I kommunestyret 26. oktober ble kommunens Rammemodell for styring og utvikling behandla, en plan som legger premissene for hvilke verdier kommunen skal styres etter, og hvilke krav som skal stilles til måling og rapportering av de kommunale virksomhetenes aktivitet.
Det begynner bra. Tillit er fundamentet for modellen. Man skal stole på medarbeidernes motivasjon og kompetanse, og ledere og ansatte skal ha frihet, uavhengighet og kunne utøve skjønn i utføring av jobben sin. I den første delen er vi lykkelig uvitende om at det ikke er verdi- eller tillitsledelse som er teorien bak styringsmodellen.
Men så kommer kapittel 2, målnivåer og måling, og det blir det tydelig at nye Drammen kommune ikke har tenkt til å utfordre New Public Management (NPM). Det foreslås et omfattende målings- og rapporteringssystem. Vi får lagt fram et eksempel på målstyring innafor klima og miljø. Dette er et område det er forholdsvis enkelt å sette kvantitative mål, som reduksjon i CO2-uslipp eller økning i antall bussreisende. Men dette funker dårlig i virksomheter som har sin primæroppgave å jobbe med mennesker, som undervisning, helse og omsorg.
Les også: Barnehagene og rusomsorgen blør i budsjettet
I flere tiår, med arven etter Reagan og Thatcher, har offentlig sektor vært belemra med NPM. Kritikken mot NPM har gått ut på profittmotiver, finansieringsmodeller, konkurranseutsetting, unødvendig rapportering og kvantifisering av kvalitative tjenester som ikke nødvendigvis kan eller skal måles i tall og skjemaer.
La oss ta barnehage og skole som eksempler. Dette er virksomheter med breie samfunnsmandat som vanskelig lar seg fange opp i et målstyringsark. I gamle Drammen gjorde man likevel det. Bakerst i «Læringsløp Drammen», finner vi 15 mål med tilhørende tiltak, effekter og prestasjonsindikatorer. Barnas individuelle ferdigheter brukes som en måleindikator på virksomhetens kvalitet.
Et annet eksempel er normtider i hjemmesykepleien. I artikkelen «Kvalitetsretorikk i norske kommuner» gjengis samtaler med omsorgspersonale: «De opplever en kløft mellom hva de burde gjøre for de pleietrengende, og hva de faktisk kan gjøre». Dilemmaet setter seg i kroppen hos dem som dårlig samvittighet og utilstrekkelighet. Den enkelte pleier pålegges ansvaret for antall stelte pasienter, antall gjennomførte hjemmebesøk, antall vaskede toaletter osv., men uten at det følger med beslutningsmakt eller ressurser som står i forhold til ansvaret.
Les også: «Kjære folkevalgte». Fra en stolt Ung11-mamma
NPM kommer også i konflikt med tilliten til de ansatte. Når pleieren ikke har tid til en prat selv om hun ser at det er akkurat det pasienten trenger for at angsten og ensomheten skal bli mindre, når barnehagelæreren gjennomfører standardiserte språksamlinger med de minoritetsspråklige barna selv om han veit at det et av barna trenger aller mest er tid til å leike for å skape relasjoner, når elever drilles i det som måles på nasjonale prøver og øver på å sitte stille i 90 minutter et helt år før den første prøven i 5. klasse, er det ikke tillit vi driver med, men kontroll.
Kvantitative målestokker og homogene prosedyrer er en modell for styring som vi bør gå bort fra. Derfor ba SV om at rådmannen fremmer nye alternative modeller for styring av virksomheter med menneskeretta oppgaver.
Når rammemodellen kommer tilbake til politisk behandling, vil det vise seg om rådmannen og hennes stab klarer å finne alternativer til en styringsideologi som har satt seg i beinmargen til de aller fleste kommuner.
Les også: – Mange opplever at barna har det bedre i barnehagen nå