Lykken på skauen før tragedien inntraff

Av Tom Helgesen

– For vår familie har det alltid vært før og etter Nykjua, sier Oddveig Moen, og ser alvorlig ut mot den store granskogen rundt Granro.

– Onkel Kjell var født 12. februar 1922, og han kjøpte denne hytta på sin 18-årsdag. Her kan du se gamle bilder fra fotoalbumet med blant annet han og forloveden, Ingrid, forteller hun, og viser fram et gammelt fotoalbum. Her ser fremtiden lys og fin ut for det unge paret, men slik skulle det ikke bli.

9. april 1940 rykket tyskerne inn i Norge, og dermed endret ting seg ganske dramatisk. Kanskje ikke med en gang, men etter hvert skulle okkupasjonen merkes. Sommeren 1944 stakk tusenvis av unge, norske menn til skogs for å unndra seg påbudet fra de norske NS-myndighetene om oppmøte på de lokale arbeidskontorene for registrering til såkalt arbeidstjeneste. Hjemmefrontledelsen fryktet at mobilisering av 75 000 unge nordmenn var en fordekt plan for å få sendt dem til Østfronten på tysk side.

Skjulested for gutta på skauen

Kjell Pedersen, og mange med ham, dro inn i Drammensmarka, og etter hvert lengre inn i Finnemarka, for å skjule seg for nazimyndighetene. Først holdt de til på Kjells hytte «Granro», men dette ble for nær Drammen og de tyske soldatene. Nord i Finnemarka bygde de opp såkalte celleleire i hytter og tømmerkoier, hvor de sammen med andre Milorg-folk fikk våpentrening og tok imot våpenslipp fra allierte fly.

Koia ved Vesle Nykjua ble benyttet som skjulested for «gutta på skauen» fordi den lå langt inne i marka og samtidig sentralt med tanke på slipp-virksomheten. Oppe i åsen og noen kilometer fra Nykjukoia var det slipp-plasser hvor det dalte ned containere i fallskjermer under 2. verdenskrig. I dag står det små minneplater på slipp-plassene, og fremdeles kan skautravere finne rustne containere i myrkantene.

Skuddveksling på Nykjua

Grytidlig på morgenen 10. mars 1945 gikk 40 soldater fra SS-Skijegerbataljon ut fra Vikersund med kurs mot det nordlige Finnemarka. De var delt opp i fire grupper, alle med syv norske nazister og tre tyskere. To av gruppene gikk langt nord, og de nådde aldri fram til Nykjua. Målet for alle de fire gruppene var å se om de kunne noen spor etter illegal virksomhet i inne i marka.

Den skjebnesvangre dagen i mars startet slik den pleide å gjøre ved Nykjukoia. Noen var ute på forskjellige oppdrag, så da klokka nærma seg halv ti på morgenen var kun fire mann igjen ved koia. Det var Bjarne Nilsen, Rudi Christensen, Kjell Pedersen og Gunnar Mølsted. Kjells hund, newfoundlenderen Bjønn, var den som først oppdaga at fremmede var på vei.

Bikkja begynte å bjeffe da Nilsen sto ute og hogg ved, og han ble raskt skutt og drept.

De tre inni hytta reagerte momentant da skuddene smalt. Christensen fikk fatt i en US-Karabin, og skjøt to tyskere som falt, og etter det trakk de fiendtlige styrkene seg litt tilbake. En halv time seinere var også ei gruppe til med ti SS-soldater på plass.

Fire døde og fem fanger

Både Mølsted, Christensen og Pedersen klarte å komme seg ut av hytta og gjemme seg i en issprekk.

Vesle Nykjua er regulert, så med lav vannstand blir det mange og dype issprekker langs vannkanten. Pedersen var imidlertid hardt såret etter å ha blitt ruffet av nazistenes kuler.

Mølsted klarte å unnslippe fienden og gikk ned til Kanada i Lier i sokkelesten.

Pedersen ble raskt oppdaget fordi hunden hans bjeffa og ville leike. Både hund og eier ble deretter raskt skutt og drept.

Sistemann, Christensen, ble først funnet etter et par timer i issprekken. Han overlevde, men ble utsatt for harde og voldelige avhør.

Før det hadde fire andre Milorg-karer intetanende gått rett inn i nazistenes felle på Nykjua. Det hele endte med at tyskerne satte fyr på både stall og koie med de to falne nordmennene liggende igjen inne i koia. Milorg-karene som ble tatt til fange, måtte slepe de to døde tyskerne på kjelker ned til bygda.

To måneder seinere var det fred i Norge, så i ettertid virker disse kampene nokså meningsløse.

Den første bautaen til bunns

– Allerede året etter var bautaen over de to falne på plass ved Nykjua, forteller Oddveig.

- Det står riktignok feil fødselsdato på onkel Kjell, men jeg tror jeg veit hvorfor. Den store granittsteinen ble hogd ut fra fjellet ved kanten av Vesle Nykjua. Da de skulle frakten den over vannet, gikk det galt. Steinen falt av flåten og sank til bunns. Derfor måtte de sette i gang med å få tak i en ny stein som kunne hogges til. Nå begynte sikkert tida å bli knapp, og dermed måtte selve inngraveringa gå fort. På grunn av dette fikk begge samme fødselsdato ved en glipp, tror Oddveig. Hvert år er hun og datter Oddny på plass under Nykjuadagen i mars for å hedre Kjell Pedersen.

– Oddny har til og med designet og strikket en egen genser til formålet, sier Oddveig og smiler.

Fordums prakt

I disse dager holder Oddveig og ektemannen Torgny altså på å renovere hytta Kjell Pedersen kjøpte på sin 18-årsdag.

De har nå funnet gamle papirer som viser at han betalte 500 kroner for hytta, og at han betalte 10 kroner i avdrag per måned.

– Se på disse brente stokkene her. Da vi fjernet kledningen, fant vi store brannskader i to vegger og opp i gavlvegg som var skjult og kledd inn i to lag med ytter- og innerkledning. Denne brannen har ingen i vår familie noen gang hørt om. Antagelig har det vært brann her på 1930-tallet en gang, før onkel Kjell kjøpte den.

Hytta på Landfallbrenna hadde store skader etter mange år uten ordentlig vedlikehold. Taket begynte å sige, antagelig en fremskyndet prosess som skyldtes de brannskadde stokkene. Nå er nytt tak på plass, og målet er å ha det meste utendørs-arbeidet ferdiggjort før vinteren. Ekteparet driver småbruk oppe i Bingen i Øvre Eiker, så de har travle dager med gårdsdrift og renovering av egne hytte i Drammensmarka. Sommeren 2022 er Granbo tilbake i fordums prakt, minst like fin som da Kjell Pedersen kjøpte den vinteren 1940.