Nyheter

Fra Jehovas Vitner til å arrangere Pride-gudstjeneste

Øyvind Lundberg Nilsen opplevde Jehovas Vitner som et trygt sted å vokse opp – for dem som ikke stilte spørsmål. Han ble selv kastet ut etter en intern rettsprosess, hevder han.

Øyvind Lundberg Nilsen møter Dagsavisen Fremtiden på en kafé i et julepyntet Drammen. Flere steder henger det alt stjerner og nisser i vinduene.

– Nå elsker jeg jula, sier han. Men sånn har det ikke alltid vært.

Da han var liten feiret han ikke jul i det hele tatt. Heller ikke bursdager. Eller 17. mai. Familien tilhørte Jehovas vitner, og mente slike tradisjoner brøt med Bibelen. Man skulle feire skaperen, ikke skapningen. Altså mennesket, nasjonen og det verdslige.

– Jeg har hatt noen skikkelig store bursdagsfeiringer etterpå, for å veie opp. Og dobbelt opp med jul. Jeg må ta igjen for årene jeg mistet, sier Lundberg Nilsen. 

Øyvind Lundberg Nilsen, Drammen Pride, Jehovas Vitner

Øyvind Lundberg Nilsen har hatt en barndom utenom det vanlige. Men det har han lagt bak seg – nå nyter han livet i fulle monn. Foto: Jenny Dahl Bakken

Dømt til utstøtelse

Det er én ting Lundberg Nilsen understreker igjen og igjen under intervjuet: han er ikke noe offer. Han føler ikke på noe sinne eller noen bitterhet mot Jehovas Vitner. Han går ikke rundt og er trist. Han har rett og slett lagt tida der bak seg. Men han mener det er viktig å fortelle, for å få sannheten fram.

Forrige uke viste NRK Brennpunkt et program om Jehovas vitner der to kvinner fortalte om hvordan de ble utstøtt av menigheten etter en intern rettsprosess.

I etterkant har politikere, kommentatorer og seere omtalt det som kom fram som sjokkerende.

DEBATT: «Jeg er forbanna. Opprørt. Til beinet oppgitt. Mest av alt er jeg møkk lei.»

Det var det ikke for Lundberg Nilsen. Han har opplevd det samme selv. Da han var tenåring ble han selv utstøtt fra menigheten - etter å blant annet ha røyket, slik han husker det. Og møtet med de eldste i tribunalet ble brutalt:

– Det var tre menn som satt rundt meg. Jeg husker godt at en av dem sa «husk, livet ditt henger bare i en tynn tråd». Det er tøft å høre for en tenåring, at du vil tilintetgjøres i stedet for å komme til det nye riket når du dør. Jeg trodde jo fullt og fast på det de sa. Plutselig er du død i Guds øyne, det er voldsomt, sier han.

Han var også på møtet der de annonserte at han var kastet ut. Snek seg inn, sto bakerst og hørte dem komme med dommen.

– Da sier de at «den og den er ikke medlem mer». Med andre ord: han skal dere ikke hilse på, om dere ser ham skal dere snu dere bort, han er død. Plutselig står du nesten alene i verden. Det er ikke noe håp for deg. Du går rundt med konstant dårlig samvittighet.

– Et parallellsamfunn

For Lundberg Nilsen var det to ting som gjorde at han likevel ikke ble stående helt alene. Det ene var at moren, som ifølge Nilsen var svært raus og lite fordømmende, lot ham forbli i huset i stedet for å kaste ham ut. Dermed ble han værende hos familien.

Det er særlig én ting moren sa ofte som han bruker som eksempel på hennes rause innstilling til livet: «husk, det er bare én av oss hver». Hun beholdt kontakten med sønnen selv om han var utstøtt - noe som egentlig ikke er lov i henhold til Jehovas interne sosiale regler.

Øyvind Lundberg Nilsen vokste opp i Jehovas Vitner. Nå jobber han med Drammen Pride.

Øyvind var glad i moren sin. Hun brøt Jehovas Vitners regler da hun fortsatte å ha kontakt med ham etter at han ble utstøtt. Foto: Jenny Dahl Bakken

Det andre som reddet ham var at han hadde en kamerat utenfor menigheten - en han hadde vokst opp i samme gate med. Så selv om han mistet alle Jehovas-vennene hadde han noen andre han kunne betro seg til.

Han kjenner flere som har blitt utstøtt, og med noen har det gått virkelig dårlig. Mens andre har klart seg godt og lagt tida bak seg. Det avgjørende er om du har noen utenfor som kan hjelpe deg, og om du forsoner deg med at du ikke er med i Jehovas Vitner mer.

– Jeg savnet vennene mine derfra. Men jeg har aldri villet tilbake, til et samfunn med så rigide regler. Det er jo snakk om et parallellsamfunn. Og hjernevasken er ekstrem, sier Lundberg Nilsen.

Det han mest av alt forbinder med Jehovas Vitner, er en enorm frykt: frykt for å bryte med Guds ord, for å havne i Gehenna (ildsjøen, den evige tilintetgjørelse ifølge Jehovas lære, red. anm.), for å forlates av Gud. Og den konstante dårlige samvittigheten. Det er slik de kontrollerer menigheten, det er det som gjør at folk blir.

– Selv folk som er ute av det kan føle på en skam. Både en skam over at man har vært så hjernevasket, og skammen som ble påført i Jehovas Vitner - en skam over å ha syndet.

Gud og lotto

Lundberg Nilsen mener også han fikk noe positivt ut av tida der - blant annet god retorisk trening ved å lære å holde taler. Og han var selv hjernevasket som barn, da føltes Jehova trygt. Han trodde på deres lære. Det gjør han ikke mer – selv om han ikke har mistet gudstroen helt.

– Jeg tror på Gud på onsdager og lørdager, for da er det lotto - og så tror jeg på ham litt ekstra i tillegg til det.

Han har selv preket i Bragernes kirke. Og fredag er han med og arrangerer regnbuemesse i Strømsø kirke som en del av Drammen Pride.

Strømsø kirke.

Fredag er det regnbuemesse i Strømsø kirke i forbindelse med Drammen Pride. Foto: Kremle / Creative Commons

Lundberg Nilsen kan sin bibel og sin salmebok, og legger gjerne ut om tekststeder og sanger som passer til arrangementet. Han husker regnbuemessen i fjor som noe mektig og fint. Selv om han aller helst skulle ønske det var unødvendig med egen Pride-gudstjeneste.

Forresten er det er ikke helt tilfeldig at det er i Strømsø det avholdes regnbuemesse - der sto nemlig Norges første likekjønnede vielse alt i 1781, mellom Anne Kristine Mortensdotter og Jens Andersson - som siden ble «avslørt» som biologisk sett kvinne. Da Jens selv ble spurt om han var mann eller dame, svarte han at «Han troer at kunde henhøre til begge Deele».

I kirkeboka fra Strømsø førte presten inn en kommentar: «NB: Dette Parr Jens Anderssen og Anne Mortensdotter blev befunden at være begge af Qvinde-Kiønnet».

Begravelse som unntak

Tidligere i livet har Øyvind Lundberg Nilsen hatt noen langt dårligere erfaringer med gudshus enn regnbuemessene. Møtet der han ble utstøtt fra Jehovas Vitner skiller seg ut - en annen opplevelse var morens begravelse.

Jehovas Vitner gjør nemlig noen få unntak for den sosiale utfrysingen av utstøtte - for eksempel i begravelser. Lundberg Nilsen og også flere av hans søsken er utstøtt fra menigheten, men fikk komme i morens begravelse, en Jehova-seremoni.

– Da snakket folk med oss, og da kunne vi fortelle om mamma. Men med en gang vi var ute fra Rikets Sal var vi utstøtt, sier han. Det var omtrent slik at i det øyeblikket de var utenfor døren snudde folk seg bort og latet som de ikke så dem.

Moren trodde på Jehovas lære, og forble medlem til sin død, selv om flere i familien var utstøtt.

En splittet familie

Lundberg Nilsen har to søsken som fremdeles er med i Jehovas Vitner. Han har ikke kontakt med dem - og har heller ingen interesse av det, hvis ikke søsknene selv vil og tar kontakt.

Men nå i koronatiden har de kontaktet deler av hans familie, som ikke er utstøtt, for å forsøke å få dem med i menigheten. Lundberg Nilsen viser fram en sms som er sendt ut til et familiemedlem, som en del av en vervekampanje fra Jehovas Vitner:

«Vi tror i følge Bibelen at Guds regjering er løsningen på alle verdens problemer. På JW.org som finnes nå på 1024 språk kan du lese mer om denne regjeringen. Om dette ikke er noe for deg kan du selvfølgelig se bort fra denne meldingen. Ønsker deg og dine alt godt», står det blant annet i meldingen. 

Det kristne trossamfunnet Jehovas vitner har møtelokaler flere steder i Norge, blant annet på Haugenstua i Oslo.

Rikets Sal er menighetshusene til Jehovas Vitner. I salen har Øyvind både opplevd morens begravelse og at han selv ble utstøtt. Illustrasjonsfoto: Vidar Ruud/NTB

Han selv får ikke disse meldingene. For ham ser menigheten ingen vei tilbake. I tillegg til at han er åpent kritisk mot Jehovas Vitner, er han homofil.

– Jeg hadde ikke hatt nubbsjangs der nå, de mener homofili er synd. I likhet med veldig mange andre trossamfunn, sier Nilsen.

– Og når de leser det jeg sier her vil de nok si at jeg er full av demoner. Du synder mot den hellige ånd når du snakker mot dem.

For Lundberg Nilsen sier at Jehovas Vitner tolker all kritikk som forfølgelse i sitt verdensbilde. Slik de ser det bekrefter det bare det som står i Bibelen, deres religiøse oppfatning om at det onde vil prøve å bekjempe sannheten.

Han sier det nå pågår en kampanje internt i Jehovas Vitner mot Brennpunkt-programmet, der de ber medlemmene om å ikke se på den.

Bør fratas statsstøtten

Lundberg Nilsen sier han mener fullt og fast at folk bør få tro på det de vil. Men han mener ikke de bør få statstøtte.

I tillegg til den sosiale kontrollen og utfrysing av tidligere medlemmer, peker han på udemokratiske holdninger - som synet på homofile eller manglende likestilling. Kvinnene er helt underordnet i Jehovas Vitner. Ikke minst mener han de burde miste statsstøtten på grunn av det interne rettsystemet, som han selv ble utsatt for.

– Det har vært eksempler på at de behandler ting i sitt eget rettssystem som rett og slett er lovbrudd, men de melder det ikke videre. Det har med manglende repsekt for lovene å gjøre. De ser på det slik at det er Guds lover du skal følge, ikke de nasjonale lovene, sier han.

Ifølge Lundberg Nilsen er det også slik at Jehovas Vitner i realiteten styres fra hovedkontoret i USA, Betel. Det er de som bestemmer lovtolkninger og de som bestemmer hva som skal kommuniseres ut.

Drammen Pride-komiteen 2020, fra venstre: Marianne Holmquist. Øyvind Lundberg Nilsen, Zaira Lo Monaco (på skjerm) og Egil J. Bye. Foto: Petter Ruud-Johansen, Drammen Pride/FRI Oslo og Viken.

Både i fjor og i år var Øyvind (midten) med og arrangerte Drammen Pride. Kontrasten er stor til barne- og ungdomstida i Jehovas Vitner. Foto: Drammen Pride

Han mener heller ikke de fortjener noen form for respekt i samfunnet selv om de er en religiøs minoritet.

– Man må godta at ting er som de er, og at folk tror på det de gjør, uten at man må respektere det. Jeg er litt opptatt av at respekt er noe man gjør seg fortjent til, og at man ikke trenger å respektere andres tro selv om de har rett til å tro det de vil, sier han.

Det gjelder også andre trossamfunn og religioner. Selv om han sier han ikke har noe ambivalent forhold til kirken, har han det til frikirkemenigheter og andre som har opplever som mer fordømmende. Men også i Den norske kirke er det en vei å gå.

– Det er en slags klamhet også i deler av kirken, det er visse ting man ikke tar opp og ikke snakker om. Og prester er som alle andre, noen er rausere enn andre. Du har jo enkelte som ikke engang vil jobbe med kvinnelige prester. De prestene jeg har samarbeidet med her i Drammen har jeg et veldig godt forhold til, blant annet sokneprest Karoline Faber for Strømsø menighet. Hun har vært helt fantastisk, sier Nilsen.

Trenger Pride-feiringen

Veien fra Jehovas Vitner til Pride har vært lang. Men selv om Nilsen er en helt annen i dag enn som liten, er det noen ting han bærer med seg: den dårlige samvittigheten som fremdeles kan henge igjen. Og som dukker opp for eksempel når han banner.

I tillegg har han med seg en sterk motvilje mot gruppetenkning og massesuggesjon. Mot at det er visse ting du bare må mene - enten er du med oss eller mot oss. Han er ikke enig med Pride-arrangør Fri om alt eller i alle saker. Men han opplever at det er rom for uenighet, sier han. Og han er overbevist om at Pride er viktig.

Den skeive bevegelsens historie er en historie om smerte og undertrykkelse - men også om utholdenhet, om håp og glede. Om retten til å leve som ekte og frie mennesker.

Det er stor kontrast mellom Øyvind Lundberg Nilsens barndom i Jehovas Vitner, og livet hans nå - hvor han blant annet jobber med Drammen Pride.

Nilsen håper regnbueflaggene som skal vaie over bybrua kan være en påminnelse om det. En påminnelse om å leve litt mer.

– Det er alltid noen som vil være mot Pride. Det er litt uvant. Frigjøring kan nok virke litt skremmende. Nordmenn er tross alt et reservert folkeslag. Men akkurat derfor tror jeg det er fint å slippe opp litt, og være litt friere, sier han.

Kanskje er det viktigere enn noen gang, i koronaåret 2020.

– Det er så viktig å komme sammen. Vi savner det å være frie. Og jeg tror vi har behov for pride, nettopp for å feire glede og kjærligheten. Å feire friheten til å kunne elske den man vil, sier han.

Dagsavisen Fremtiden har vært i kontakt med Jehovas Vitner i Skandinavia. De har fått anledning til å kommentere påstandene om blant annet ekstrem sosial kontroll, at de ikke melder lovbrudd videre med mer. De har ikke besvart henvendelsen innen fristen.

Mer fra Dagsavisen