Nyheter

Sjørøverengelen

Izabell synes det er vanskelig å definere seg selv. Ikke ser hun noen grunn til å gjøre det heller. Kanskje ikke så rart, når hun har en engelmamma og en sjørøverpappa.

– Hahaha, sorry. Jeg glemte det helt, og nå har jeg stressa som en gal her, sier Izabell og holder fram et kaffefilter fylt med kaffebønner.

Kaffefilteret fylt med kaffebønner kommer fra frisørsalongen et steinkast unna og var en nødløsning da Izabell kom på at hun hadde glemt dagens intervju med Dagsavisen. Hun kom hjem til Stavanger dagen før, så klærne lå ett sted, sminken et annet og kaffe var det helt tomt for.

– Men se her!, sier hun og ler, og peker på fire-fem kransekakeringer på en asjett på kjøkkenbenken.

– Oi, har du bakt selv? 

– Neeeei. Den ble kjøpt på Europris i anledning 17. mai og er fryst ned.

– Jaja, men du har i alle fall noe å servere. Det er et tegn på at du har blitt voksen!

Ifølge Store Norske Leksikon starter «voksenperioden» ved fylte 23 år hos kvinner, men for mange er det nok kanskje når man bikker 30 at man virkelig er voksen. Eller føler seg voksen. Eller føler at man er i ferd med å føle seg voksen.

Izabell, eller Benedicte Izabell Ekeland som hun egentlig heter, rundet tre tiår i mai – midt i koronaen. Feiring ble det derfor lite av. I alle fall en sånn feiring hun hadde tenkt seg.

– Siden det er en milepæl i livet ville jeg markere det med en fest i min ånd. Ikke noe prinsesseparty med meg sittende på en gullstol med en chihuahua i fanget, men en fest med masse fete folk, artister og kunstnere. Jeg hadde alle de kjekke planene klare – og så kom korona.

– Var du en av dem som var redd for å bli 30?

– Nei. Man må feire livet, for alternativet er verre. Å bli ett år eldre er jo tross alt det beste alternativet!

I løpet av sine 30 år har Izabell fått til mye. Hun har tatt en bachelorgrad i drama- og teaterkommunikasjon, reist verden rundt, blitt kåret til Norges beste kvinnelige rapper av P3, deltatt i Kompani Lauritzen og gitt ut plate på et av verdens største plateselskap, før hun bestemte seg for å starte sitt eget. Sammen med ekskjæresten Tore «Pang» Arholm Tobiassen fra Kriminell Kunst startet hun STVG Kartell, som nå huser åtte lokale artister. Izabell og Tore var sammen i nesten ti år, hvor store deler av livet handlet om musikk.

LES OGSÅ: –​ Alle skal få svar og bli tatt på alvor av kommunen

Brøt med Universal Studios

Å starte noe eget var derfor noe de hadde snakket om lenge. Det begynte å bli slitsomt å måtte reise til Oslo for å jobbe hele tiden. I Stavanger var det ingen skikkelige plasser hvor hiphop-miljøet kunne samles. Tore og Izabell ønsket seg noe lignende som det de har fått til i Bergen og Oslo med A-Laget og Nora Collective. Et sted folk kunne samles og gjøre sin greie. Izabell brøt derfor med Universal Studios for å satse selv, og for to år siden ga hun ut sin første plate på eget label. Å drive for seg selv har vært gøy, men hun ser at det er mange fordeler ved å være tilknyttet et stort plateselskap.

– Det er slitsomt. Jeg sitter i studio, med meg selv. Jeg skriver, om meg selv. Jeg spiller inn det jeg har skrevet, om meg selv. Så skal jeg ta bilder, av meg selv. Så skal jeg promotere meg selv og gjøre intervjuer om meg selv. Så. Det er mye..

Det er spesielt den økonomiske biten Izabell synes er vanskelig. Å sette en pris på miksing og mastring og avtale med produsenter. Å få alt til å gå rundt og avtale med folk som egentlig er vennene dine om hvor mye de skal ha og hvor mye du skal ha.

– Det frister jo litt å gå tilbake til et stort plateselskap for å slippe alt det der, men jeg kommer aldri til å… Eller. Hehe. Jeg skal aldri si aldri! Det er noe jeg har lært. Da blir du dobbeltmoralsk. Jeg har vel sagt at jeg aldri skal bli med på reality, og to år senere sto jeg «i rett» på Kompani Lauritzen, sier Izabell og ler.

LES OGSÅ: Zahl er tilbake

Izabell

Ikke luksusdyr

Nå har hun levd av å være artist i fem år. I tillegg til selve musikken tar hun også strøjobber her og der. Hun har arrangert workshops, samarbeidet med Munch-museet og jobbet på Rogaland teater et halvt år. I tillegg hender det at filmer og TV-serier bruker musikken hennes, og det betyr penger inn. Selv bryr hun seg ikke stort om penger. Hun skulle gjerne jobbet gratis, men dessverre er det ikke helt sånn verden funker. Du må ha noe å leve av. Men Izabell klarer seg med lite. Det har hun alltid gjort. Hun er ikke noe luksusdyr og hun har alltid penger på buffer-kontoen. 
Til tross for at det til tider kan være mye jobb er hun fornøyd med hvordan ting har gått de siste årene. I midten av juli ga hun ut singelen «To Timer Te», som er den første musikken hun har gitt ut på en stund. Izabells kjæreste Frank sa han skulle ta henne med ut på middag hvis låta fikk over 10.000 streams i løpet av en uke. Det tok ikke mer enn et døgn før det skjedde, og i tillegg gikk låta rett inn på andreplass på New Music Friday på Spotify.

– Jeg begynte seriøst å grine. Jeg ble så lykkelig. Jeg hoppa rundt og var helt gal! Så det er tydeligvis folk der ute som vil meg vel. Og det betyr jo bare at det faktisk går an å jobbe indie, lite og lokalt.

Izabell er veldig glad hun fikk gitt ut en singel, men hun innrømmer at midten av fellesferien kanskje ikke var det beste tidspunktet. Selv om alt skjer digitalt merkes det at det er ferie. Folk er ikke like «på» som til vanlig. De roer ned, kobler av og de hører ikke på musikk på bussen på vei til jobb. Men Izabell trengte å få den ut. Det har nemlig skjedd før at hun har holdt på låter så lenge at hun ikke liker de lenger den dagen de slippes. Og da blir det jo litt vanskelig å promotere den.

– Men denne elsker jeg. Det er en av de beste jeg har laget til nå, og jeg er skikkelig glad i den låten, sier Izabell, mens telefonen hennes plutselig begynner å plinge i ett sett.

– Har du tenkt å…. 

*pling*

– … gi ut noe mer musikk….

*pling*

– Herregud, se på denne Fenriks Angels-gruppa. Den koooooker. Hver dag koker den i ett sett, sier hun og scroller nedover skjermen for å vise hvor mange Messenger-meldinger som har kommet fra de andre Kompani Lauritzen-jentene de siste minuttene.

– Så dere er fortsatt gode venner? 

– Ja, virkelig. Vita og Wanda kommer i kveld, faktisk. De dro fra Oslo i 11-tiden, så det betyr at de er her om én, to, tre, fire, fem, seks, sju, sier Izabell, og teller timene på fingrene.

– Ja, de er her rundt klokken 19, da, sier hun, fortsatt med syv fingre oppe.

LES OGSÅ: – Emosjonelle gutter fant en kanal i meg

Izabell

Kompani Lauritzen

Izabell kjente ingen av de andre da hun ble med på Kompani Lauritzen. Hun hadde hilst på et par av dem før, men der stoppet det. Ikke visste hun egentlig hva hun gikk til heller. Hun visste hun skulle i militæret, men det var ingen som helt visste hva det innebar. I sitt stille sinn tenkte Izabell at «jaja, det er en TV-produksjon. Vi gjør det vi skal, så går kameraene av, og så slapper vi av». Men sånn var det ikke.

– Det var absolutt ikke sånn. Vi ble «skampiska» 24/7, og det sluttet ikke da kameraene gikk av. Jeg syns det var helt tortur. Det var brutalt. Likevel, da jeg røyk tommelen og måtte dra hadde jeg ikke lyst i det hele tatt.

– Ja, hva var det egentlig som skjedde der? 

– De trodde det var leddbåndet, men jeg vet ikke helt. Men se her, sier hun og lener seg fram.

– Jeg har fortsatt en sånn kul. Ser du den? Se her, sier hun og holder opp tommelen og peker på kulen.

– Jaaa, jeg tror jeg ser den…

– Ja, for det de mente da de så på røntgenbildene var at….

Izabell stopper opp og studerer fingeren igjen.

– SER du den ekle klumpen? Ææææsj, sier hun og ler.

På tross av skaden, høyt tempo og de fysiske og psykiske anstrengelsene synes Izabell det var grusomt å måtte trekke seg. Hun hadde ikke litt lyst å dra engang. Mest på grunn av samholdet i gruppa. Og hun angrer ikke på at hun ble med heller. Egentlig har hun sagt at hun aldri vil være med på reality. Hun har fått en del henvendelser, både før og etter Kompani Lauritzen, men hun har alltid sagt nei. Men da de ringte fra TV2 skjedde det noe. Konseptet hørtes så kult ut, og hun hadde aldri hørt om noe lignende, så plutselig sa hun ja.

Hun fikk kort tid til å forberede seg på, men Izabell var ved godt mot og tenkte at psyken kom til å redde henne. Gjennom et langt liv har hun opplevd mye rart, så var det én ting hun i alle fall hadde, så var det en sterk psyke.

– Men jeg hadde jo ikke det. Jeg hadde ikke sterk psyke i det hele tatt. Jeg hylgrein og var en av de første som knakk. Jeg tenkte at jeg er så hardhuda og at jeg kom til å takle alt, men så bare rakna det. Det første vi gjorde var å løpe tre kilometer. TRE KILOMETER. Jeg har aldri løpt tre kilometer i hele mitt liv. Sist jeg trente var i gymtimen på barneskolen, liksom, sier Izabell og ler.

– Så det frister ikke med mer reality med det første? 

– Ikke akkurat nå. Men en gang i framtiden har jeg kjempelyst til å være med på «Skal vi danse». Og kanskje «Hver gang vi møtes» når jeg har en stor katalog med låter.

– Og det er jo ikke like fysisk krevende heller. Da kan du bare slappe av og høre på musikk og kanskje grine litt? 

– Hahaha, ja. Og dét er jeg flink til. Grining kan jeg. Det er jeg god på. Jeg er veldig følsom og lettrørt, sier Izabell.

LES OGSÅ: Regjeringen vil gi 21 millioner kroner til ONS

Følsom og kald

Sånn har hun alltid vært, og hun husker spesielt én episode fra da hun var liten. Hun og broren så på Pokemon på TV, og i den ene episoden finner Pikachu igjen familien sin. Endelig finner han noen som er like som seg. Derfor må han si ha det til Ash og bli igjen hos familien. Og da rakna det for Izabell. Tårene trilla da Pikachu endelig ble lykkelig, men det var ikke snakk om at broren skulle se at hun gråt. Hun kneip igjen det hun klarte mens Ash og Pikachu gikk hver sin vei.

Men selv om hun er følsom har hun også muligheten til å «skru av» hvis hun føler hun må beskytte seg selv. Ofte gjør hun det ved å stikke av, reise og fylle tiden med opplevelser. Det er ikke lenge siden det skjedde sist. Hun ble såret, og kjente på behovet for å komme seg vekk fra følelsene. Problemet var bare at dette var midt under korona, og det var ingen steder hun kunne dra. Det eneste stedet var Oslo, men togene var fulle og flyene gikk ikke. Hun ble tvunget til å bli, og tvunget til å kjenne på følelsene. Det var en ny opplevelse for henne, for da klarte hun ikke stenge av, noe som førte til at hun ble sittende hjemme i leiligheten og gråte hele kvelden.

– Jeg tror kanskje det var en bra ting for meg. Å stå i følelsene for en gangs skyld, i stedet for å stikke av. Men å stikke av er det som er lettest for meg.

Hun har alltid gjort det, på en eller annen måte. Men heldigvis ikke på noen annen måte enn fysisk. Izabell har aldri ruset seg. Det har hun ikke hatt behov for, og hun er veldig «anti» når det kommer til narkotiske stoffer. Men hun har alltid hatt behov for å komme seg fysisk vekk.

– Er det ikke rart at du klarer å være både så følsom, men også så…

– Kald? Jo. Men jeg klarer aldri plassere meg selv helt. Noe av det vanskeligste jeg vet er å snakke om «hvem er du og hvordan er du». Jeg har alltid slitt med å plassere meg selv. Man er jo aldri bare det ene eller det andre. Ting er som regel ikke svart/hvitt.

LES OGSÅ: Føler seg straffet av nye smitteverntiltak

Izabell

Hvorfor må alt defineres?

Hun føler at samfunnet alltid vil at man skal putte merkelapper på ting. Enten er du ekstrovert eller introvert. Enten er du følsom eller kald. Enten A- eller B-menneske. Izabell tror det kan føre til at folk kan bli stressa, få angst eller bli deprimerte når de føler de ikke passer inn i de boksene som er satt. Og i et jobbintervju, hva skal man si da, når man føler man ikke passer inn verken her eller der.

– Alt må liksom defineres. Men hvorfor? Jeg klarer ikke det, og jeg har aldri klart det. Jeg pleier å si at det er fordi jeg har en sjørøverpappa og en engelmamma at jeg er litt sånn, sier Izabell og smiler.

For å oppklare, så er ikke pappaen hennes en ekte sjørøver, og moren hennes lever fortsatt. Men ifølge Izabell er alle på morens side veldig flotte, ordentlige, klassiske og har ting på stell. Inviteres du til middag klokken 16.00, så kommer du klokken 16.00 – eller helst litt før. På farens side er det derimot «helt texas». Det finnes ikke røde tråder, og tidspunkter er ikke så viktig. Izabell tror det er derfor hun har en litt «splittet» personlighet. At det er derfor hun er både litt sånn og litt sånn.

Fordi Izabell er rapper er det mange som tror hun er både frekk og arrogant. Mange har en idé om hvordan hun er, føler hun. Men så møter de henne og innser at hun egentlig bare er en søt og vanlig jente. For henne er det ingenting som er viktigere enn å være snill mot folk hun møter. Så når folk påstår at hun ikke er snill. Ja. Da blir hun såra. Hun har fått tilsendt screenshots av Jodler hvor folk sier de har møtt henne og at hun var så frekk da de møttes. Izabell tenker at det ikke kan stemme, og at det aldri kan ha skjedd. For det er jo ikke sånn hun er. På den andre siden kan jo alle ha dårlige dager, og hvis noen har dyttet et kamera opp i ansiktet hennes på byen er det jo ikke sikkert hun ble så blid.

– Jeg vet ikke hva det er, men folk har nok en forventning om hvordan jeg skal være. Men jeg forstår ikke det helt heller. Når jeg har konsert minner det jo nesten om et stand up-show, for jeg snakker så mye mellom låtene. Så jeg er jo veldig sånn… Nei. Nå er vi der igjen. «Jeg er sånn og sånn». Jeg vet da faen hva jeg er. Sikkert begge deler. Både skambitch og sukkersøt, sier Izabell og ler.

Selv om det har hendt noen ganger er det heldigvis ikke normalen for Izabell å lese stygge ting om seg selv på nett. Hun har også opplevd at folk forsvarer henne på Jodel, noe de strengt tatt ikke hadde trengt, i og med at det er et anonymt forum. Men det synes hun er fint. At de gjør det likevel. Izabell er nemlig veldig opptatt av å bli likt.

– Jeg blir dødslei meg hvis jeg ikke blir likt for personligheten min. Men liker ikke alle å bli likt? Jeg er veldig åpen og lett å komme i kontakt med, men det er veldig få som slipper helt innpå. Og hvis jeg hører at noen tenker noe vondt om meg. Ja... Da dør jeg. Og jeg prøver alt jeg kan for å rette opp inntrykket de har av meg.

Men som med alt annet ved Izabell finnes det ingen fasit. Det er ikke helt svart/hvitt. For hadde noen sagt til henne at hun var ufordragelig og frekk under et restaurantbesøk eller at hun klaget høylytt på personalet, så vet hun at det ikke stemmer. Så det bryr hun seg ikke så mye om.

– Men hvis det er et snev av sannhet i det de sier. Da kjenner man det…

LES OGSÅ: Norgesferien ble om til et norsk eventyr for samboerparet fra Sandnes

Skulle bli skuespiller

Selv om Izabell nå livnærer seg som artist, og har gjort det de siste fem årene, var det ikke det som opprinnelig var planen. Izabell skulle bli skuespiller, og gikk derfor musikk, dans og drama på videregående før hun studerte maskespill (!) og dramaturgi og tok en bachelorgrad i drama- og teaterkommunikasjon. Alt var teaterrelatert. Helt til hun møtte ekskjæresten Tore, som fikk henne til å satse på musikken.

Og når hun ser tilbake på det har hun alltid hatt det i seg. Musikken, altså. Hun har alltid elsket å skrive tekster, og hun husker hun pleide å stå foran speilet og synge. Da RA traff Izabell for et par år siden viste hun fram en dagbokside fra Ole Brum-dagboka hun hadde da hun var ti år. Der har hun skrevet at hun «digger musikk, dans og is» og at hun er «flink til å dikte sanger», i tillegg til setningen «jeg vil bli popstjerne». Så hun har kanskje alltid visst hva hun egentlig ville.

– Du vet når du er liten og synger, og så sier du «ååneeei, det var styyyygt», sier Izabell mens hun lager barnestemme og legger hodet på skakke.

– Hver gang jeg sa det, så sa mamma alltid «det er så bra at du hører det selv, for det er ikke alle som klarer å høre selv at de synger stygt».

Izabell retter opp hodet igjen, og tar en pause.

– Så det var det jeg ble fora med. De støttet meg ikke da jeg deltok på talentkonkurranser, det var mer sånn «nja, dette er ikke helt for deg». Jeg tror det var det som plantet seg i meg. Okei, da er vel ikke dette noe for meg da. Jeg kan ikke synge og jeg kan ikke skrive tekster. Jeg ble nok litt selvdestruktiv. Så det var som et lite sår da Tore begynte å pirke i det og det artistiske.

Resultatet av pirkingen ble at Izabell meldte seg på P3s «jenterapkonkurranse» i 2014. Hun vant konkurransen, og etter det har det gått slag i slag. Som 24-åring satt hun der med platekontrakt med verdens største plateselskap, hun var ferdig utdannet med en bachelorgrad i bagasjen og hun var på vei til å kjøpe seg egen leilighet. Livet gikk på høygir og Izabell levde for de høye toppene og prestasjonene. Hun bestemte seg for at hun skulle gjøre seg ferdig med utdannelsen med bare A-er på vitnemålet – så gjorde hun det. Så bestemte hun seg for å bo et år i Mexico – så gjorde hun det. Så bestemte hun seg for å bli artist – så ble hun det. Midt i alt dette fikk hun en alvorlig blodforgiftning og ble lagt i kunstig koma. Etter det bestemte hun seg for at hun måtte oppleve mest mulig. Så da gjorde hun det. Det resulterte i halvannet år med festing, reising og opplevelser.

Men plutselig en dag fikk hun nok. Nok av det livet. Plutselig var hverdagen viktigere enn noe annet. Å ha familie og venner rundt seg. Å se dem være glade eller stille opp for dem hvis de ikke var det. Å leve for de små øyeblikkene.

Hun føler absolutt ikke hun har nådd sitt fulle potensiale – musikkmessig. Ikke vet hun om hun noen gang gjør det heller. For hun er så komfortabel akkurat der hun er nå.

– Jeg sitter på så sykt mye materiale, men jeg vet ikke om jeg vil gi det ut. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har blitt eldre eller om det er fordi jeg har opplevd så mye. Nå er jeg livredd for å ha konsert igjen. Jeg synes det virker skummelt, for det er så trygt her jeg er nå.

– Kanskje det er det som er å bli voksen? 

– Ja, kanskje…., sier Izabell og stopper opp.

– Jeg tenker alltid mye på mormor. Hun er et av mine største forbilder. Hun gikk rundt og sang hver dag. Hun dilla litt, laget mat og passet på. Det var livet hennes. For meg høres det ut som en utopi, for hele livet mitt har jeg hatt de høye toppene. Det jeg ikke har hatt er en kjernefamilie og hverdagslivet og det normale.

– Så det har gått litt på høygir for deg? 

– Ja, jeg føler det. Det er ikke sikkert jeg noen gang kommer til å nå det A4-greiene. Sånn som i dag. Det enkleste i verden er jo at noen kommer for å intervjue deg. Men jeg glemmer at jeg skal det og så blir alt helt texas. Kaffebønner i pose, liksom, sier hun, og slår ut med armen mot kaffemaskinen og de lånte kaffebønnene fra frisørsalongen.

Nå er det A4-livet Izabell vil ha. Kjernefamilien. Søndagsmiddager. Bursdager. Være der for hverandre og oppleve de små tingene sammen i hverdagen.

– Det er min utopi. Mitt mål i livet. Andre har kanskje alt det, de trygge rammene og hverdagslivet. Så drømmer de seg vekk til noe annet langt unna, og tenker at en dag skal de gjøre det eller det. Jeg har liksom vært der. For meg er det så lett å hoppe på et fly og reise til andre siden av jordkloden helt alene. Det er null problem. Og det er jo gjerne sånt folk tenker på i et år før de gjør det. Men det kommer så lett for meg, for det er det jeg har vokst opp med. Og man vil jo alltid ha det man ikke kan få.

Fakta om Benedicte Izabell Ekeland

  • Født 25.05.90 i Stavanger. Har også bodd i Bergen, på Gran Canaria, Oslo og i Mexico.

  • Utdannelse: Tverrfaglig bachelor i drama- og teaterkommunikasjon med spansk  og latinamerikansk kultur og historie. 

  • Drev den Stavanger-baserte hiphopfestivalen Xplosif sammen med Tore «Pang» Arholm Tobiassen fra 2009 til 2017.

  • Var en del av dokumentarserien om norsk hiphop «Takin ova» på NRK. 

  • Deltok på Kompani Lauritzen våren 2020. Programmet knuste alle TV2 Sumos rekorder i mars.

  • Ble kåret til Norges beste kvinnelige rapper av P3 i 2014.

  • Startet plateselskapet STVG Kartell i 2018. Samme år ga hun ut plata «Skyt meg» på eget label.


Fem favoritter
Musikk: Rap, RnB og soul.
Film: Natural Born Killers.
Bok: Mengele Zoo.
Mat: Alt!
Sted: Mexico.

Mer fra Dagsavisen