Hvem: Benjamin Schandy (22), best kjent som Jimi Somewhere
Hva: Internasjonal kjent indie pop-artist fra Hokksund i Øvre Eiker. Signert med amerikansk plateselskap.
Hvorfor: Har sluppet debutalbumet «Nothing gold can stay», som fikk 5-er av NRKs anmelder.
Hvor er du akkurat nå, og hva gjør du?
– Nå har jeg akkurat våkna, og rusler rundt i leiligheten min i Oslo. Jeg bor på Ellingsrudåsen.
– Er ikke det utenfor byen? Jeg trodde du var en sånn type som bodde på hippe Løkka?
– Nei, det er egentlig helt feil. Jeg føler meg heller trukket mot isolasjonen, og liker å bo et sted der jeg får puste. I byen føler jeg meg mer klaustrofobisk.
Debutalbumet ditt «Nothing gold can stay» er som en reise gjennom de siste årene av livet ditt. De første låte handler om å gi slipp på fortiden, midtveis synger du om søsteren din sitt bryllup og reflekterer rundt livsvalgene dine, og så begynner du å se fremover på livet med optimisme. Shit, hvordan har du fått til å samle så mye følelser og store tanker i et album?
– Hehe, det er laget over så lang tid. Da rekker man å ha en del opplevelser, og reflektere over dem.
Hva var det som skjedde i livet ditt, som vi kan høre om i albumet?
– Den første låta lagde jeg da søsteren min gifta seg sommeren 2017. Så gikk jeg gjennom et «break up» i 2018, som resulterte i noen tårer. I 2018 dro jeg til Los Angeles i tre måneder og lagde musikk. Så det var mye greier.
I låta «Wedding» synger du «My mama is losing sleep becausе of all of my plans, I know she's scared the world will swallow mе whole and then leave me out to die». Hvordan har foreldrene dine takla artistdrømmen din?
– De har alltid vært veldig støttende, men skeptiske til hvor ekte det kunne bli. Men jeg har bare jobba for å bevise at jeg kan leve av dette. Pappa lever dessuten av lidenskapen sin (naturfotograf Tom Schandy, red.anm), så han kunne ikke akkurat si noe, hehe.
– Har du følt noe på at verden kan «Swallow you whole»?
– Jeg føler alltid at jeg greier meg. Det var selvfølgelig ikke så populært da jeg som 17-åring sier at nå drar jeg til LA og besøke noen kompiser fra internett, hehe, men jeg har alltid hatt Ole (Ole Martin Jensen, produsent og barndomskamerat, red.anm), så jeg gjør ikke de tingene alene.
Er det en av låtene fra albumet du er spesielt fornøyd med?
– Alle låtene har så mye kontekst, men jeg merker at det skjer noe spesielt når jeg spiller «Wedding». Det er en linje om at jeg hadde en onkel som drev med musikk, men som aldri ble kjent med meg, fordi han reiste så mye. Nå har jeg blitt en onkel selv som driver med musikk. Jeg vil ikke bli en sånn onkel for nevøen min. Den linja reagerer alltid andre musikere på, for alle kjenner seg igjen.
Når du tenker på de tingene, blir du noen gang usikker på om du valgte rett yrke?
– Det er på en måte en velsignelse og en forbannelse at jeg har denne lidenskapen. Det ville vært chillere med et tradisjonelt yrke, for det er stor utrygghet i å være artist, men for meg var det ikke et valg. Jeg har hatt tunnelsyn på at dette skal være livet mitt siden jeg var ni år.
Hva gjør det med deg, når du må dykke inn i tunge refleksjoner for å lage låtene dine?
– Jeg tror bare jeg er sånn naturlig. De tankene jeg sitter på renner bare ut, uansett om de hadde blitt til musikk eller noe annet.
Jeg tenkte tonen på intervjuet skulle være litt lett og friskt med en ung fyr, men du har så mange gode refleksjoner på livet, så jeg tenker jeg må stille seg det ultimate spørsmålet: Hva er meningen med livet?
– Ingen har egentlig peiling på hvorfor vi er her, men jeg føler at den indre driven man har til å utøve det man brenner for, er det klareste beviset på det som er meningen med hvert vårt liv. Siden man kun har en kort periode man kan gi noe til verden, må vi i alle fall dele med hverandre, slik vi har gode dager. Så føles ikke alt så stort og tungt som det kan føles.
Albumet ditt er jo et «coming of age»album. Får du tilbakemeldinger fra ungdommer som kjenner seg igjen?
– Det er noe av det fineste med å være musiker. Det er en ganske narsisistisk livsvei – «meg, meg, meg» hele tiden. Det har jeg slitt med. Men når jeg får melding om at jeg har reddet livet til noen, fordi musikken har vært der for dem da de gikk gjennom noe tungt, da handler det ikke lenger om meg. Da blir det noe viktigere og mye finere.
Hvilken låt vekker ofte de følelsene i folk?
– Den som heter «Jesus» blir ofte nevnt. Om det å være ærlig om at man føler seg fortapt.
Vi har noen faste spørsmål i denne spalten: Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg er glad i å danse til høy musikk, å kjøre og se filmer.
Hva er favorittfilmen, da?
– «Her» av Spike Jonze. Den treffer alle punkene.
Hvem var barndomshelten?
– Eminem. Jeg ble skikkelig obsessed av ham.
Beskriv 2020 med et ord
– Overraskende.
Beskriv 2021 med et ord
– Mitt (år). Jeg har nettopp sluppet album, og vil reise til USA. Så har jeg begynt å skrive på en film, men det er så innmari dyrt og vanskelig å få realisert.
Hvilken type film blir det, da?
– Jeg ender nok opp med noe drama-greier om å være ung og ha disse store drømmene.
Så du blir ikke Jimi Somewhere for alltid?
– Det er fint at ting ikke er for alltid. Det er det albumet handler om også. «Nothing gold can stay» er basert på at alt ender, men at det kan være noe fint og håpefullt i avslutninger.
