På hjørnet av Nedre Torggate og Amt. Bloms gate lå den flotte, hvite murbygningen som rommet tusenvis av bøker og en storslagen lesesal – Drammens folkebibliotek.
Dessverre ble den gamle bygningen revet, for å utvide Sparebanken, som allerede hadde krevet en annen bygning.
Ut mot Bragernes torg lå nemlig også en staselig, hvit murbygning, som hadde blitt revet noen år før, for å gi plass til et mer moderne og arealeffektivt bankbygg. Disse to fine bygningene, banken og biblioteket utgjorde et vakkert kvartal på Bragernes. Litt internasjonalt, kanskje litt italiensk, med buede innganger og vinduer, med små rutet glass.
Les flere byhistorier: Gjemsel og lekser på kirkegården
Den aller første biblioteksjefen var Maja Schaaning (1916-56), en driftig trønderdame som var 27 år da hun ble ansatt. Hun hadde utdannet seg i USA og reist jorden rundt før hun kom til Drammen, og hun fulgte biblioteket med årvåkenhet, plikttroskap og usedvanlig dyktighet.
I hennes tid økte boksamlingen fra 16.000 til 100.000 katalognumre, og hun fikk kongens fortjenstmedalje i gull ved sin avgang.
Det var i 1916 at det staselige, gamle biblioteket åpnet sine dører.
Nabobygningen, som lå ut mot Bragernes torg ble revet noen år før biblioteket. «Litteraturens tempel» skriver Jo Sellæg og Tor Adler Knudsen i sin utgivelse fra 1994 «Drammen – det var en gang», om Drammens Folkebibliotek.
Og det er forståelig. Det vakre huset gjorde rammen omkring et ganske alminnelig bibliotek besøk til noe langt større. Det var høyt under taket, følelsen av noe litt høytidelig og fint gjorde seg gjeldende straks man gikk over terskelen under den høye døråpningen.
Les flere byhistorier: Søndager med glede, fryd og skam
Mitt første møte med den flotte bygningen var i 1971, fem år før det ble revet. Jeg husker ikke så mye fra selve besøket, men jeg husker høyden under taket, at møblene var blanke og mørke, og at jeg lånte min første bok. En eksotisk bildebok i svart/hvitt om Hawaii og folkene som bodde der. Det var en lomme helt bakerst i boken med et kort inni. Det skulle skrives på og stemples, for hver person som lånte. Og så fikk vi lånekort.
Det på en måte litt ærbødig å gå på biblioteket, nettopp fordi bygningen var så flott og litt majestetisk. Når man kom inn der var det ikke vanskelig å være stille.
På lesesalen satt det folk som måtte ha fullstendig ro når de leste, så de skulle klare å konsentrere seg om det som var så viktig og alvorlig.
Jeg ble nysgjerrig, hva var det som var så viktig at man ikke kunne snakke? Hvordan klarte de å sitte helt stille så lenge, uten å snakke. Uten å gjøre noe annet enn å lese? Det var sikkert ikke bilder i bøkene engang.
Fra lesesalen – legg merke til taklampene og buede, flotte vinduer.
Min lille bildebok om Hawaii ble nøye studert. Jeg husker jeg syntes det var trist at ikke fotografiene var i farger, tenk så vakre blomsterkransene egentlig var.
Jeg drømte meg bort til karneval og utkledningsbursdager, kanskje jeg kunne være en Hawaii-dame neste gang? Men med kortklippet, stritt blondt hår var drømmen ganske fjern.
Da den staselige bygningen ble revet i 1976 ble det ramaskrik, men intet gehør.
Hele 70-tallet bar preg av en rivningssyke uten sidestykke. Det ble revet en mengde hus og bygninger som kunne vært spart.
Les flere byhistorier: Husene som forsvant
Man trodde at de gamle bygningene ikke lenger hadde noen verdi hvis de var blitt for små, for et eller annet. Som for eksempel Drammens folkebibliotek og det gamle bankbygget.
Men hvorfor kunne ikke banken finne et annet sted, eventuelt bygge på en tomt som var ledig?
De to fine bygningene kunne fått leve hvis det hadde vært politisk vilje, det er jeg sikker på. Andre virksomheter kunne flyttet inn, og vi hadde sett et strålende gjenbruk.
Biblioteket ble flyttet helt i enden av Øvre Torggate, hvor det var god plass for lesere i alle aldere. Det var også stas å komme til dette nye biblioteket, og de som jobbet der var superflinke og veldig hyggelige. Det senker terskelen for små og store når man trenger litt hjelp til å finne fram – vi kunne alltid regne med kyndig hjelp fra en engasjert og trivelige stab.
Noe av det staseste var å høre på LP-plater.
Innerst i den voksne avdelingen hadde de en haug med plater, og der kunne vi høre med hodetelefoner. Da var det heller ikke så vanskelig å lese, så det hendt vi leste lekser der inne i kroken, til tonene av ABBA eller Supertramp.
Les flere byhistorier: Selvstendige nøkkelbarn anno 1970-tallet
Biblioteket ved Parken ble en slags møteplass, og da vi kom opp i lese-alder var det stas og gå på biblioteket for å sitte der og lese.
Jeg gjorde også det. Én gang.
Men det ble for vanskelig for meg å finne roen og tålmodigheten til å lære noe som helst. Jeg satt isteden og kikket rundt meg. På alle de folkene jeg ikke kjente, hva leser de mon tro? Hvor bor hun? Hvilken skole går han på og så videre. Det var mye morsommere å lage historier om dem rundt meg enn å prøve å lære noe av det som sto i engelskboka. Eller var det fransk?
Da jeg ble hekta på historie var også biblioteket en slags portal for å entre mitt nirvana.
Jeg hadde lest historiebøker i barndomshjemmets bibliotek, og nå var turen kommet til det store biblioteket i parken. Jeg frydet meg ved tanken på alle de spennende bøkene jeg skulle finne om mitt nye favorittema: Europas kongehistorie.
Jeg syntes det var litt flaut med mine sære interesser, så jeg gikk alene, og i hylla for historie fant jeg min bok, om dronning Victoria av England (1819-1901). Det skulle bli mange boklån om mitt favorittemne etter den dagen.
Nå, i 2020, opplever jeg at en historiestudent kommer til meg og til mitt hjemmebibliotek for å låne bøker.
Og hans masteroppgave handler om Europas kongehistorie.
Les flere byhistorier: Salto, «bombe» og Kjempe-Nuggi
