Nyheter

Var lei av at sykepleiere ble omtalt som superhelter – skrev bok om koronahåndteringen på sykehuset

Sykepleier Liv Bjørnhaug Johansen avslører i den unike boka «Den lange vakta» den virkelige historie om hvordan det var å jobbe på sykehuset i Drammen da pandemien traff byen.

Sykepleier ved Drammen sykehus, Liv Bjørnhaug Johansen, forteller i en ny bok om en kaotisk situasjon på sykehuset, da Norge stengte ned i mars.

Av Hina Aslam

12. mars i 2020 har blitt en merkedag i Norges historie.  Da bestemte regjeringen å stenge ned nesten hele landet.

Bare de som jobbet i de såkalte samfunnskritiske yrkene måtte ruste opp og stille på jobb. Altså de som holder samfunnet vårt i gang. Senere også betegnet som superhelter.

Hvordan er det mulig med én meters avstand?

«Ikke hjelp henne mer enn du må, sa jeg til Hilde. Jo mindre hjelp hun trenger, jo mindre sjanse for at hun blir eksponert for smitte. Plutselig var helsepersonell i seg selv blitt en trussel mot pasientens helse. Alle jeg skulle hjelpe, risikerte jeg å skade. Jo mindre hjelp de fikk av oss, jo bedre»

Dette er utdraget fra en ny bok som torsdag ble lansert av forfatter og sykepleier Liv Bjørnhaug Johansen. Hun jobber som sykepleier ved Drammen sykehus. I kommunen som i høst hadde det høyeste smittetrykket i Norge, sett ut fra antall innbyggere.

Utdraget beskriver enkelt hva blant annet sykepleiere sto i da pandemien kom. Hvordan skulle det bli mulig å holde én meters avstand, slik som man ble pålagt av myndighetene? Var det dråpesmitte eller luftsmitte vi skulle passe oss for? Alle disse spørsmålene dukket opp, og med retningslinjer som forandret seg dag etter dag, var det ikke lett å følge med.

– Sykehusene i Norge er ikke bygget for at vi kan holde én meters avstand, vi kan ikke unngå å komme tett på hverandre, forteller Johansen.

Boken heter «Den lange vakta» og er basert på hendelser innenfor blant annet Drammen sykehus og beretninger av intervjuer hun tok av helsepersonell i Norge. I boken forteller hun om helsevesenet da koronapandemien inntraff Norge.

Les også: Hun var kjempesyk med korona og innlagt på sykehuset i 10 dager - nå lærer hun andre om viruset

Ønsker ikke superheltkappe

Da koronapandemien traff Norge gikk det opp for fleste av oss at det finnes folk i yrker som virkelig for hjula til å gå rundt i dette landet. Dette er folk med yrker som kanskje ikke har den beste arbeidsavtalen, men som bidrar til at du og jeg skal ha det godt.

Vi sto på balkongene våre og klappet og heiet på dem. Mediene serverte historier om våre nye superhelter som var kledd i hvit og ofte med Crocs på føttene.

Det var noe av bakgrunnen for at sykepleier ved Drammen sykehus, Liv Bjørnhaug Johansen bestemte seg for å fortelle den virkelige historien gjennom en bok om sykepleiere som fikk hverdagen snudde opp og ned da koronapandemien inntraff Norge.

Det er hyggelig med applaus på balkongen, men dette har en bismak. En superhelt tåler alt og er bare motivert av den gode gjerningen, og det var det jeg ønsket å komme vekk fra. Det er ikke en måte å løse sykepleiermangelen på å være av avhengig av at alle sykepleiere skal være superidealister og ikke kreve noe tilbake. Sånn kan vi jobbe i to uker, men ikke over lang tid. Vi må ha arbeidsforhold som gjør at vi også kan ha overskudd til familie og fritid. Og vi må ha betingelser som tillater oss å gjøre en jobb vi kan stå inne for, sier Johansen.

Les også: Susanne (18) ble sendt hjem fra korona-avdelingen: – Fikk vite om utbruddet via mediene

Avhengig av utenlandsk arbeidskraft

– Jeg har vært bekymret som sykepleier og temaredaktør for tidsskriftet Sykepleien over arbeidsmiljøet til sykepleiere over lang tid. Og så kom koronapandemien. Da begynner systemet å knirke av et enda høyere trykk. Vi kommer jo etterhvært til et sted der ting ikke går lenger, sier hun.

Utenlandsk arbeidskraft dro hjem og etterlot store hull i bemanningen, og helsepersonellet fikk nye og flere oppgaver knyttet til smittervern.

Les også: Amdjed var feildiagnostisert i 13 år: – Jeg begynte å gråte da psykiateren fortalte det

Gikk ut over pasienter

– Det å ta et ekstra besøk til de som var på smitteisolat måtte vurderes nøye, siden vi hadde begrenset med smittevernutstyr, forteller Johansen.

For pårørende ble det også en ekstra vanskelig tid.

– Havnet en du kjenner i en akuttsituasjon, ble personen hentet med ambulanse, og du fikk kanskje ikke sett ham eller henne før de ble skrevet ut. Det skaper jo bekymring. Selv om helsepersonell forsøkte å holde kontakten gjennom telefon, sier hun.

Helsepersonell gikk også glipp av informasjon som de er vant til å få fra pårørende.

Også hjemmeboende som har mottatt helsetjenester har blitt rammet.

– De det har gått mest utover er de langtidsyke; personer med demens som har mistet dagtilbudet sitt, mennesker som har psykiske utfordringer og blant annet pårørende som har måtte tatt på seg oppgaver som tidligere ble gjort av helsepersonell, sier hun.

Hun tror at mange sykepleiere går fra jobben med dårlig samvittighet og med en følelse av å ikke strekke til.

Les også: Henriette hengte opp familiebilder på koronapasientenes rom: – Fikk dem til å fortelle meg om dem

Manglet beredskapsplan

I mangel på helsepersonell, og ikke minst smittevernutstyr, i begynnelsen av pandemien måtte det gjøres valg som gikk utover pasienter.

 Pandemier har vi alltid hatt. Jeg synes at det er oppsiktsvekkende at helsevesenet ikke har vært forberedt på at det kunne skje, sier hun.

Mange av helsepersonellet  hun har snakket med sier at situasjonen var veldig kaotisk i begynnelsen i hele landet.

 I begynnelsen var det til og med slik at arbeidsledere satt på hjemmekontor og sykepleiere måtte organisere smittevern på toppen av alle andre oppgaver, sier hun.

Hun synes at det er rart at ingen i helsevesenet har hatt en beredskapsplan.

Ifølge henne har sykehusene nå klart å ruste seg opp for eventuelt ta imot en ny bølge, men at det har tatt tid.

«Bortsett fra det provisoriske teltet med Securitasvakter ved hovedinngangen, var det lite som røpet alt som hadde foregått der inne det siste året. At noen hadde stukket pinner inn og rørt rundt i maurtua. Nå hadde vi fått bygget oss opp igjen, strevd oss til en slags ny normalitet, men noe grunnleggende var annerledes. Kanskje det var vissheten om at alt kunne veltes om på et øyeblikk.».