Av Ole Petter Diseth, skriver for spalten «Elvelangs» i Dagsavisen Fremtiden
Det stunder mot jul. Jeg akter i år å spise mer ribbe og medisterkaker enn noen gang. Alibiet mitt er 3000 kvinner og menn fra Hordaland. Mer om disse senere.
Først til hun som var min barndoms fremste garantist for at slike, altså julehøytider, forløp uten nevneverdig risiko for å lide vekttap. Jeg snakker om bestemor. Til langt ut i voksenlivet var jeg så privilegert å ha to av sorten. Èn fra Hamar, og én fra Rena.
Les flere Elvelangs: Legen: Får du trent noe? Meg: Eh, her blir jeg nok nødt til å svare «det skjer ikke»
Hva er egentlig en bestemor? Lune klemmer, de deiligste hjemmelagde lekkerbiskener, god tid til barnebarna – og kanskje iblant noen ekstra gode historier? Mine bestemødre var begge alt dette. Særlig var bestemor fra Hamar en kløpper på sistnevnte, øste alltid fra den rene skattkisten av røverhistorier. I jula handlet mange av disse naturlig nok ofte om nissen. Iblant kledde hun seg ut som en også.
Visste du forresten at nissen slik vi i dag kjenner ham, altså som denne godslige, rødkledde karen med rund mage og skjegg, at han opprinnelig så dagens lys kun fordi verdens mest kjente brusprodusent hadde et ønske om å øke salget av brus på vinteren? Eller for å si det på julespråk, det skjedde i de dager i 1931, hvor den amerikanske tegneren Haddon Sundblom ble gitt i oppdrag å tegne en reklameplakat for Coca-Cola.
Plakaten i tale ble trykket senere samme år, og endret hvordan julenissen så ut for alltid.
Les flere Elvelangs: Lyst i bann – med statsstøtte
Hva så med den norske varianten av en?
Den norske nissen er rent historisk en helt annen skapning, enn Coca Cola-nissen. I min barndoms jul var det selvfølgelig «vår» nisse, bestemor manet frem fra sine rike, indre historiekrøniker. Fortalte med stor innlevelse om denne gråkledde lille skjeggtassen med artig, rød topplue som alltid dukket opp ved juletider, dersom gårdsfolket bare visste å sette ut nok grøt. Likte han grøten var han ikke fremmed for å hjelpe til et tak heller, enten oppgaven var stallarbeid eller matlagning.
I vårt julehjem var bestemor den suverene dronningen av sistnevnte. Hjernens assosiative kraft – har du hørt om denne? Steder, ting, musikk, dufter som åpner opp minnebanken din, spoler levd liv fremover. Hos meg er det fremfor alt duftene som gjelder. Jeg kan uten problem grave de livligste bestemor-produserte julearomaer frem fra minnet.
Aldri kommer disse langtidskonserverte herlighetene sterkere til uttrykk enn når det er tid for den årlige medisterkakeoperasjonen. For til jul er det mitt lodd å forestå denne. Det er et lodd jeg har trukket helt frivillig. I all ubeskjedenhet vil jeg også ha nevnt at det er et vinnerlodd. Storfamilien er mine sannhetsvitner – bedre medisterkaker får du ikke.
Eller også skyldes applausen mest at det er nettopp det de gjør, får. Både helt gratis og mange.
Les flere Elvelangs: Innbyggerutøvelsen av tiltakene fremstår halvhjertet i Drammen
Men altså, bestemødre. De er forbildene mine. Og da snakker jeg ikke utelukkende om mine egne biologiske. Nei, jeg snakker om verdensbestemoren. Hun som hver søndag tar en blomsterbukett under armen, plasserer seg mellom opprørspoliti og yngre demonstranter i Hviterussland.
Jeg snakker om bestemoren med hvitt sjal på hodet. Hun som de siste 40 årene har marsjert på Maiplassen i Buenos Aires, krevd svar på hva som skjedde med barn som ble tatt fra mødre som satt fengslet eller var blitt bortført, under det famøse militærdiktaturet i Argentina på slutten av 70-tallet.
Jeg snakker om bestemødrene for fred, bestemødrene for klima, bestemødrene mot atomvåpen.
De er mange, de er engasjerte, de er sterke, de er uredde.
Bestemødre er rett og slett en gjeng hardinger. Ikke minst var min egen, i dette tilfelle hun fra Rena, en. En iskald vinterkveld for noen tiår siden klatret hun målbevisst opp på sitt spisse, kantete tak, med snøskuffa på slep. Tidspunktet, klokka var passert 21 med god margin, var ingenlunde tilfeldig.
Les flere Elvelangs: Tenåringsmamma angrepet av nistepakke
Årsaken? Jo. Hun ville ikke at naboen skulle se henne. Derfor ventet hun til det var blitt mørkt. Halvveis i jobben fikk hun et glipptak, deiset ned fra taket. Smalt kroppen hardt i den frostlagte gårdsplassen, besvimte. Når hun våknet kreket hun seg inn i huset – med en sterk mistanke om brukket krageben og det som verre var. Med sin friske arm slo hun en telefon. Ikke til legen, men til faren min, undret om han trodde det gikk an å ringe doktoren på en slik ukristelig tid av døgnet.
På tidspunktet var hun langt oppi åttiårene. Hun levde til hun ble nesten hundre.
Hvordan passer så disse 3.000 tidligere nevnte hordalendingene inn i historien? Nå skal du høre. Nylig publiserte forskere fra UiB resultatene fra en stor befolkningsundersøkelse i Hordaland, om kostholdsvaner. Kortversjonen av resultatene – de blir ikke bedre, hold deg fast – dette er hva forskerne konkluderte: «Vi hadde forventet at mettet fett skulle være en risikofaktor. Vi fant det motsatte.»
God jul og velbekomme!