Jonas Fjeld om det tøffe året: – Det er jo fælt å miste arbeidet sitt

Av Harald Reitan

– Året 2019 var fantastisk for meg, og alt pekte mot at 2020 skulle toppe det. Dette skulle bli mitt store år, sier Jonas Fjeld (68).

– De store jobbene sto i kø. Men hva ble det til, storparten av året? NULL!

Året begynte slik ingen andre år har begynt for ham som har levd under artist-aliaset Jonas Fjeld i 48 år. Han hadde nettopp klatra til topps på den mest kjente lista over konsumert musikk vi kjenner til: Den amerikanske Billboard-lista. Musikkmagasinet Billboard, som har base i New York, har siden 1958 presentert lister over de mest populære platene i USA, basert på salg og radiospillinger. Den norske VG-lista kom for øvrig samme året. Billboard har, i tillegg til lista over de mest populære singlene og albumene, uansett sjanger, egne lister for hver enkelt sjanger. Ved årsskiftet nådde Jonas Fjeld toppen av den for bluegrass-musikk, med utgivelsen han hadde gjort sammen med amerikanske venner; Judy Collins og bandet Chatham County Line.

Det var albumet Winterstories som brakte dem dit.

Les også: Anmeldelse: Judy Collins og Jonas Fjeld - engler i Operaen

Starstruck

– Jeg hadde jo følgt med Judy Collins siden 70-tallet, da hu sang inn på plate flere sanger som Leonard Cohen hadde skrivi, forteller Jonas Fjeld, uten jåle-innpakning på språket.

– På sett og vis oppdaga hu Cohen som artist da hu oppfordra han til å spelle inn sine egne sanger. Og da hu i 2013 sang inn «Engler i sneen» med engelsk tekst, var det en god, gammaldags opptur for meg. Da blei jeg litt starstruck, sier han på sitt rett fram-vis.

I 2017 fikk Jonas Fjeld spørsmål fra manageren til Judy Collins om de kunne gjøre ei plate sammen. Året etter dro han over for å se om det var noen match mellom dem.

– Dette var jo enda gildere, det var jo helt vilt, men da følte jeg absolutt ingen underlegenhetsangst for henne – det var jo hun som hadde tatt kontakt med meg. Og hun har sjøl gått den lange veien – nå har hun fylt 81 år, og hun er et vanlig menneske hun også, sier den lune artisten.

– Samarbeidet med Judy Collins ble en utrolig suksess. Bare så utrolig synd at vi bare så vidt fikk begynt på det som skulle bli mitt store år, sier Jonas Fjeld. Foto: Harald Reitan

Amerikansk suksess

I fjor dro han over Atlanteren igjen, og da spilte han inn albumet med Collins og med Chatham County Line som han har hatt samarbeid med siden 2005, og som han har laget tre album sammen med. Winterstories slo nå til de grader til som vellykka prosjekt, og i forbindelse med plateutgivelsen hadde de konserter 10 dager på rad på Joe’s Pub i Greenwich Village i New York, med 500-600 i salen hver kveld. Og salget gikk strykende.

– Jo, jeg tror dette er stort, sier Jonas Fjeld med sitt lure, skjeve smil.

Billboard er jo lista over alle lister! Og da Dagsrevyen på NRK før jul 2019 vurderte dette som stort nok til en reportasje om at vi var på toppen, eksploderte interessen for den turneen vi allerede hadde planlagt å gjennomføre i februar. Det er jo den aldersgruppa som ser Dagsrevyen vi først og fremst henvender oss til. Det var innerblink, slår han fast.

Pangstart på året

Alt ble utsolgt på rekordtid. To fulle hus i Operaen i Oslo, fulle hus også i Skien, Lillestrøm, Drammen, Bergen og Trondheim.

– May Britt, kona mi, og jeg feira det hele med umiddelbart etter konsertserien med å dra på en tre ukers ferie i Portugal på begge sider av månedsskiftet februar-mars. Kortbukse og sommersko! Og ikke minst: Det var så mye å glede seg til i fortsettelsen, forteller veteranen som har fire tunge Spellemannpriser på hylla.

Jonas Fjeld ramser opp planene for tida etter denne avstikkeren. Blant annet sto en langturné i Norge på programmet i april. Deretter hadde de avtale om TV-sendte konserter i USA og en turné der borte. Dette var en seilas på Billboard-bølgen han virkelig så fram mot.

Den store nedturen

– Vi kom hjem fra Portugal 7. mars. May Britt og jeg var fortsatt «sommerbrune» etter ferien da Norge ble stengt fem dager seinere. Han blir stille ei stund.

– Det var jammen bra at den turneen vi fikk gjennomført, ikke skulle starte 12. mars, sier han.

– Det skulle vise seg at det var den jeg måtte leve av resten av året.

Den datoen slokna den lysende utsikten til tidenes arbeidsår for Jonas Fjeld.

– Nå ser jeg gitar’n står der, men jeg greier jo faen ikke å ta den opp, sier han, uten mellomleggspapir.

– Det er jo fælt å miste arbeidet sitt. Men det er det mange andre som har gjort også, så jeg kan ikke synes synd på meg sjøl. Jeg har heldigvis holdt meg frisk, poengterer han.

Frustrasjonen over koronaen gjør at banneordene sitter løst. Men Fjeld er ingen mann av store geberder. Han bruker helst innestemme ute også, og følelsene er ikke retta mot noen bestemt.

Mot bedre tider?

– Jeg ser jo faen ikke folk heller, her vi gjømmer oss for hverandre bak masker. Gud, hvor jeg ser fram til å møte folk ansikt til ansikt igjen, og få stå på en scene og gi noe til et publikum som vil høre på. Men nå ser vi kanskje snart en ende på dette, og vaksinene som er underveis, vil forhåpentligvis gjøre ting mer normale igjen.

Noe av det Jonas Fjeld vet om, som han håper kan bli noe av utover neste år, er en konsert i Trondheim i slutten av mars, og en på Rjukan i august.

– Men det er vanskelig å planlegge. Ikke vet jeg hvor mange som får høre på, og da vet jeg heller ikke hvor mange jeg kan ta med meg på scenen. Men det går seg nok til!

Les også: Jonas Fjeld på frimerke: – Håper ikke jeg blir høy på pæra nå, for det kler meg ikke

Heder og ære

Innimellom har det vært lyspunkter. Tidlig i år offentliggjorde Posten Norge at Jonas Fjeld og Halvdan Sivertsen skulle få portrettet sitt på frimerke, og at de skulle hedres med å bli medlemmer av Hall of Fame på Rockheim i Trondheim, sammen med Radka Toneff post mortem. I oktober foregikk sjølve høytideligheten.

– At jeg nå ble innlemma i galleriet på Rockheim, var vel jaggu på tide. Greit at jeg ble det mens det er liv i meg, smiler drammenseren.

– Hvordan er det å sende brev, og frankere med seg sjøl?

– Jeg skriver jo ikke så mange brev, men nå tenkte jeg det skulle bli moro å sende julekort til en del venner i USA, med meg sjøl på frimerket! Fint design er det på det også. Men jeg hadde jo ikke tenkt på at på det står «Innland» på det. Da er det jo ikke gyldig som porto på kort til utlandet! Men du verden, det er jo en ære å komme på frimerke. I min barndom var det jo bare kong Haakon som fikk den.

Å bo i Postsvingen og kunne frankere med seg sjøl på frimerke, er ikke alle forunt! Foto: Harald Reitan

Kamerat Halvdan

Jonas Fjeld og Halvdan Sivertsen har kjent godt til hverandre oppigjennom karrierene, spesielt siden 1988, da NRK ba dem om å lage en sang sammen til TV-aksjonen som hadde navnet «På flukt,» der pengene skulle gå til Flyktningerådet. Jonas Fjeld lagde melodien og sendte den til Bodø, og der satte Halvdan seg ned og skrev teksten. Sangen «Hjem» ble framført av Karoline Krüger og Anita Skorgan i TV-sendinga den gangen.

– Da blei Halvdan og jeg litt kjent, men ikke ordentlig, siden det meste av kontakten mellom oss foregikk på telefon. Men da vi fikk invitasjonen til å møtes på Rockheim, tok vi opp telefonkontakten på nytt. Kanskje vi skulle spille inn vår egen sang sjøl, 32 år etter? Og så øvde vi så godt det lar seg gjøre på telefon, og var klar til innspilling da vi møttes i september. Det ble gjort opptak av lydprøven også, og den gikk så bra at den gikk rett til miks, og dermed hadde vi lagd en singel!

Halvdan Sivertsen og Jonas Fjeld var sammen i Trondheim i to døgn, og nå fikk de muligheten til å bli ordentlig kjent.

– Det var utrolig trivelig. Under oppholdet gjorde vi også opptak til et TV-program som skal sendes på NRK1 2. januar, der innholdet blant annet er hederen med Wall of Fame og frimerkene, og fellesopptredenen med den 32 år gamle sangen vår. Det er jo så moro å gjøre noe annet enn å synge «Engler i sneen» om og om igjen også, humrer han, … -skjønt, akkurat den er nok på programmet denne gangen også! Med 20 mann som publikum rundt scenen …

Halvdan Sivertsen og Jonas Fjeld med hver sine frimerker. I midten frimerkedirektør Halvor Fasting. Av: Ole Martin Wold

Et sysselsettingsband

Det har blitt en singel til i løpet av året. Sammen med Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys og noen andre arbeidsløse musikerkolleger som hadde lyst til å finne på noe, danna Fjeld bandet Redd Jasper, som Fjeld har kalt et «koronaband.»

– Jeg dro fram el-gitaren igjen, og så spilte vi inn «The President’s Speech,» der vi herser med kaoset rundt Trump, forteller 68-åringen. Slippet var allerede dagen etter Rockheim-arrangementet.

Les også: Innlemmet i Rockheim Hall of Fame

Artistmøter og fridans

TV2-serien «Hver gang vi møtes» har denne høsten markert 10-årsjubileet for den første sesongen av programmet, med å invitere artister som har vært med tidligere. Jonas Fjeld var med i to av programmene som ble sendt i slutten av november.

I det siste av disse deltok han sammen med Odd Nordstoga, Tshawe, Wenche Myhre, Silya, OnklP og Admiral P.

– Der fikk du en fantastisk attest fra hele denne gjengen – hvordan var det? De yngre kollegene kalte deg «Big Man?»

– Ja, jeg har jo holdt på 50 år, og slik ros fra kolleger setter jeg veldig pris på. Den beste rosen jeg kan få, kommer fra folk som jeg vet mener det, enten det er fra kolleger, eller publikum som gidder å betale for å høre på meg. I bransjen er det ellers mye svada-ros, men den gjennomskuer jeg med en gang, knaller den folkekjære artisten til.

Konseptet for disse programmene er at hver deltaker synger en av sangene til en av de andre artistene.

Odd Nordstoga sang det ene sporet ditt fra Winterstories, Bury Me With My Guitar On - på norsk. Dette var en motsatt oversettelse i forhold til Judy Collins’ engelskversjon av «Engler i snøen.» Hvordan opplevde du dette?

– Veldig moro. Dette var en fin gjendiktning av Ragnar Hovland som Odd presenterte der.

Da OnklP og Admiral P framførte visa om grisen som står og hyler, også Hovlands tekst som Odd Nordstoga har gjort kjent, tok stemningen helt av. Artistene rundt bordet reiste seg en etter en og kasta seg ut i ellevill dans. Jonas Fjeld ble sittende alene igjen og klappe sakte. Da det var 10 sekunder igjen, ga han etter for presset fra de andre, og tok en krumbøyd runde rundt bordet, til stor munterhet hos resten av gjengen.

– Hva slags forhold har du til dans? Du spilte jo til dans sjøl i mange år?

– Jeg har jo gått på danseskole, og kan være rett i ryggen og føre ei dame og sånn. Men dette hoppetullet er det verste jeg vet!

Når et år preget av både oppturer og nedturer, går mot slutten, har Jonas Fjeld prioriteringene i det kommende året i orden. Det viktigste er at kona May Britt blir frisk. Mens han sto på scenen og spilte i New York i fjor, fikk hun hjerneblødning.  Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Framtidig artistliv

– Hvordan ser du for deg at den videre karrieren blir når livet normaliserer seg igjen?

– Akkurat nå er det vanskelig å tenke på noe annet enn den vaksinesprøyta, og det å kunne snu om til et nytt, hvitt ark. Jeg begynner jo å bli gammal – nærmer meg 70 år – så jeg har ikke så svære ambisjoner. Jo, jeg har ei plate som er nesten ferdig, og som trolig kommer ut til høsten, men etter det … det får skje, det som skjer. Det viktigste er å ha det bra, og at bekymringene på hjemmebane holder seg unna.

– Har du vært bekymra?

– Ja, det skal jeg love deg, sier Jonas Fjeld, som nå blir den private Terje Lillegård Jensen.

– Det er noe som har vært en del av dette opp- og nedturåret som vi ikke har villet si noe om, May Britt og jeg. Jeg ser jo for meg overskriftene som vi ikke har villet påføre oss sjøl. Og så forteller Terje, med liten skrift, at dramatikken har vært stor. May Britt var med til USA i forbindelse med plateslippkonsertene i New York.

Etter den første konserten på Joe’s Pub, som gikk strålende, var avtalen at hun skulle komme bak scenen og feire med en øl sammen med dem som hadde opptrådt.

Les også: – Vi har klart å gjøre det å eldes og miste mensen til noe skamfullt. Heia mennesker!

Det skjøre livet

Men da May Britt kom seg dit fra salen, var det noe som var galt. Hun sa til de andre at hun var så rar i venstre armen og venstre beinet.

– Jeg blei jo redd, og da hu begynte å bli skeiv i trynet, var det bare å ringe til ambulanse, sier Terje uten omsvøp.

– Sykehuset lå bare noen hundre meter borti gata, så hun fikk hjelp så fort som det bare var mulig. Det ble fort konstatert at det var hjerneblødning. Hjerneblødning! Hun fikk hjerneblødning mens jeg sto på scenen og spilte! Det var mye som fór gjennom hue mitt mens jeg satt på sykehuset den natta, sier han ettertenksomt.

Det første de måtte ta stilling til, var om de bare skulle avlyse resten av konsertene.

– Men der satte May Britt ned foten. Hun mente hun var i de beste hender, og at vi skulle fullføre. Og slik ble det. Det var noen underlige dager, med suksess på scenen, og kaos i hue resten av døgnet. Men det har gått bra, nå har det gått et år, og vi har håp om at hun blir 100 prosent igjen, sier Terje Jensen.

– Det er dette som betyr mest i tida som kommer, sier han - og avslutter som Jonas Fjeld:

– Og så håper jeg at jeg kan spelle for et publikum av og til.