta:

«BRUNTRØYENE SER IKKE 'SVART' PÅ DET»… og fortsetter: «Det er ingen grunn til å se svart på det for Mjøndalen i år. 1-0 over Bryne på Jæren er en fin stimulans i oppladningen til årets seriespill. Og det skulle ikke gjøre sakene dårligere at det var Ghana-spilleren Saihou Sarr som avgjorde det hele.»

Her bommer riktignok journalisten på hvilket land Sarr kommer fra, men så var det denne overskrifta, da, som VG sjøl kan få kommentere 43 år etter:

– VG er kjent for sine ordspill i titler på saker – hadde dette vært en gangbar tittel i dag?

– Overhodet ikke, sier dagens sportssjef i VG, Eirik Borud.

– Dette er knapt til å forstå i dag, og jeg tar sterkt avstand fra at avisa har uttrykt seg slik.

 – Hvordan forklarer du at dette slapp igjennom?

– Jeg finner ingen unnskyldning, men samfunnet er i endring. I dag har vi nok et mer bevisst forhold til valøren enkelte ord kan ha, og hvordan de kan virke. Dette er et glimt inn i en annen tid og et annet samfunn enn vi har i dag. Globaliseringen hadde ikke kommet så langt den gangen, og nordmenn generelt hadde ikke samme kunnskapen til verden og alt omkring oss. Vi må huske at Erna Solberg som statsråd brukte ordet «neger» så sent som i 2002. Det ville hun ikke gjort i dag, sier Eirik Borud.

Foto: Utklipp fra VG våren 1977.

Hvordan skulle Sarr møte hetsen?

– Kommentarene på banen som bare jeg skulle høre, tok ikke slutt, sier Saihou Sarr.

– Derfor diskuterte Brede Skistad og jeg hvilken strategi vi skulle møte dette med. Da jeg hadde lært såpass bra norsk at jeg kunne svare, tok jeg igjen ved å svare med ord, men ikke skjellsord. «Jeg snakker ikke med dumme og uvitende folk,» ble et vanlig svar. Og om det kokte inni meg, fikk jeg kanalisert energien som oppsto ved å enten drible motstanderen, eller få ham til å dumme seg ut på annen måte!

Les også: Fikk beskjed om å gå ut av køen fordi det var for mange innvandrere inne

Et forbilde?

Etter hvert fungerte dette for Saihou. Han sier at han fikk lagt opplevelsene fra seg gjennom å reagere spontant som han gjorde, og han gikk ikke hjem og grubla over dem etterpå.

– Forbundet kan komme med retningslinjer, men det er klubbene som må ta det store, oppdragende ansvaret, og slå ned på intern uforstand. Jeg blir veldig lei meg når dette skjer i dag, 44 år etter mine første opplevelser på området i norske fotballmiljøer. Med den samfunnsutviklingen vi har hatt, der folk fra veldig mange forskjellige opprinnelsesland lever sammen i Norge, gjenspeiles dette mangfoldet i idretten også. Da er det helt ubegripelig at noen skal få lov til å drive hets mot dem som ikke har en etnisk norsk bakgrunn. En klubb skal være en enhet, og hvis grumset ikke blir slått ned på med en gang, dannes det smågrupper som kan støte ut enkeltindivider, sier Saihou Sarr.

– Snakker du med afrikanske spillere som kommer hit til Mjøndalen, og som kan være offer for samme oppførsel fra andre som du sjøl har opplevd?

– Ja, det har jeg gjort mange ganger, men jeg vil ikke trenge meg på og konstruere problemer for dem. Og sjøl om jeg ikke har noe offisielt verv i MIF nå, så stiller jeg opp om jeg får et signal om at jeg kan bistå med noe.

– Er din måte å takle rasisme på, noe alle kan bruke?

– Sikkert ikke. Folk er forskjellige. Jeg er så heldig at jeg er utstyrt med sjølironi, og den bruker jeg ofte. Den kan avvæpne, men det er viktig at man ikke fleiper ting vekk når de er av det slaget at man tar dem med seg hjem.

Arne Larsen Økland og Saihou Sarr etter kampen på Bryne som Mjøndalen vant 1-0 etter scoring av Sarr. Foto: Privat

Hjem til Gambia

Saihou Sarr var ferdig med utdannelsen på Norges idrettshøgskole i 1980.

Da reiste han hjem til Gambia og overtok ansvaret for all organisering av idrett i departementet han jobba i før han reiste til Norge.

Han spilte klubbfotball, han spilte og var kaptein på det gambiske landslaget, han trente det gambiske juniorlandslaget i to år og var spillende trener for seniorlandslaget i to år. Han avslutta fotballkarrieren med bare å være spiller i 1987. Da var han sliten.

Les også: Adopterte Glenn Hole ble spurt om når han skiftet navn

Tilbake i Mjøndalen

– Da jeg fikk en forespørsel fra Førde i Norge om å komme og være trener og lærer, tenkte jeg meg ikke om en gang, jeg sa øyeblikkelig ja.

Senere var han trener og lærer i Stryn, fremdeles i Sogn og Fjordane, og i Lakselv i Finnmark.

– Da vi diskuterte å reise sørover igjen, var det bare ett sted vi ønska oss til: Mjøndalen. Og her er jeg, smiler Saihou.

– Du har hatt tre unger som har drevet idrett her – har de opplevd rasisme?

– Nei, ikke som jeg kjenner til. Vi har hatt åpenhet i familien om mine erfaringer, men verken de to døtrene mine, som har spilt håndball, eller sønnen min, som jeg sjøl har vært trener for og som gikk gradene helt opp til A-laget i Mjøndalen, har fortalt om noe slikt.

– Derfor er det tungt å observere at det ser ut som vi har fått et tilbakeslag på dette området nå, sier Saihou Sarr og speider utover kunstgraset på stadion i Mjøndalen, der forberedelsene mot helgas hjemmekamp mot Molde foregår.

PS: Antonio Delgado, som er født på Kapp Verde, spilte noen kamper for Strømsgodset i 1967. Men siden Kapp Verde da var en del av Portugal var Delgado portugisisk statsborger, ikke afrikaner.