Mons (5) har gått fra Oslo til Nordkapp: – Han var mest opptatt av vaffelen

Ingrid Alm, Ole Thomas Helgesen, Mons (5) og hunden Ito tar tunge steg opp over bakketoppen på Magerøya.

Det har gått trått hele morgenen. Snøføyka er tett, og de ser ikke mange meterne av veien foran seg.

Når den siste bakken begynner å jevnes ut, blir familien møtt av en ulende nordavind. Vinden bærer løssnøen inn i alle hetter, gjennom vanter og stryker ugjestmildt over allerede kalde kinn. Mons gråter. Ito piper.

De har gått til beins, på ski, rodd og pandlet fra Oslo til Nordkapp de siste ni månedene. Det er bare fem kilometer igjen til Nordkapp. Skulle de stoppe nå, så nær målet? Men var det forsvarlig å fortsette?

Plutselig bryter motordur lyden av den ulende vinden.

Ingrid snur seg, og ser en hvit og turkis 70-talls folkevogn med sveitsiske skilter komme mot seg.

Bilen stopper, og to forfjamsede hoder og en hund henger ut av vinduet.

«Do you need help?»

«YES!»

I grevens tid

Uten sekker går innspurten lettere til den berømte globusen ved Norges ende. Ingrid og Ole småjogger med krummede nakker som beskyttelse for vinden, mens Mons og Ito henger som to kenguruer på hver sin mage. De klarte det. Uten frostskader. Det logres, smiles og klemmes.

– Det var helt surrealistisk å komme fram. Vi hadde gått fra horisont til horisont i så mange måneder, men nå var det ikke mer land å se foran oss. Det var både stort og rørende, forteller Ingrid Alm på telefon til Dagsavisen Fremtiden.

Mens Ingrid og pappa Ole nyter det salige øyeblikket ved det som føles som verdens ende, er Mons allerede på jakt etter vaffel.

– Han var mest opptatt av vaffelen, og skjønte ikke greia med globusen, forteller Ingrid og ler.

[ Ivar (44) måtte forberede seg på å selv ta imot sønnen på fødestua – jordmødrene var for opptatte ]

Delte reisen med følgerne

Øyeblikket på Nordkapp var etterlengtet. Selv om turen i seg selv var det egentlige målet. 1. mars gikk familien, som opprinnelig er fra Lier og Hokksund ut fra leiligheten sin i Oslo, og fortsatte nordover, helt til landet ble erstattet av brusende bølger. Gjennom Instagram-kontoen @tyritroll har nesten 10.000 fulgt dem på reisen over fjord og fjell. De fleste nettene tilbrakt i telt, men også noen i hytter for å få dusjet og ladet opp utstyret og mobilen.

– Det var greit å stoppe nå. Mørketiden tar på, og været blir stadig hardere fremover, slår Ingrid fast.

De siste månedene har vært fulle av refleksjon, problemløsing, selvransakelse, opplevelser og overraskelser. Selv om familien hadde lagt opp en rute på forhånd, skulle vær og vind føre dem på andre stier fram til mål. To måneder ble blant annet tilbrakt på padlebrett langs Helgelandskysten.

[ Ingen spurte hvorfor «Ahmed» utagerte: – De så meg ikke som et offer ]

Kunsten å snu en gråværsdag

På forhånd var foreldrene spente på hvordan Mons ville takle å være så lenge uten vennene i Oslo. Men med trofaste Pikachu-kosedyret og alle lekene Ole og Ingrid har lagret i hukommelsen, har mil etter mil forsvunnet bak dem.

– Vi har blitt godt kjent med Mons sin fantasi, kreativitet og historiefortelling. På kveldene har vi hatt skyggeteater og sett på filmer på iPaden, så helt fri for teknologi har vi ikke vært.

Men hva gjør man når fireåringen skriker «Jeg vil hjem! Jeg hater denne lange, lange turen. Jeg angrer på at jeg dro!»? Da måtte Ingrid grave fram det hun har lært på terapeutskolen.

– Jeg tenkte jo umiddelbart «Nå må vi hjem! Ræva foreldre, vi har dratt den for langt. Dette må jeg fikse – fort!

Men istedenfor å prøve å snakke om hvor hyggelig de har hatt det, og bagatellisere opplevelsen til sønnen, prøvde Ingrid å vente med problemløsinga.

«Off … I dag er det skikkelig drit. Altfor lang har turen vært.»

Mons nikker.

«Dere sa jeg skulle få besøk av vennene og familien min. Dere sa jeg kunne ta med slangen og krokodillen. Jeg savner dem».

«Ja … off … Nå har vi vært lenge borte. Klart du savner vennene dine. Er det noe vi kan gjøre for å gjøre den bedre? Kanskje vi kan ringe noen?

– Vi ringer bestefar. Bestefar tar tegninga, og tar med bamsene på FaceTime. Da gikk Mons med lettere skritt oppover heia dagen etter.

– Hva med foreldrene, da? Har dere hatt lov til å gå i kjelleren?

– Jeg visste ikke at jeg hadde så mange kjellere, jeg. Det har vært mange ganger jeg har tenkt at «Nå har jeg ikke mer å gi», men så må man likevel sammen finne ut hvordan vi skal løse dette.

[ (+) Ane fant veien ut av spiseforstyrrelsen: – Jeg så alt jeg kunne gjøre med en frisk kropp ]

Romantikk er en Kvikklunsj på deling

Ingrid forteller at det å måtte jobbe som et team de siste ni månedene har gjort dem mer sammensveiset som familie.

– Vi har blitt gode til å lese hverandre og oss selv, og å si ifra når vi har ulike behov. Når man er så tett på hverandre døgnet rundt, trenger man noen ganger en pause for oss selv.

Men hvordan klarer man å huske å være kjærester, når man alltid er tre?

– Romantikk har blitt noe annet. Vi har kommet veldig nær, og blitt godt kjent. Det har ikke blitt champagne og røde roser, men heller å sette på kaffen om morgenen, dele en Kvikklunsj eller snakke om dagen.

[ Dette er kokebokforfatterens vegetariske høstfavoritter ]

Raushet og vemod

Selv med fantastiske dyreopplevelser i et vilt landskap, så er det de uplanlagte menneskemøtene som står igjen som noen av de beste opplevelse. Om det er å komme innom på en kaffe, få tilbud om en fisk eller gratis lån av en fremmeds hytte.

– Jeg har fått veldig trua på folk og kjenner meg så håpefull. Vi har opplevd så mye raushet og gavmildhet. I Finnmark fikk vi til og med låne bilen til en kar vi nettopp hadde møtt. Vi spurte om vi kunne haike med ham, for å rekke butikken før den stengte. «Dere kan jo bare ta bilen min!» foreslo karen.

Noen dager er også naturopplevelsene så store, at man ikke trenger verken leker eller iPad.

– Da vi gikk over Dovre, var jeg livredd for at det sto moskus bak hver sving. Men da vi kom over åskammen, så vi i hvert fall over 1.000 villrein. Det var en evig strøm av dyr som fløt over vidda. Som OL-bølgen med rein. Det var både enormt vakker, men også vemodig å se dyrene som er så trua av oss og stadig mer bebyggelse.

[ «Jeg har passert 60 og er lite imponert over egen generasjon. Det ser ut som en slagmark etter oss» ]

Eventyret blir bok

Nå skal alle opplevelsene de siste ni månedene bli til en bok. Men først går turen hjem til asfalten i Oslo. Det sakte livet i norsk natur har etterlatt inntrykk som endrer familien for alltid.

– Jeg føler livet mitt har vært en konstant sjekkliste siden barneskolen – gjøre lekser, komme på trening, vaske huset. I løpet av turen har vi blitt veldig bevisste på hva vi gjør for å være flinke, raske og effektive i hverdagen, og hvor godt det er å stoppe opp.

Fremover skal vi ha et bevisst forhold til hvordan de bruker tiden sin, istedenfor å bare løpe med den.

– Vi skal være til stede i situasjonene vi prioriterer, istedenfor å ha fokus på neste skritt. Da går man glipp av så mye.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen