Ole Paus fra begynnelsen

To bokser med 70- og 80-tallsplatene til Ole Paus er noe av de mest omfattende som er gitt ut i sitt slag her i landet. 13 CD-er i den første, ni i den andre, nå også med forbedret lyd. Det nærmeste jeg vet om er de to boksene som kom i forbindelse med Åge Aleksandersens 60-årsdag i 2009, med to ganger 12 album. Da var også historien til Åge komplett så langt. Men dette er bare de to første decenniene av produksjonen til Ole Paus. Det er ennå 30 år med Paus-plater å ta av, men disse er lettere tilgjengelige, og kommer neppe til å få den samme behandlingen.

Det er bare tre år siden vi gikk gjennom Ole Paus på disse sidene, i forbindelse med hans 70-årsjubileum i Operaen. Den gangen ble han beskrevet som en av de fremste artistene i norsk musikk. Et evig uromoment, men også et betryggende, pålitelig korrektiv til norsk selvgodhet.

Nasjonens dårlige samvittighet, en hemningsløs rabulist, men også en fintfølende filosof og romantiker, som elegant balanserer på ei tynn linje mellom dypsindige personlige betraktninger og infame spark oppover i samfunnsdebatten. Nå kommer en ny påminnelse om å rykke tilbake til start, og høre hvordan alt dette utviklet seg, og igjen nyte kontrastene i personligheten til Ole Paus.

Visesangeren og lyrikeren Ole Paus bestemte seg for å leve for det eneste han kunne og ville i verden: Å lage viser og skrive. Han er glad for at publikum liker de tingene han lager. Opprinnelig bildetekst fra 1974. Foto: Aage Storløkken/Aktuell/NTB scanpix

Debutalbumet «Der ute der inne» i 1970 hadde en omslagstekst av Alf Cranner, som ble en mentor for unge Paus på hans vei ut i verden. En morsom omtale, som tar sangeren og låtskriveren på kornet: «Han har medynk med mange, og gir dem viser til trøst. Men han kan også være glad, og noen ganger litt ond der det trengs.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Man skal bare aldri føle seg helt sikker», skrev Cranner. Og: «Samtidig har han forsøkt seg i en mengde jobber og derved ervervet seg en skraphandel av kunnskaper som er ubrukelige til alt annet enn visediktning». Ole Paus har forsøkt seg med mye annet rart enn visediktning senere, men når alt kommer til alt er det nok på dette området han har gjort størst nytte for seg.

Ole Paus,KUL Anm Musikk B:«1970-tallet» KUL Anm Musikk C:C+C Records

«Der ute der inne» inneholder 18 relativt korte sanger, som viser tidstypisk inspirasjon. «Drankeren» var veldig lik «Homeward Bound», «Regle» var Dylans «It’s Allright Ma, I’m Only Bleeding». Her var også den Øystein Sunde-lignende «Sorgenfri», som sammen med de andre antydet at Paus ikke helt hadde funnet sin egen stemme. Det skulle ikke gå så lenge før platene fikk en annen lyd.

Ole Paus er i samme situasjon som mange andre hardt arbeidende trubadurer fra samme generasjon. Uansett hvor mye fint de finner på, er det ofte et godt, gammelt album som ruver over alle de andre. Hos Paus er det «Garman» fra 1972, morsomt nok spilt inn med medlemmer av 60-tallsstjernene The Pussycats som band.

Her er flere av standardsangene til Paus – nærmest rocka låter som «Nå kommer jeg og tar deg» og «Harde tider», og de følsomste visene, «Født på et fjell» og «Ingenting å være redd for». Det var ikke noe i veien med oppfølgerne «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende», heller ikke det påfølgende samarbeidet med Ketil Bjørnstad på det ambisiøse dobbeltalbumet «Lise Madsen, Moses og de andre», som er en av de mest undervurderte utgivelsene i Paus-katalogen, men «Garman» er og blir vanskelig å overgå.

Ole Paus ble en stadig mer folkekjær artist, til tross for at han fortsatte å fornærme omgivelsene når han syntes det var nødvendig. I noen år prioriterte han det rabiate påfunnet «Paus-Posten» på platemarkedet. Med brennende aktuelle ironiske, av og til på grensen til injurierende kommentarer til det norske samfunnslivet. I form av moderne skillingsviser, med tema som kan ha blitt glemt i årenes løp. Men tida leger ikke alle sår, og mange av disse sangene er forbausende friske å høre igjen. At det musikalske nivået også var brukbart høyt på disse innspillingene er nesten glemt.

Ole Paus fortsatte i samme stil på 80-tallet. «Inneholder ord som ikke egner seg for barn» står det tydelig på omslaget av «Noen der oppe» i 1982, sannsynligvis som et ironisk markedsvennlig pek, lenge før moralister tvang den amerikanske platebransjen til å sette slike advarsler på utgivelser med de mest løsmunnede artistene sine. Den sterke språkbruken høres i sanger som «Lystig purk på piknik» og «Selv sopere har et hjørne i himmelen». Sterk språkbruk, men også nødvendig satire.

Les også: Geir Rakvaag: Alt jeg har skrevet om Åge (70) i 40 år (DA+)

Ole Paus har aldri vært en kompromissløs kunstner som har avslått å selge seg for det han er verdt. Her er en hel CD med 16 sanger som er spilt inn og gitt ut på kassetter som reklame for Dagbladet. Her er enda en CD med 24 spor som ble laget for en rekke andre reklamekassetter. Her er en mengde bonusspor, noen plassert på albumene der de tidsmessig hører hjemme, men også på ekstra plater. 89 (!) slike sjeldenheter til sammen.

Albumene har utførlige omslagsnotater av Arvid Skancke-Knutsen, med mange gode historiske poenger og fornøyelige anekdoter – som at Ole Paus som 20-åring på en fest ble båret rundt på gullstol av André Bjerke og Jens Bjørneboe, som deres eneste mulige arvtaker. Skancke-Knutsen setter Paus inn i den rette tidsånden til å begynne med, det tidlige 70-tallet med en ny norsk jazzscene, noen få, men ambisiøse rockeband, og visebølgen, som hadde et bedre tak på publikum.

Fredag gjorde Ole Paus en intimkonsert på Josefine i Oslo, med utvalgte sanger fra hvert tiår. Neste år blir det enda mer Paus når tekstene hans kommer samlet i en bok. Så kommer også et helt nytt album med artisten, som egentlig tok farvel med platemarkedet med albumet «Avslutningen» i 2013.

Siden har han gitt ut et album sammen med Ketil Bjørnstad, og neste år kommer han med enda et, nå sammen med gruppa Motorpsycho. Det er en kobling ikke mange så komme. Jeg har fått høre den første singelen, «Gud bevare landsbyen min», det kan minne litt om en slags hektisk Allman Brothers-boogie med Paus på toppen, men ligner egentlig ikke på noe som helst vi har hørt før fra denne kanten.

Les også: Advarte Ole Paus mot eget publikum (DA+)

I tillegg til å være en av de mest omfattende nyutgivelsene i sitt slag i Norge, så er de to boksene til Ole Paus også dessverre noen av de siste. Utgiver Christer Falck kunngjorde tidligere i høst at han legger ned denne virksomheten, på grunn av manglende offentlig støtte, og CD-platenes fortsatt fallende tendens.

Det er synd, fordi man vanskelig kan se hvordan slike arkeologiske utgravninger, med tilhørende skriftlig dokumentasjon, skal finne sted utenfor et fysisk format å knytte dem til. Neste år gir Falck ut Jahn Teigen komplett på 14 CD-er, og så kan vi bare håpe at musikkhistorien fortsatt kan formidles med en tilsvarende finesse i framtida.