Forlater Norge: – Regjeringen plasserer kvinnelige aktivister i Mo i Rana og Alta, mens de flyr Taliban til Oslo i privatfly

Farzana Elham Kochai, Jamila Afghani og Nargis Nehan.

Navnene er ikke så kjente i Norge, men internasjonalt og i Afghanistan er dette store navn. Det alle tre har til felles er at de aldri har tiet foran Taliban.

De har kjempet for likestilling i landet og er velutdannede kvinner. Alle tre ble evakuert fra Afghanistan da Taliban tok over landet i august i fjor. De har alle vært gode allierte av Norge i kampen for likestilling.

Nå har de tre enda en ting til felles. Alle ønsker å forlate Norge.

Ifølge dem ønsker de fleste aktivistene som ble evakuert av staten Norge å komme seg vekk fra landet igjen.

[ Kommentar: Et lite sted – en håndfull fred ]

Store geografiske avstander

Nehan havnet i Mo i Rana, Kochai havnet i Vestnes kommune i Møre og Romsdal og Afghani i Alta.

Geografiske avstander gjør at de ikke får videreført arbeidet sitt.

De ønsket å bo i det sentrale østlandsområdet og med rimelig avstand til hverandre, noe som også ville ha sikret dem nærhet til diplomatisk representasjon i Norge, norske beslutningstakere og miljøer som arbeider med menneskerettigheter og Afghanistan.

– Jeg kunne ikke tro hva det norske systemet gjorde med meg. Jeg planla å bygge en sterk arbeidsrelasjon og jobbe tett med menneskerettighetsorganisasjoner og Norges beslutningstakere, sier Nargis Nehan.

Som afghansk kvinnelig leder og talskvinne blir hun ofte invitert til konferanser som foredragsholder. Også dette har blitt vanskelig etter at hun ble bosatt i Mo i Rana.

– Jeg gikk glipp av flere konferanser, fordi det var for kostbart for arrangørene å finansiere flyreisene mine fra Mo i Rana, sier Nehan.

[ Rop om hjelp fra Afghanistan: – Familiene har begynt å selge døtrene for å få råd til mat på bordet ]

Måtte takke nei til stipend hos Harvard University

Manglene reisebevis har også gjort det vanskelig for menneskerettighetsforkjemperne å fortsette arbeidet sitt.

– Jeg hadde et jobbtilbud fra Arizona State University i USA som assisterende professor, og et stipend fra Harvard University. Jeg ventet på positiv respons fra norske myndigheter uten at det kom, sier Jamila Afghani.

Både stipendet og jobbtilbudet måtte hun derfor takke nei til. Jamila Afghani er feminist og aktivist for kvinners rettigheter og utdanning i Afghanistan.

Kvinnene mener det er behov for en tidlig kompetansekartlegging av evakuerte flyktninger, slik de raskest mulig kan bli en ressurs.

Farzana Elham Kochai var parlamentsmedlem i Afghanistan, som 29-åring var hun den yngste i Wolesi Jirga, Afghanistans nasjonalforsamling. Ved ankomst til Norge måtte hun gjennom et tungt integreringsprogram, istedenfor å få fortsette arbeidet med menneskerettigheter.

– Alle de som nylig kom fra Afghanistan var arbeidsmotoren i landet, noen er politikere, jurister og andre aktivister. Disse kvinnene kan kommunisere perfekt på engelsk, og kan gjøre noe annet enn å lære norsk. Det blir absurd og vanskelig når man sender en person med 15 års toppledererfaring til en butikk, kafé eller en gård for å få en praksisattest, sier Kochai.

[ Afghanske nyhetsankere må dekke til ansiktet på TV ]

Reagerer på regjeringens prioriteringer

Nehan mener det er et kunnskapsgap mellom ulike institusjoner i det norske asyl- og integreringssystemet.

– Mens kvinners fred og sikkerhet er en viktig del av Norges utenrikspolitikk, er ikke den bevisstheten til stede i alle andre institusjoner. Etter evakuering til Norge ble vi behandlet som flyktninger, ikke som aktivister. Det er ingen bestemmelser i Norge om hvordan man skal behandle de som søker politisk asyl, sier Nehan og referer til Norges internasjonale forpliktelser og regjeringens handlingsplan for implementering av FNs sikkerhetsrådsresolusjon om kvinner, fred og sikkerhet, som spesifikt understreker behovet for å støtte kvinnelige menneskerettighetsforsvarere, sier hun.

Dette er gjennom de siste 15 årene signert på høyeste politisk nivå.

– Regjeringen plasserer kvinnelige aktivister på steder som Mo i Rana og Alta og gir dem ingen støtte til å fortsette sin aktivisme, mens de er vertskap for Taliban i Oslo og flyr dem i privatfly og tar til orde for å heve reisesanksjonen deres. De snakker om kvinners rettigheter og menneskerettigheter, mens de gir støtte og plattform for Taliban-sympatisører som prøver å hvitvaske Taliban, sier Nargis Nehan skuffet.

[ Taliban avviser FNs bekymring for kvinners rettigheter i Afghanistan ]

Flytter til Canada

Opplevelsen av at Norge ikke støtter menneskerettighetsforkjempere som dem selv, gjør at både Nehan og Afghani har valgt å flytte til Canada. Kochai planlegger også å flytte fra Norge, men må regne med en lengre prosess.

I Canada kan de kommunisere på engelsk, og får mulighet til å velge hvor de vil bosette seg. Det tar mellom to til tre år å få et canadisk pass.

– Ulike komiteer i det canadiske parlamentet møter allerede afghanske kvinner, og deres organisasjoner jobber tett med afghanske kvinner. Jeg kan videreføre aktivitetene mine i Toronto, vil være i nærheten av en internasjonal flyplass, og jeg vil også kunne bruke mitt afghanske pass, noe som vil hjelpe meg med å få visum til noen land lettere, legger Nehan til.

[ Taliban har begynt å ødelegge valmueavlinger ]

– Går glipp av ressurser

Afghanistankomiteen i Norge, Det norske menneskerettighetsfond, og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, har gått sammen og prøvd å hjelpe kvinnene med å videreføre arbeidet sitt.

De har foreslått for Arbeids og inkluderingsdepartementet at de må jobbe for å anerkjenne menneskerettighetsforsvarere som en særegen gruppe. De mener at utarbeidelsen av et individuelt tilpasset introduksjonsprogram må ta hensyn til hvordan arbeidet som er årsaken til at de har fått beskyttelse i Norge kan videreføres profesjonelt eller på frivillig basis.

Daglig leder for Det norske menneskerettighetsfondet, Ingeborg Moa, mener behandlingen av kvinneaktivistene er et tap for Norge.

– Det er svært synd for Norge, som går glipp av solide ressurser på fagfelt som Norge og regjeringen er svært opptatt av, som freds- og forsoningsarbeid, arbeid med kvinners rettigheter og arbeid med menneskerettighetsforkjemperes viktige rolle, sier hun.

[ Huitfeldt: Kommer ikke til å slutte med bistand til Afghanistan ]

Hasteoppdrag

Når Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) skal bosette flyktninger, skal de ta hensyn til utdanning, yrke, tilretteleggingsbehov og relasjoner i Norge. En kompetansekartlegging skal i henhold til integreringsforskriften gjøres i forkant av en bosetting. Men da Norge evakuerte 111 aktivister og menneskerettighetsforkjempere fra Afghanistan i august 2021, ble dette ikke gjort.

Ifølge IMDi kan denne kartleggingen gjøres i etterkant, om det er snakk om en hastesituasjon.

Direktør i IMDi, Libe Rieber-Mohn, sier at IMDi hadde 48 timer til å inngå avtale med en kommune om bosetting.

Det Moa reagerer på, er at kompetansekartleggingen ikke fikk noen konsekvenser for videre bosetting av kvinnene.

– Det har ikke ført til at de faktisk får mulighet til å bo i en kommune på et sted i Norge der de har mulighet til å fortsette sitt arbeid, sier Ingeborg Moa.

Et vedtak om tildeling av bosettingskommune kan ikke påklages. Det betyr at dersom aktivistene ønsket å flytte et annet sted i Norge, er det ingen hindring, men at de må praktisk økonomisk ordne dette selv. Man mister også den lovfestede retten til introduksjonsprogrammet, opplyser IMDI.

– Hvis man flytter til en ny kommune, har man bare rett til sosiale tjenester fra den nye kommunen hvis flyttingen er avtalt mellom kommunene. Hvis flyttingen ikke er avtalt, kan tilflyttingskommunen avslå søknaden med henvisning til bosettingskommunens ansvar, med mindre dette er åpenbart urimelig, sier Libe Rieber-Mohn.

Forslag på høring

Arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen sier at menneskerettighetsforsvarere gjør en verdifull innsats, og at regjeringen ønsker å legge til rette for at menneskerettighetsforsvarere som vil det skal få mulighet til å arbeide for menneskerettigheter i eksil, uavhengig av hvilken norsk kommune de bor i.

– Noen av de utfordringene menneskerettsforsvarere i eksil i Norge møter, vil kunne løses ved at kommunene vurderer om deres aktiviteter kan legges inn i introduksjonsprogrammet. Samtidig har vi avdekket at det er behov for at deltakere i introduksjonsprogrammet, og i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, skal kunne søke om permisjon for å kunne delta i delta i fred- og forsoningsarbeid på nasjonalt eller internasjonalt nivå, inkludert i arbeidet for kvinners rettigheter, sier hun.

Denne endringen til integreringsforskriften fra departementet er nå ute på høring.

[ Frp ber regjeringen kutte kontakten med Taliban ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen